– Innimellom leser Solveig Kloppen selv hun sover!
Solveig Kloppen studerte litteraturvitenskap, men hun hadde ingen klar plan om å jobbe med bøker da hun begynte å studere på nittitallet. Hun forteller at hun tok diverse grunnfag som interesserte henne; litteraturvitenskap, psykologi og sosiologi. Som hun sier, den gangen kunne man «shoppe» mer blant universitetsfag enn man kan nå.
– Drømmen var nok på den tiden å bli skuespiller, men jeg kom aldri inn på Teaterhøgskolen. Det er jeg glad for i dag, jeg tror jeg ville blitt en middelmådig, kanskje litt bitter, rødvinsdrikkende skuespiller.
I stedet landet hun på journalisthøgskolen.
– Selv om jeg aldri har jobbet som ren journalist har jeg nok brukt mye av det jeg lærte der i mitt virke som programleder.
Leser du selv mye, og hva slags sjanger liker du best?
– Jeg leser i perioder veldig mye, andre nesten ingenting, dessverre. Leser nok aller mest norsk og nordisk samtidslitteratur, men er også glad i god sakprosa. Akkurat nå leser jeg Kjetil Østlis bok om kronprins Haakon. Den kan absolutt anbefales, Kjetil Østli skriver like godt som han alltid gjør. Han kan få nesten hva som helst til å bli interessant.
Hvilken bok fikk deg sist til å gråte?
– Jeg husker ikke i farta hvilken bok som var den siste som fikk tårene til å trille, men hvis man er ute etter noe som får en til å nærmest hulke bør man lese «Et lite liv» av Hanya Yanagihara. Den blir sittende i kroppen lenge.
Og hvilken fikk deg til å le?
– "Jeg burde kanskje sagt nei" av Else Kåss Furuseth og Kine Solberg. Veldig underholdende, veldig morsom – og ganske trist. Man blir ikke noe mindre glad i Else etter å ha lest den boka.
Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Foreldrene mine leste alle bøkene av Anne-Cath Vestly høyt for søsteren min og meg, og jeg elsket dem! Men da jeg forsøkte å lese bøkene om Aurora og Guro og Lillebror og Knerten for mine egne barn oppdaget jeg at mange av dem dessverre ikke hadde tålt tidens tann. Det gikk for tregt og mange av historiene og situasjonene var ikke relaterbare for barna. Astrid Lindgren, derimot, fikk ungene til å be «Åh, bare ett kapittel til, mamma!»
Hvor tror du denne boklidenskapen din kommer fra?
– Mine foreldre leste mye høyt for meg, og jeg lærte ganske tidlig å lese selv også. Husker fortsatt hvor magisk det var å knekke lesekoden som femåring ved hjelp av storesøsters lesebok «Med a og b til Alababa». Historiene var ikke all verden («Ola lo», «Spis is»), men jeg tror jeg relativt raskt skjønte at her har jeg funnet porten inn til en helt ny verden. Lidenskapen ble nok også vekket av at pappa tok med storesøster og meg på biblioteket annenhver fredag. Det var en fin tradisjon.
Hva skulle en bok om ditt liv hett?
– Her finnes det jo flere muligheter: «Et lite liv 2», «Jessheims passe store datter», «Norges sjette mest sexy kvinne år 2000» eller «Rett i Kloppen».
I 2020 startet du Kloppens lesekorps. Men den ble borte igjen. Hva skjedde?
– Den korteste og enkleste forklaringen: Forlaget tjente ikke penger på den.
Du har vært med i flere lesesirkler. Noen gode tips?
– Ikke vær for ambisiøs! Man klarer ikke å møtes mer enn toppen én gang i måneden. Og det må være lov å stille opp selv om man ikke har kommet seg gjennom boka.
Nå har du en erotisk lesesirkel. Fortell.
– Det var Christian Lyder Marstrander i produksjonsselskapet Lyder Produksjoner som hadde idéen om å lage en podkast om erotisk litteratur og som kontaktet Gunhild Dahlberg og meg. Vi tente begge umiddelbart, men ikke seksuelt. Vi har studert litteraturvitenskap og er glad i å lese, men erotisk litteratur var upløyd mark for oss begge.
Jeg burde nok kanskje skrive «erotisk litteratur» for alle novellene vi leser er funnet på internett, skrevet av anonyme forfattere og er av – i alle fall til nå – slett kvalitet. I hver episode leser vi en novelle som vi analyserer og radbrekker sammen med en kjent gjest. Tant og fjas og moro fra ende til annen.
Har du eller noen gode boktips?
– Ja, den lista er lang! Men akkurat nå: Kjetil Østli «Haakon. Historier om en tronarving», Else Kåss Furuseth og Kine Solberg «Jeg burde kanskje sagt nei», Nadia Ansar «Min skam» og selvfølgelig Vigdis Hjorths «Gjentakelsen».
Solveig Kloppen er dessuten kjent for alle sine kjoler, og de er ofte gjenstand for diskusjoner på nettet.
Bestemmer du selv hva du skal ha på deg på scenen?
– Ja, jeg bestemmer til syvende og sist selv. Mens jeg jobbet i TV2 samarbeidet jeg tett med deres utrolig dyktige stylist Robin Valentinsen (Norges beste på TV-styling), men i TVNorge finner jeg klærne selv. Men produksjonsselskap og TV-kanal har selvfølgelig også noe de skulle ha sagt. Jeg vil tro de hadde satt foten ned om jeg insisterte på å gå i bikini på Norske talenter feks.
Er alle kjolene dine privat eid?
– Neida, det er de ulike kanalene som eier det meste av kjolene. Men innimellom bruker jeg noe jeg har hengende i skapet også.
Hvordan liker du å kle deg når du ikke er på jobb?
– Veldig lite glamorøst! I hverdagen er jeg mest opptatt av komfort og at jeg skal holde meg varm. Jeg går med ull innerst fra 1. oktober til 1. mai.
Akkurat nå er favoritten den rosa bobledressen jeg har gått med i hele vinter, til ungdommene i husets store fortvilelse. Var ikke kald selv da det var tjuefem minus!
Noe annet du vil si?
– Godt nytt bokår! Når verden er så urolig som nå kan man søke både trøst og innsikt i bøkene!
