Krimhelg med sjel og sus over Osterøy

Slik opplevde de festivalen

Hvert år kommer nye gjester med på festivalen, og her er en uttalelse fra noen som var her for første gang.

Forfatter Anne-Britt Harsem

Dette var første gangen jeg deltok på Osterøy Krimfestival, og jeg er imponert over arbeidet Bent Arild Raknes legger ned i dette. Jeg liker også konseptet «virkelighet møter fiksjon». For meg var dette en fin anledning til å presentere min nyeste bok. Jeg jobber som forfatter på heltid, og med hjemmekontor er jeg lite ute. Derfor var dette en kjærkommen avveksling. Dessuten veldig hyggelig å møte bokbloggerne jeg kun har kjent fra sosiale medier. Det har også vært veldig hyggelig å møte forfatterkollegaer. Noen kjente jeg fra før, andre har jeg blitt kjent med denne helgen. Det ble mange gode og inspirerende samtaler. Jeg synes også Fjordslottet hotell var det perfekte sted for et slikt arrangement. I skrivende stund jobber jeg med en ny true crime, og går alt etter planen håper jeg å bli invitert neste år også.

Forfatter Terje Bjøranger

Det var fint å bo på det flotte, gamle hotellet! Alt var bra egentlig, ikke minst det å få så god kontakt med leserne. Det er en fin idé å knytte krimlitteraturen sammen med virkeligheten i politiet. Mange gode innslag.

Forfatter Thomas Enger

Jeg er veldig imponert over hva Bent Arild har fått til. Tipp-topp gjester og publikum, vakre omgivelser, god service og god mat. Ikke minst er det veldig fint å være på ett sted hele tiden, uten å tenke at man har ti minutter til å sondere bøker før man fyker videre. Festivalen gir mange anledninger for oss forfattere både til å møte og bli bedre kjent med hverandre, men også leserne våre. Sånn sett er Osterøy krimfestival unik. Jeg kommer gjerne tilbake.

Forfatter Jenny Micko

Jeg var veldig spent på mitt første besøk på Osterøy Krimfestival. En festival som er annerledes fordi den er så intim og koselig. Og jeg ble ikke skuffet. Så mange hyggelige folk, både blant arrangørene, forfatterne og leserne. Bent Raknes er fremragende som bokbader, og publikum er veldig engasjert. Jeg har bare godt å si om festivalen, og regner med å komme tilbake neste år.

Pensjonert politimann Jarle Bjørke

Første besøk på Osterøy Krimfestival 2025 ble en overraskende stor opptur. Har kjent til festivalen fra før, men ikke hatt anledning delta tidligere. Stedet, hotellet, været & atmosfæren ga gode vibber fra første stund. Som tidligere politi, var jeg spesielt forventningsfull på møte med alle krimforfatterne. Etter mitt innlegg, "fra virkeligheten" ble det god tid snakke med flere av forfatterne. Veldig hyggelige samtaler, spennende temaer & personer. Interessant også fra flere av forfatterne hvor mye de vektlegger samfunnsnyttige tema i sine bøker.

Alt i alt ble det en innholdsrik helg, traff mange hyggelige dedikerte mennesker, både forfattere & deltakere. Spennende å høre på bokbadingen, og sterkt høre de personlige innleggene. En fantastisk blanding, som jeg tenker langt flere burde fått med seg. Hakuna Matata - jeg ble hekta.

Her er et utdrag fra helgas program

«Bruk to ører og én munn» 

Politiveteran Jarle Bjørke beskriver veien inn i et langt yrkesliv som mer tilfeldighet enn plan. Han vokste opp i Øystese i Hardanger, gikk handelsskole, gjorde tjeneste i militæret – og kjente, som han sier, at «jeg må finne på noe annet enn å sitte på kontor». En utlysning i Stavanger Aftenblad ble vendepunktet, og siden bar det inn i politiet.

Den mest profilerte fasen kom da sexkjøpsloven trådte i kraft i 2009 og EXIT-prosjektet i Bergen ble etablert. Der var et bevisst grep.

– Målet er ikke saken, målet er mennesket, sier han.

Tillit og omsorg ble arbeidsmetode – og avgjørende for å få ofre til å fortelle. Bjørke trekker frem en konkret situasjon: En nigeriansk kvinne i avhør hadde akutt tannverk.

– Da vi ordnet tannlegetime, kom hun tilbake og sa: ‘nå skal jeg fortelle historien min’. Det endte med en lang dom. Omsorg er ikke snillisme – det er effektivt politiarbeid.

Han understreker samtidig at utradisjonelle etterforskningsmetoder og målrettet teknologi ofte er nøkkelen inn i lukkede miljøer.

– Verden er blitt mer lukket. Du må kombinere metodene – og huske at det ofte er små feil som avslører mest, sier han.

Bjørke har også tjenestegjort internasjonalt: Kosovo tidlig på 2000-tallet, Liberia midt under ebola-krisen i 2014, og Haiti fra 2017 som prosjekt- og kontingentleder i arbeidet mot seksuell og kjønnsbasert vold. Oppholdene ga sterke inntrykk av hvor sårbare systemer kan være – og hvor stor forskjell tydelige mandat og praktisk opplæring gjør.

– Noen ganger ble vi like mye rådgivere i omsorg som etterforskere, sier han.

Samtalen kom inn på forfatter og politimann Jon Christian Møller, som Bjørke kjente godt. Møller valgte å avslutte sitt eget liv, og historien hans minner oss på hvor krevende utenlandstjeneste kan være.

– Han gjorde sterkt inntrykk, og oppfølgingen må bli bedre, sier Bjørke.

Hjemme igjen skiftet Bjørke spor til forebygging i 2018. Engasjementet er tydelig når han snakker om ungdom, sosiale medier, kjøpepress og rus.

– Innbyggerne er ikke fornøyd med et politi som kommer når det har skjedd. Vi må være i forkant, sier han, og legger til en tommelfingerregel han bruker på foreldre- og trenermøter: «Vet du hvorfor du har to ører og én munn? Du skal høre dobbelt så mye som du snakker.»

For Bjørke er budskapet enkelt: Bygg tillit før du spør om noe tilbake.

– Lytt, vis respekt for det unge faktisk er redde for, da åpner historiene seg. Det er slik vi redder mennesker, og slik vi forebygger kriminalitet, avslutter han.

På Djeveløya med Karen Thommessen

Da Thommessen debuterte som krimforfatter, var det ikke første gang hun levde av å skrive – men tidligere skrev hun for andre.

– Jeg har alltid lest mye krim. Når du skriver taler og kronikker for sjefene dine, må du jo lære deg å bli kjent med dem og finne stemmen deres. Det er egentlig ikke så ulikt å skape karakterer i en roman, forteller hun.

Debutromanen «Djeveløya» tar leseren med til Jan Mayen, en av Norges mest utilgjengelige øyer.

– Jeg er en av få nordmenn som faktisk har vært der, sier hun. Da jeg satte føttene på øya for første gang, slo det meg at dette måtte være det perfekte stedet for et ‘lukket rom’-mysterium. Du er isolert, værfast, og helt avhengig av de få menneskene du lever sammen med.

Romanen introduserer politimannen Anders Veka, en tidligere gitarist som nærmest ramlet inn i politiyrket.

– Han er ikke verdens beste politimann, men han har ære og samvittighet. Han står i det, selv om han er utålmodig og slett ikke sporty. Han er en type de fleste av oss kjenner, og jeg synes det er gøy å pine ham litt, sier hun med et smil.

Ved siden av Anders møter vi Cathrine, stasjonssjefen på Jan Mayen. Hun er ordentlig og kapabel, men bærer på en personlig sorg som preger valgene hun tar.

– Hun er et såret dyr, på en måte. Hun prøver å ha kontroll, men mister den innimellom, sier Thommessen.

Isolasjonen gjør noe med både karakterene og fortellingen.

– På Jan Mayen finnes det ingen mobildekning, ingen overvåkningskameraer, ingen banktransaksjoner å følge. Etterforskningen må skje gjennom samtaler. Alt Anders har, er ordene folk bruker, og om de motsier seg selv.

Romanen balanserer mellom krim og thriller.

– De skarpeste leserne skjønner kanskje tidlig hvem som er hovedmistenkt, men for meg er spørsmålet ikke bare hvem som gjorde det, men hvorfor. Og sånn er det jo i virkeligheten også: Vi får ikke alltid alle svarene, sier Thommessen.

Hun er allerede godt i gang med bok nummer to.

– Jeg kan ikke gi slipp på Anders. Han får være med videre, selv om jeg nok kommer til å plage ham litt mer. Cathrine? Hun kan dukke opp igjen, hvem vet.

Med «Djeveløya» har Karin Thommessen åpnet døren til et univers der vær, vind og menneskelige svakheter skaper spenning i et av Norges mest avsidesliggende hjørner.

«Vi trenger et godt barnevern – og vi trenger at det fungerer som det skal»

Forfatter Anne-Britt Harsem har skrevet boken Linneas kamp, en barnevernssak. Hun presiserer at det ikke er en bok skrevet for å «ta» barnevernet.

– Vi trenger et barnevern. Barn og unge som trenger hjelp er ekstra sårbare, derfor er det viktig med et godt fungerende barnevern, sier hun. – Til syvende og sist er det mennesker som utøver regelverket. Noen gjør en svært god jobb, andre passer kanskje ikke i rollen, slik det er i alle yrkesgrupper, sier Harsem.

Historien kom til henne gjennom organisasjonsdirektøren ved en av høyskolene som utdanner barnevernspedagoger. Hun hadde deltatt i et familieråd som fagperson, og ble så rystet av det hun opplevde i dette møtet at hun senere valgte å slutte i stillingen sin. Senere tok også Linneas mor kontakt med Anne-Britt.

– Hun ga seg ikke, selv om jeg var opptatt med flere andre bokprosjekter. At boken finnes, er mye hennes fortjeneste, fortalte Harsem.

Linnea ble gravid som 14-åring og fødte sønnen Liam to måneder før hun fylte 15. Faren var Adam på 16 år. Begges familier stilte opp, men barnevernet ønsket at Linnea skulle få et opphold på et foreldresenter, hvor hun skulle få veiledning. Møtet med senteret ble alt annet enn forventet.

– Det var lite ros og mye kjeft. Småting, som hvordan Linnea brettet bleien ned på den vesle babyen, ble påpekt som feil. Tilliten røk tidlig, og kjemien mellom Linnea og veilederne var dårlig. Hun spurte om å få bytte veileder, men det skjedde ikke, fortalte Harsem.

På senteret ble Linnea introdusert for programmet Circle of Security, et pedagogisk opplegg med begreper som «mentalisering» og andre faguttrykk, som Linnea ikke forsto. Det hjalp ikke at hun sa fra. Harsem forteller at Linneas manglende forståelse ble brukt mot henne. Samtidig ble Linneas og barnefarens ADHD-diagnoser brukt som argumenter i vurderingen av deres foreldreevne, til tross at de hadde støtte fra familiene på begge sider, med mye ressurser.

Da Liam var to måneder fattet barnevernet et akuttvedtak om omsorgsovertakelse. De viste til «fare for liv og helse», selv om mor og barn bodde på en døgnbemannet institusjon.

– Måten det ble gjennomført på, var dypt traumatiserende, sa Harsem.

Representanter fra barnevernet møtte opp på familiesenteret med politi utstyrt med batonger og håndjern. Boken beskriver deretter hvordan familien opplevde år med rettsrunder, angst og tillitsbrudd.

– Likevel må vi ikke glemme at mange får god hjelp av barnevernet. Det er når relasjonen mellom system og mennesker skjærer seg, det går galt. Når foreldre, besteforeldre og barn blir redusert til et saksnummer. Vi må aldri glemme at empati og evne til å sette seg inn i andres situasjon er de viktigste verktøyene vi har.

Krimekteparet som skriver hver for seg – og sammen

Da Anders de la Motte måtte melde avbud på grunn av prolaps, stilte ekteparet Agnes Matre og Geir Tangen sporty opp på scenen. Publikum fikk høre om hvordan to krimforfattere kan leve sammen under samme tak, og samtidig skrive både hver for seg og i samarbeid. De fortalte om sine ulike skrivestiler, hvordan de inspirerer og utfordrer hverandre, og om prosessen med å utvikle felles prosjekter uten at det går på bekostning av egne bøker. Samspillet mellom dem skapte en lett og humoristisk tone på scenen.

– Vi er to ganske forskjellige forfattere, sa Agnes Matre. – Jeg er den som planlegger, strukturerer og vil ha alt på plass før jeg begynner. Geir hopper rett ut i det og skriver seg fram til historien.

Geir Tangen repliserte med et smil: – Hun kaller det planlegging, jeg kaller det kontrollbehov.

De fortalte om hvordan de kan være hverandres første lesere, og hvor brutalt ærlige de noen ganger må være.

– Vi tåler å høre at noe ikke fungerer, og det er kanskje derfor vi fortsatt er gift, lo Tangen.

Matre la til at det å ha en partner som forstår både skriveprosessen og presset rundt utgivelse, gjør alt lettere: – Han vet akkurat hva jeg går gjennom, og da slipper jeg å forklare alt.

Nå samarbeider de om en ny krimserie. De beskrev prosessen som en slags stafett: Geir skriver førsteutkastet, Agnes retter og former teksten, og så går den tilbake til Geir igjen.

– Da skjer det noe magisk,» sa Matre. – Stemmen blir ikke min og ikke hans, men noe helt nytt.»

Tangen fulgte opp: – Det føles nesten som om vi har fått en tredje forfatter i huset.

Med selvironi, åpenhet og ekte skriveglede delte Matre og Tangen et inspirerende innblikk i hvordan kjærlighet og krimskriving kan gå hånd i hånd.

Et dypdykk i Varg Veums univers

Gullkniven er en hederspris som deles ut av Simen Ingemundsen. Prisen går til en forfatter eller hovedperson med langt og betydningsfullt virke. I år gikk den til Varg Veum.

– Få krimskikkelser har satt dypere spor i norsk litteratur enn Varg Veum. Er det en karakter som har betydd mye før, og vil fortsette å bety mye for nye generasjoner, så er det Varg Veum. Han er blitt allemannseie, lød hyllesten fra Ingemundsen.

Staalesen kvitterte med glimt i øyet: – Kniven er jo til Varg Veum, og han pleier aldri å møte opp, så da må jeg vikariere.

I det påfølgende bokbadet kom det fram at Staalesen i år feirer 50 år som krimforfatter. Det har gitt oss 20 Veum-romaner pluss noveller, tegneserier og filmatiseringer, og han ingen planer om å gi seg.

– Jeg skal skrive om Varg Veum så lenge hodet er på plass, sa han. Han pekte mot Raymond Chandler og Ross Macdonald som språklige og fortellermessige forbilder, og på arven fra Sjöwall & Wahlöö: krim med språklig nerve og samfunnsblikk.

Flere av bøkene er filmatisert.

– Den virkelige Varg Veum finner du i bøkene, ikke på Netflix,» bemerket han, med et lite smil.

Staalesen fortalte også om utbredelsen internasjonalt. Bøkene er oversatt til 23 språk, og er særlig populære i Danmark, Frankrike og Storbritannia. Deretter dreide praten over på «1899, preludium», som er prologen til Bergenstrilogien. Ideen kom etter årevis med historisk arbeid:

– Fem år på biblioteket med mikrofilm og fagbøker. Jeg sa ‘aldri mer’ – men så banket prolog-idéen på.

I «1899» møter vi Bergen før moderne politiarbeid var i bruk. En opplesning fra et likfunn ved Puddefjorden viste hvordan lokalhistorie og fiksjon flettes tett hos Staalesen.

Ellers er Staalesen urokkelig lojal mot privatdetektiven på Strandkaien.

– Varg holder seg godt, smilte Staalesen. – Han har 83-årsdag 15. oktober, men i den siste boken som utspiller seg i 2004, er han bare en ung mann på 62.

Fra dagpenger til fulltidsforfatter

Da Thomas Enger entret scenen, ble det raskt klart at veien inn i krimmen ikke var rett frem.

– Jeg prøvde i 15 år, fire manus og kom aldri helt i mål, sa han.

Etter å ha jobbet som journalist fra 2000 til 2008 sa han opp – uten bokkontrakt.

– Jeg fikk en sluttpakke, hadde ni måneder på meg… sendte inn manus, og stoppet på dørstokken igjen. Plutselig var jeg arbeidsledig, med to små barn og en svigermor som lurte på når jeg skulle få meg en ordentlig jobb.

Vendingen kom da han bestemte seg for å planlegge bedre og skrive om noe han faktisk kunne stå i. Han utviklet Henning Juul som seriefigur (opprinnelig skissert til seks bøker), sendte et kort idéoppsett til forlaget, og dagen etter kom det e-post: ‘Kom på møte’. 120 sider senere var kontrakten i boks.

– Jeg gikk fra å heve dagpenger på NAV til å bli heltidsforfatter.

Suksessen ble fulgt av et annet forfatterskap: samarbeidet med Jørn Lier Horst om Alexander Blix og Emma Ramm.

– Utgangspunktet var at Jørn skulle skrive politimannen, jeg journalisten. Men han reiste land og strand, så jeg skrev like godt noen Blix-kapitler også, og så redigerte han. Vi sender kapitler fram og tilbake til de sitter. Vi har ikke kranglet én gang – nøkkelen er at vi er brutalt ærlige, men med konstruktive tilbakemeldinger.

Om den ferske boken «Utskudd» sa Enger: – Vi ville tilbake til den følelsen av at ‘nå går det unna’. En snikskytter skyter tilsynelatende tilfeldig i Oslo sommerkvarter. Så så må vi finne rytmen som driver leseren, uten å gjenta oss selv.

Samtalen dreide så over på den internasjonale satsingen med Johana Gustawsson og deres nye serie om psykologen Kari Voss.

– Johana er fransk, og bor i Sverige. Under pandemien snakket vi masse om skriving. Idéene fløy gjennom telefonlinja. Hun hadde lenge hatt lyst til å skrive om en psykolog som er ekspert på minner og leser kroppsspråk som en ‘menneskelig løgndetektor’. Det var for fristende å la være. Første bok kom ut på engelsk først, nå er den kommet på norsk. Den heter «Sår».

De har ikke startet på neste bok, men Enger har en grunnregel: – Neste bok skal aldri ligne den forrige.

Om å samarbeide med en annen forfatter, var han tydelig: – Det er mer gøy å vinne sammen.

Enger arrangerer for øvrig sin egen krimfestival på Jessheim i november, der han samler norske og internasjonale stemmer.

Tvang, ære og motstand

Daniella Jaberi vokste opp som muslim og ble tvangsgiftet som 13-åring. Hele historien hennes kan du lese i boka «1178 netter». Historien hun fortalte traff så sterkt at mange i salen tørket tårer. Hun beskrev en oppvekst preget av kontroll, påtvunget hijab som sjuåring og et miljø der «norske jenter er farlig».

– Seremonien som skulle «feire at jeg hadde blitt kvinne» viste seg å være et ekteskap: Imamen spurte om jeg aksepterte. Jeg ble tvunget til å si ja. Helger og ferier ble et dobbeltliv som «kone», med vold og overgrep. Skolehverdagen i ukene ble pusterommet.

Daniella fortalte om desperasjonen, som da hun simulerte menstruasjon med konditorfarge for å slippe overgrep.

– Jeg prøvde bare å overleve.

Et dramatisk familieopphold i Irak – der onkelen kalte henne «en skam» og ville straffe henne ble vendepunktet. Tilbake i Norge fortalte hun alt til en miljøarbeider.

– Jeg visste at prisen kunne være å miste familien. Men jeg kunne ikke leve sånn mer.

 Det endte med rettssak og dommer for flere familiemedlemmer; i dag har hun brutt med foreldrene, men står nær søsknene.

– Jeg er en fri kvinne nå, og vil bruke stemmen min så færre må oppleve dette.

Etterpå snakket Bent med Terje Bjøranger. Han er tidligere politimann, en av landets mest erfarne på æresrelaterte saker. Nå jobber han som fulltidsforfatter. Bjøranger satte Jaberis historie inn i et større bilde.

– Bare i 2024 bisto vi politidistriktene i rundt 300 straffesaker knyttet til æreskultur. Hjelpeapparatet fikk samme år 2 774 henvendelser. Mørketallene er store. Terskelen for å fortelle er høy.

Han var tydelig på hvor vanskelig slike saker er å bevise, og hvordan familier samordner forklaringer.

I bøkene til Bjøranger ligger virkeligheten tett under, også i den kommende romanen «Taperen». Han avsluttet med en oppfordring og en honnør:

– Alle burde lese «1178 netter». Motet Daniella viser, det er sånt mot vi trenger mer av.

Han tipset også om den nye podkasten Ærespodden, som han lager sammen med Nora Berg, hvor Jaberis historie slippes som dobbelt­episode.

Inspirasjon er tålmodighet

Den danske krimforfatteren Thomas Bagger kom til Osterøy med en historie som begynner med søvnløse netter og ender i internasjonalt krimunivers.

– Jeg fikk ikke sove, noen ganger tre netter i strekk. Så jeg tenkte: hvilken jobb kan man ha der man styrer alt selv? Kanskje jeg skal bli forfatter?

Han sa opp IT-jobben, ble lærervikar for å overleve. Da han sa til klassen at han var et misforstått geni, hørte han en elev hviske til en annen. ‘Jeg tror det betyr at han er en dårlig forfatter.’

Etter seks år ble han antatt av et mikroforlag, som holdt første «redaksjonsmøte» i stua hjemme: – Det var ikke helt forfatterlivet jeg hadde sett for meg, men han ga ut bøkene.

Gjennombruddet kom med «Mannen i tre deler». Og var en rå åpning på serien om David Flykt og Lukas Stage. Deretter kom «Den nittende øya» hvor Lukas, iskaldt og kalkulerende, dreper Sissel når hun truer ham.

– Leserne ble sinte, men jeg sa jo fra starten hvem han er.

I «Stamina» flyttes dramaet til en norsk øy i Trøndelag, mens i «Kaoskoden» utforsker Bagger konspirasjoner, deepfakes og polarisering. Her ble det en morsom språkforvirring da Bent spurte hvorfor Trøndelag, og Bagger lurte på om Bent ble sur fordi det ikke var Osterøy.

Bagger jobber nå med sin femte bok. Den kommer til å bli «redaktørens mareritt»: 180 000 ord så langt, fordi Bagger vil inn i fremtidens etterforskning: Predictive policing, AI som forutsier kriminalitet. Han lover payoff helt fra start.

– Det er siste bok i serien, mange tråder som skal knytes sammen. Folk spør alltid hvor jeg finner inspirasjon. Mitt standardsvar: Inspirasjon er tålmodighet. Det er viljen til å bli sittende når alt i deg vil tømme oppvaskmaskinen.

Og om tonen: han har skrudd ned eksplisitt vold siden debuten.

– Det å skrive en brutal scene uten at den blir parodi, det er faktisk vanskelig.

Bent nevnte at Bagger hadde sagt til Hverdagsnettmagasinet at han skriver for å unngå å bli massemorder. Bagger svarte at det kalles sarkasme – før han la til, med glimt i øyet, at publikum burde huske å låse døra i natt.

Fra garasjen til 40 000 solgte

Emelie Schepp fortalte om en «krokig väg» inn i forfatterskapet: forlagene sa nei, så hun trykket 4 999 pocketbøker selv, fylte garasjen – og bilen – og dro ut på kjøpesentre, torg og festivaler for å sette boka i hånda på lesere.

– Jeg ville ikke bare stå i hylla, jeg skulle møte folk, sa hun, og lo av øyeblikket på ICA da en mann endelig nærmet seg bordet hennes og spurte: «Vet du hvor ketchupen står?»

Innsatsen bar frukter. På et halvt år solgte hun 40 000 eksemplarer. Norge ble første land utenfor Sverige, som kjøpte Jana-serien.

Kjernen i universet er Jana Berzelius, en fysisk sterk, sosialt kantete kvinne som overtrer loven for å beskytte sitt mørke, og formet av en barndom som barnesoldat. Schepp ville ikke forklare Janas særpreg med diagnose, men med erfaring.

– Hun oppdager først som voksen hvem hun egentlig er.

I skyggen følger Danilo Peña, den eneste andre overlevende fra øya.

– Han er der hele tiden – en skygge, sa Schepp om båndet som stadig trekker dem mot hverandre. TV-versjonen traff også blink for henne. –Da vi så Madeleine Martin, tenkte jeg: Det er min Jana.

Med standalonen «100 dager i juli» forlot hun Jana midlertidig og flyttet handlingen hjem til Motala. Her møter vi politietterforsker Maja Bohn, som jager en gjerningsperson samtidig som hun kjemper for sønnens liv på venteliste for nytt hjerte.

– Noen må dø for at en annen skal leve, det er et brutalt etisk dilemma, sa Schepp, som gjorde omfattende research på organdonasjon og hjertemedisin.

Arbeidsmetoden hennes er likevel fri i første runde. – Jeg skriver ut historien, så spør jeg ekspertene: ‘Jeg vil ha det sånn. Hvordan får vi det til?’

Hun skriver hver dag. – Konkurransen er knallhard, du er aldri bedre enn din siste bok, og hun driver krimvandringer i Norrköping der «tusenvis har fulgt i Janas fotspor».

Neste Jana-bok går i trykken nå og slippes 28. november i Sverige. Om det er slutten? Hun smilte: – Det kan jeg ikke si. (Men hun lot oss forstå at Jana ikke er ferdig med henne – eller med oss.)

Rettsantropologen som la krimmen til Sør-Frankrike

Stian Hamre (PhD i rettsantropologi) debuterer med «Bak det vakre», en krim med finstemte stemninger og mørke understrømmer. Hamre har bakgrunn fra arkeologi i Australia, master i rettsantropologi fra England og doktorgrad ved UiB på middelaldermateriale. I praksis kalles han inn når «noen finner bein». Han har også bidratt i større leteaksjoner (bl.a. Østtun kirkegård i Trine Frantzen-saken).

Romanen er lagt til Perpignan-området ved Middelhavet, et landskap Hamre kjenner godt. Tittelen peker på prosjektet hans: idyll på overflaten, uro like under. Hovedpersonen Bruno Quist er, som forfatteren, rettsantropolog og konsulent for fransk politi. Saken starter når levninger dukker opp i skogen utenfor en liten landsby.

Hamre skriver stemningsfullt heller enn dystert, og lar plottet vokse organisk. Han begynner med en kjerneidé og «oppdager» slutten underveis, gjerne overraskende også for ham selv.

Kort sagt: en faglig stødig, atmosfærisk og tilgjengelig ny stemme, med blikk for alt som skjuler seg bak det vakre.

Han er nå halvveis i bok to.

En krimhelt med traumer og tillit på spill

Paul Bergquist er siviløkonomen som på dagtid jobber i olje- og energibransjen, men som på kveldstid skriver krim. Hans debutbok introduserer leserne for Floke, en etterforsker med røtter i USA, men som vi først møter i Sveio, der han bor alene med en tenåringsdatter, og en skranten far i Haugesund.

– Han bærer på traumer etter konas død, kanskje også PTSD. Han er overbeskyttende, til tider paranoid, men i ferd med å finne tilbake til den etterforskeren han egentlig er, fortalte Bergquist.

Floke havner fort i dramatikk: i Spania leter han etter broren som har forsvunnet, og møter på miljøer som beskrives som «det ytterste laget av dritt»

– Floke lever opp til navnet sitt. Han er impulsiv og lager floker, lo Bergquist.

Forfatteren fortalte også om veien fram til debut: to skrivekurs i USA – ett i historiefortelling, ett ledet av en pensjonert drapsetterforsker i Los Angeles, og til slutt Cappelen Damms krimforfatterskole. Der fikk han rådet om å skrive i første person.

– Det endte med versjon fem, og er den som er blitt til bok.

Neste bok er allerede under arbeid. Den har Stavanger som hovedarena, men trekker også inn større tema som hybridkrig og kunstig intelligens.

– Kjernes­pørsmålet er enkelt, men vanskelig: Kan du stole på andre mennesker? Svaret er ‘det kommer an på’, og det må Floke lære den harde veien.

Med nysgjerrighet som drivkraft og en vilje til å lære seg forlagsbransjen «på den harde måten», er Bergquist tydelig på ett råd til ferske forfattere: – Aldri gi ut bok i desember. Jeg gjorde det, og 1. januar var den allerede en fjorårsbok.

Bokblogger og soloreisende

Anita Ness er tilbake på festivalen for tredje gang, som energisk bokblogger og fersk forfatter med boka «Reis alene». Hun leser bredt og skriver ærlige anmeldelser (dog uten slakt), og deler ellers reisetips med humor og jordnær snusfornuft.

«Reis alene» er en faktabok med personlige fortellinger. Den handler om å planlegge, gjennomføre og nyte turer på egen hånd, fra praktiske grep til små og store møter på veien.

I Málaga ble Anita utsatt for et klassisk turist-triks: Noen «sølte» kliss på jakken hennes, og tilbød hjelp til å vaske det bort, samtidig distraherte han henne og stjal kort og kontanter fra en glidelåslomme. Lærdommen havnet i kapittelet «Hva kan gå galt?» – med konkrete råd om hva man gjør etterpå (sperre kort, politi, dokumentere), og hvordan man kan forebygge slike opplevelser.

Anita råder folk til å være nysgjerrig, men be om hjelp når du trenger det. – Pakk lett, sikre verdier dine, og ha det gøy.