Når kreften rammer...
I dag har jeg et sterkt gjesteinnlegg fra Stepappahjerte.
I barnehagen leker de jevnaldrende jentene med hverandre, man kan se smilene, høre latteren og føle gleden de har i seg der de hopper rundt i sølepyttene. Fire av jentene har vært bestevenner siden de startet i barnehagen, de lever et bekymringsfullt liv der det eneste de trenger å tenke på er hvilken lek de skal leke i dag. Helt til en sen novemberdag i 2015, dette er dagen da hele livet til en av disse jentene skulle forandre seg.
I flere måneder har Ella Sofie slitt med høy CRP og høy feber, legene ved sykehuset har forstått at noe ikke er som det skal og de er redd for at det kan være glutenallergi som gjør henne så dårlig. De neste dagene og ukene skal hun besøke sykehuset titt og ofte, besøk som byr på masser av prøver for å finne det endelige resultatet av prøvene. Foreldrene som har forstått at noe ikke er som det skal, lever dagene i uvisshet om hva som feiler den lille jenta deres.
23. november 2015 kommer beskjeden en forelder aldri ønsker å få, datteren deres er rammet av wilms tumor en svulst som har satt seg innerst i nyren. Ella Sofie er bare måneder unna og fylle 5 år på denne tiden, foreldrene og hennes største mareritt er et faktum. Det man tror kun rammer alle andre har rammet den lille familien fra Hof, i tillegg til mor og far er det også en storesøster som blir vitne til dette og hun sitter igjen maktesløs i håpet om å kunne hjelpe sin lillesøster.
Beskjeden om kreften er tung å svelge og for ei jente på snart 5 år er det ikke lett å forstå hva som egentlig skjer, men legene ved sykehuset gjør en god jobb med å forklare dette til barnet på en god og forståelig måte. Ved hjelp av en bok illustrerer de hva hun nå er midt inne i, hva hun opplever og hva som kommer til å skje i nærmeste fremtid. For et barn er det ikke så lett å forstå alvoret, men for mor og far som sitter ved sykehus sengen er deres største mareritt blitt en realitet.
Hennes mor var veldig opptatt av å vise styrke ovenfor datteren sin for å berolige henne, hun kan fortelle meg at hun latet som hun gråt da beskjeden om kreften kom. Hun ante ikke hvordan hun skulle reagere og valgte derfor å presse frem tårer for å vise en reaksjon, hun hadde i lengre tid skjønt at datteren var alvorlig syk men ikke hvordan. Men det hun forteller meg om hva som skjedde med folk rundt henne i ettertid, kjenner jeg virkelig på dette selv at dette er et sterkt tema for meg.
Hun forteller om venner som ikke turte å ta kontakt for å høre hvordan det stod til, de bodde på en liten plass og derfor valgte mor å være åpen om dette slik at det ikke skulle bli så mye snakk og rykter. Men venner trakk seg heller unna og hun følte seg til tider veldig alene i denne situasjonen, tankene om at hun kunne miste sin datter var veldig tilstedeværende og hun føler hun hadde trengt mer støtte i denne perioden enn hva hun fikk. Heldigvis hadde hun god støtte i sin nåværende Samboer.
Det som andre bare frykter og er redde for er nå blitt denne familiens realitet, hun innrømmer nå i ettertid at dette virkelig gikk inn på henne. Allikevel valgte hun og spille sterk for å gi sin datter trygghet, dette vitner om en mor og en familie med et stort, stort hjerte. For midt oppe i all elendighet var hun forlatt og følte at venner unngikk henne i redsel for å si eller gjøre noe feil, men det er i slike situasjoner man virkelig kan vise at man er en venn.
Den lille jenta som i flere måneder hadde blitt behandlet på sykehuset viste tegn på at hun skulle klare denne kampen, sliten var hun men hun var alltid positiv og hadde alltid et smil og en lur kommentar på lager. Hennes vilje i denne situasjonen smittet videre på familien rundt henne, en god følelse som de selv hadde vært med å underbygge ovenfor den vesle jenta. Til slutt kunne man erklære henne for kreft fri og etter den tøffeste perioden i deres liv kunne man endelig vende tilbake til et tilnærmet normalt liv.
For foreldrene betydde dette et liv utenfor sykehusets fire vegger, men for den lille jenta var det tøft og komme tilbake til hverdagen. Kreftene var ikke like sterke som de hadde vært og man måtte tilvende henne til et liv i barnehage igjen, dette mestret hun fint etter hvert å kom seg tilbake til hverdagen. Fr og være den lille søte og blide jenta med briller i barnehagen, kom hun nå tilbake like søt og blid, brillene var fremdeles på men det lange lyse håret var borte.
Men hun var allikevel stolt over det håret som hadde begynt å vokse ut igjen, hun hadde fått beskjed om at hun kunne få krøller når det vokste ut igjen og det var en glede for henne. Stadig sier hun til meg at jeg må kjenne på det myke håret hennes, det er rørende og se men mest av alt er jeg glad for at hennes sykdom går mot slutten og at hun nå kun er inne på rutine kontroller fremfor å bo på sykehuset året rundt.
Dette er historien om min lille kusine som ble rammet av kreft tilbake i 2015, jeg retter en stor takk til foreldrene Undine og Arne Willy for å dele denne historien med meg. Dessverre er det veldig mange familier som får denne beskjeden hvert eneste år, deres liv og økonomi forandres radikalt på bare få sekunder.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert her.
STØTT GJERNE BARNEKREFTFORENINGEN: Vipps til 11418.
Stepappahjerte kan du besøke på denne linken. Der kan du lese om mange ulike temaer. Bloggen er vel verdt et besøk.