Det var i 2016 som Lars Magne Bysheim og kona Else Karin Tysse Bysheim kjøpte fabrikken vi nå er i. De bygde om og restaurerte den, og nå framstår den tipp-topp.
I 1880 var bygget en kistefabrikk. Der ble det produsert pyntekister og oppbevaringskister av tre, ikke likkister. Lars Magne er godt kjent med historien, og forteller at det den gang var seks kistefabrikker her. Senere laget fabrikken reisekofferter, såkalte Amerikakofferter. Det var enormt populært, og derfor blomstret det opp med slike fabrikker. Kistene var ofte rosemalte, men malejobben ble gjort andre steder.
– Da vi kjøpte bygget, visste vi ikke hva vi hadde gjort, sier Lars Magne, og ler. Det var totalt galskap å kjøpe en sånn stor bygning nede ved sjøen. Kona mi er kunstner, så hun hadde noen gode idéer.
Navnet Den grønne fabrikken har forøvrig to betydninger, for det første var bygget opprinnelig grønt, for det andre er driften miljøvennlig, helt uten forurensning.
– Nå brukes bygget til kunstverksted og galleri. Om sommeren kommer kunstnere og har utstilling. Vi jobber tett med Osterøy kunstlag, og har vi galleributikk hele året, sier han.
I tillegg leies lokalene ut til arrangementer, som f.eks. kriminell aften, som i dag. Også en bryllupsfest har vært arrangert her. Eierne fikser gjerne matservering, og de har alle rettigheter når det gjelder alkohol.
Bestefars seng
Krimforfatter Agnes Matre er til stede under intervjuet. Moren hennes er fra Osterøy, og det var faktisk familien hennes som startet kistefabrikken i lokalet vi er i.
– Oppå loftet her, står en seng bestefaren min har laget, sier hun.
Selv traff Agnes aldri bestefaren sin, men Lars Magne forteller at han møtte ham.
– Da første verdenskrig ble slutt, kom mange nordmenn hjem, og et fåtall reiste ut av landet. Markedet for kister forsvant. Da laget de møbler, forteller Lars Magne.
Møblene ble hovedsakelig solgt til innbyggerne på Osterøy, men også litt til Bergen. På Osterøy var det på det tidspunktet 16 møbelfabrikker, men ingen av dem er bevart i dag. De produserte flammebjørk, og soveromsmøbler. I 1935 brant dessverre fabrikken. Eierne var to brødre, og en av dem bygde den opp igjen.
– Da kom den høye bygningen der, sier han, og peker på nabobygget. Den gangen var det enda en etasje, men den øverste ble fjernet i 1976.
Trappa til den manglende etasjen er fortsatt synlig gjennom vinduet.
I følge Lars Magne var det også et sagbruk på plassen. På 50-tallet overtok to brødre fabrikken og alt utstyret for kr 30 000,-. De neste ni årene ble det igjen møbelproduksjon, for det meste teakbord. Da det kom noen reklamasjoner, ble bordplatene gjenbrukt til settbord, noe som ble veldig populært. Salget tok av, og det var ikke nok timer i døgnet til å produsere disse. I 1964 bygde de ny fabrikk i Fotlandsvåg, hvor de holdt på fram til rundt 2008.
I ettertid har disse bygningene hatt flere funksjoner, som kulisse ved innspilling av amatørteater på 80-tallet, musikkverksted for ungdom, og lager.
– Der borte er det forresten en treskofabrikk, sier Lars Magne og peker over vannet. Det gamle maskineriet fra 1924 står der fortsatt, fullt brukelig. I dag er det Osterøy museum som organiserer det, og nå skal de igjen starte med å lage tresko på den gamle måten, forteller han.
Den eneste flytende og flyttbare kunstbadstuen i hele universet
– I 2019 kom kona mi på en idé, og resultatet ser du der, sier han og peker på et lite bygg uti vannet hvor det står Flabellina på et skilt. Det er den eneste flytende og flyttbare kunstbadstuen i hele universet, hevder han.
Badstua varmes opp med bjørkeved, og er nesten daglig i bruk, forteller han. I kveld får den stå ubrukt på grunn av arrangementet som pågår.
– Badstuen bestilles via nett, og blir ferdig oppvarmet til 60 grader når man kommer for å bruke den. Du har da badstuen eksklusivt for deg selv.
Vi går ut på brygga og over i badstua for en omvisning. Innvendig er veggene preget med sitater og kunst. Lars Magne forklarer at tekstene er laget i samarbeid med ungdomsskoleelever og Montessori-skoleelever som holder til her på Hosanger.
Badstua er romslig. De heldekkende vinduene ut mot vannet, slipper inn masse lys. Utenfor går en trapp ned i vannet, så det er bare å hoppe uti å ta seg et bad når du trenger avkjøling.
– Vi har tatt utgangspunkt, og latt oss inspirere av nakensneglen som finnes her når vi laget den. Det er en snegle, uten hus, som finnes i sjøen. Når de blir redde beskytter de seg med farger. Derfor kalles den en kunstbadstue.
Fra badstua ser man rett over på Hosanger kirke.
– Der ligger moren min begravet, sier Agnes.
Helt kriminelt
Denne kvelden var det altså krimaften i bygget. Tidligere politimann Bent Arild Raknes var arrangementsansvarlig, og alle billettene ble raskt utsolgt.
På programmet sto Jørgen Jæger, men han meldte sykdomsfrafall. Gunnar Staalesen steppet inn på kort varsel.
Staalesen snakket bl.a. om hans siste bok «Forfulgt av død», hvor Varg Veum får førerkortet sitt beslaglagt. Det er inspirert av en virkelig historie, som vi fikk høre om. Han snakket også om sin historiske Bergenstrilogi, som ble til fire bøker.
Rita Nilsen skulle vært her, men siden mannen er kreftsyk, ble hun med digitalt fra USA. Hun har hatt en tøff oppvekst i Oslo, og begynte med rus allerede som 10-åring. I tillegg slet hun med spiseforstyrrelser og selvskading. I den samme alderen prostituerte hun seg, og bodde i telt på Ekeberg. Mer om hennes historie kan man lese i boka «Ekko».
Atle Nielsen har skrevet mange bøker, men i krimbøkene skriver han om journalist Ole Bull. Selv har Atle en fritidseiendom på Osterøy, og derfor er selvsagt Ole Bull på Osterøy i deler av handlingen, i tillegg til London og Oslo. Forfatteren er selv journalist.
Også Martin Krossnes fra Osterøy, var på festivalen, og mottok stor applaus da Bent forklarte kort om hans rolle. Martin var bare 15 år da han varslet politiet om en voksen mann som ville ha ham med på et hotellrom. Det førte til at et internasjonalt pedofilinettverk ble stanset i flere land. Mer om det kan du se i dokumentarserien Lost Boy.
