Fortell først litt om diktsamlingen din.
– "ASAPiens" er en samling av dikt jeg har skrevet fra jeg var 18 år og til i dag. Denne samlingen vil jeg si handler mest om tid. Jeg hadde et ønske med denne å nå ungdom og unge voksne, siden jeg tar opp temaer jeg selv har vært opptatt av opp igjennom. Alle er selvfølgelig velkomne til å lese og bli inspir-ert. Jeg jobber med å få poesien frem og ut til folk flest.
Har du alltid skrevet dikt?
– Jeg har alltid skrevet dikt ja. Jeg fant min form og stemme i dette. Jeg hadde ellers vanskeligheter med dysleksi og lesing på skolen, men poesi er fritt og anarkistisk. Ord som er satt i et rart system som du selv kan bestemme. Jeg har alltid samlet på credo, ord og nøkler i livet som jeg ville fange på papiret. Det er tanker, tro, følelser og prinsipper som jeg da lettere kan huske.
Hva inspirerer deg?
– Folk, moro og meningsfylte samtaler er det som inspirerer meg mest. Jeg har da en utømmelig kilde i mitt virke som skuespiller og lyriker. Livet mitt har alltid vært basert på lek med ulike roller.
Du gir ut bøker hos Pitch. Var det vanskelig å bli antatt?
– Jeg møtte redaksjonssjef Stian Hjelvin Andersen på London en kveld jeg fremførte dikt. Han ble interessert i det jeg hadde av oppsamlede dikt gjennom årene. Jeg sendte til slutt alt til han, og derfra begynte ballen å rulle. Dette er livet i et nøtteskall for meg, jeg tror ikke på tilfeldigheter, samtidig som jeg tror det er lurt å posisjonere seg slik at mulighetene kan by seg.
Hvilke tilbakemeldinger får du?
– Jeg opplever å få masse god tilbakemelding fra lesere og lyttere når jeg fremfører på scene. Det er interessant å se hvilke dikt som treffer de ulike. Smak og behag er ulik, men bør ikke diskuteres. Jeg skriver mye forskjellig, så jeg tenker de fleste finner noe som treffer dem.
Hva kan du fortelle om boka som er «rundt hjørnet»?
– Den neste samlingen håper jeg viser til en slags utvikling. Jeg har lært utrolig mye etter utgivelse av første bok. Jeg synes det er en ganske fin ting at leserne på en måte kan følge utviklingen og muligens ta lærdom selv, sammen med meg. Dikt kan være så mye og er veldig individuelt. Da den forrige boka handler mest om tid, så handler den neste boka om kjærlighet.
Har du flere fremtidige bokplaner?
– Ja, jeg har noen idéer på lur, sier hun med et lurt smil.
Utover det, så er Broch altså skuespiller. Allerede i barndommen drev hun med teater, og det ble yrket hun utdannet seg til. Hun har hatt roller i bl.a. «Mannen som elsket Yngve», «Switch», «Det tredje øyet», «Lilyhammer», «Hjem til jul», «Fenris», «Gulltransporten» og «Julestorm».
Ønsket du allerede som barn å bli skuespiller?
– Ja, jeg er utdannet på Romerike Folkehøyskole og Statens Teaterhøyskole i Oslo. Jeg visste tidlig hvilken vei jeg ønsket å gå, så det var en god motor for å jobbe hardt på skolen for å komme dit.
Som barn bodde Broch noen år i Roma, og gikk på internasjonal skole.
Det ble nok en ulik hverdag fra den hjemme. Noen episoder du vil dele fra det?
– Årene mine i Roma er de lykkeligste årene i mitt liv. Det var en fantastisk tid og barndom der. Jeg har detaljerte minner allerede fra treårsalderen fordi overgangen fra Norge til Italia var ganske stor. Jeg kunne ikke språket og visste f.eks. ikke hvordan jeg skulle fortelle de voksne at jeg måtte på do...
Så flytta dere tilbake til Norge. Hvordan var overgangen?
– Jeg klarte å integrere meg ganske bra i Italia, så da jeg kom tilbake til Norge ble jeg plutselig en utlending i mitt hjemland. Jeg var språkforvirret og blanda spesielt norsk og engelsk. Sånn sett kommer den følelsen jeg har over ikke å tilhøre noe spesielt sted. Derfor sier jeg bare at jeg er fra månen.
Allerede da du var 12 år, fikk du din første filmrolle. Fortell litt om det.
– Jeg fikk hovedrollen i Ulvesommer og reiste over til Idaho i USA og jobbet med ulver og bjørner der borte. Dessverre tror jeg ikke man kan temme en ulv helt, så jeg ble bitt i leppa da vi øvde på en kyssescene. Det gikk heldigvis bra, det er et pent lite arr, men det utsatte hele produksjonen i ett år. Neste år var jeg for gammel til rollen fordi jeg kom i puberteten over natta. Da lærte jeg at «når en dør lukker seg, så åpner det seg et vindu». Jeg fikk heller rolle i en serie på Reser i Nrk med to sesonger og derfra fikk jeg nye oppdrag videre og begynte jeg å jobbe som barne-/ungdomsskuespiller.
La oss snakke litt om Hjem til jul, som er en romantisk serie som kom ut på Netflix i 2019 og 2020. Der spiller du single Johanne, som er lei av å få spørsmål om sivilstatusen sin. Hun finner en kjæreste. Serien ble fort veldig populær.
Hvilken sivilstatus har du selv?
– Min sivilstatus er glad bohem som tar livet som det faller seg. Jeg stresser ikke med ting jeg ikke har kontroll over uansett.
Hvordan fikk du rollen?
– Jeg ble invitert på audition, og skjønte fort at denne rollen passet meg veldig godt. Så jeg kom inn der og nærmest forlangte å få den.
Det ble to sesonger av denne serien, men folk vil ha mer.
Tror du det er noen sjanse for at det kommer en ny sesong?
– Jeg har prøvd alt i min makt å få dem til å lage en sesong til. Det har ikke gått av en grunn jeg ikke forstår, så jeg har gitt opp, og gått videre.
Hva er den morsomste rollen du har hatt?
– Hjem til jul-Johanne er den morsomste rollen jeg har hatt. Der fikk jeg tillit av regissør og fikk eie rollen min fullstendig. Det er jo også gøyere å jobbe med filmer hvor det er mye humor.
Hvilken har vært den mest utfordrende?
– Alle roller er utfordrende. Det er aldri lett, alle jobber er forskjellig og jeg må alltid starte på nytt på en måte.
Du vant Amandaprisen i 2008 for beste kvinnelige birolle i «Mannen som elsket Yngve», og i 2015 vant du Gullruten for beste kvinnelige skuespiller i «Lillyhammer».
Hva har disse prisene betydd for deg?
– Priser er ikke motivasjonen min for å jobbe og gjøre mitt beste, men det er klart at det er utrolig godt å få annerkjennelse for velutført arbeid. Gullruten-prisen står pent i stua mi, og det er noe jeg også er stolt over.
Noen flere tv-innspiller på gang, som du kan fortelle om?
– Ingenting jeg kan fortelle om akkurat nå. Knis.
Vi kommer ikke utenom at Ida Elises halvbror er den kjente skuespilleren Nicolai Cleve Broch.
Får du gode tips av storebror?
– Jeg har alltid stått fint selv, og gjør ting på min måte.
Har dere noen gang vurdert å være med på en felles innspilling?
– Hadde vært gøy det.
Noen morsomme tilbakemeldinger fra fans du vil fortelle om?
– Jeg har en del følgere på instagram, og har det jeg kan kalle blodfans der. Det er utrolig hyggelig, og jeg får stort sett masse fine meldinger. Også selvfølgelig et fåtall av rare melinger fra folk som ikke går av veien for å kommentere utseendet og slike ting, men sånne folk er irrelevante.
Hva gjør du når du ikke skriver eller spiller film/serier?
– Går tur med hunden min, Toni, trener og henger med naboene.
Noe annet du vil si?
– Heia annerledeshet! Er du deg selv, så er du annerledes. Aksepterer du deg selv, og tror på deg selv så tillater du samtidig andre det samme. Noe så enkelt som å være snill og smile til folk, gjør faktisk en stor forskjell.