Da vi stikker innom en torsdag ettermiddag, møter vi innehaver Krisztina Holen bak disken. Det er koselig atmosfære i det lille lokalet, og den blide og hyggelige damen serverer oss focaccia med spekeskinke. Det smaker helt nydelig. Til dessert får vi smake på den gode baksten, kremsnurr. Helt nydelig det også. Hjemmelaget bringebærsaft og kaffe får vi også.
Krisztina forteller at hun kom til Norge i 1996 for å jobbe som aupair, først i Sigdal, så på Sotra. Skjebnen ville at hun skulle bli i Norge.
– For atten år siden traff jeg samboeren min, og siden har Osterøy vært mitt hjem, sier hun.
Inn kommer ei ung jente. Det er ikke vanskelig å se familielikheten. Datteren, Emma, hjelper til i kaféen så ofte hun kan, men studiene på lærerhøgskolen i Bergen krever sitt. I tillegg bidrar hun innimellom med spilleoppdrag, siden hun spiller euphonium.
Flyttet inn i nytt lokale
Spøt og Pinner holdt tidligere til et annet sted på Osterøy. Da var det en ren garnbutikk, men i april i år flyttet butikken hit til Valestrand. De holder til i lokalene til en tidligere kafé. Siden lokalene var tilrettelagt for matservering, bestemte Krisztina seg for å utvide med et lite bakeri.
– Jeg baker alt selv. Innimellom blir det lange dager, men jeg koser meg med det, sier hun. Hvis det blir rester, gir jeg det til ferjemannskapet og eldresenteret, legger hun til.
Og at det er mye å gjøre, skjønner vi. Det stikker stadig noen innom mens vi sitter der, og Krisztina forteller at i løpet av de fem månedene hun har hatt dette lokalet, har bakt rundt 3 500 boller.
Det er ikke bare Ostringer som kommer til kaféen. Spesielt i sommersesongen kommer turister spesielt fra Bergen og andre deler av Vestlandet.
Hilde Sæther koser seg med sen lunsj.
Arrangerer strikkecafé
Det er mange strikkeglade personer på Osterøy, og annen hver uke, i snitt, inviterer Krisztina til strikkekafé. Da dukker det opp mellom 10 og 20 personer, som strikker og spiser av den gode baksten.
– Jeg tror dette er den første strikkekaféen med lignende konsept i Norge. Jeg har kun hørt om én annen, og det er på Ona fyr, utenfor Molde, avslutter Krisztina.
Vi drar videre med den deilige bakelukta hengende igjen i neseborene, og et løfte om å prøve å komme innom neste gang vi skal til Osterøy.
