Skip to main content

Innenfor piggtrådgjerdet

Det er en grå dag, og det regner da vi står utenfor porten til Sem fengsel i Tønsberg. Med meg har jeg sønnen min, Anders (23). Vi er her for å finne ut hvordan det er på innsiden av et høysikkerhetsfengsel.

| Foto: Anders Johannessen
August 2024

Jeg føler meg spent, med et mildt ubehag i magen, da jeg ringer på porten, og sier navnet mitt. Det er en rar følelse, enda vi bare er her for å lage en artikkel. Hvordan føles det da for de som skal inn å sone?

Det summer i låsen, og vi blir sluppet inn. Da jernporten slår igjen, og låser seg bak oss, sender jeg en tanke til alle de som ikke fritt kan gå ut igjen. Der vi står bak høye gjerder med piggtråd, så er vi avhengige av andre for å komme oss ut igjen. Vi går inn, først en dør, og så en dør til. Så er vi innelåst i en liten gang, eller en slags resepsjon. Vi ser ingen, og det er tjukke glass i vinduene inn til et vaktrom. Vi regner med at vi er overvåket, og plutselig kommer en stemme på en høyttaler som sier at de er opptatt med noe, og at vi bare kan sette oss ned å vente.

Det står et lite bord, og to stoler i den ene enden av rommet. Noen har risset et guttenavn inn i bordet, som et evig minne. I den andre enden ser vi en metallscanner som de innsatte og besøket deres må gå gjennom, og et skilt inn til besøksavdelingen. Det er helt stille, bortsett fra suset fra to selvbetjente snackmaskiner. Smartklokka og mobilen la vi igjen i bilen, da det ikke var lov å ta med inn, og plutselig har vi mistet helt kontroll på tiden.

Så hører vi klirring i nøkler, og en kvinnelig fengselsbetjent kommer og presenterer seg. Hun vil ikke bli avbildet, eller ha navnet sitt på trykk. Hun tar oss med inn på et kontrollrom hvor de innsatte først blir tatt imot av to betjenter når de kommer til fengselet.

– Her må de innsattes besøkende gjennom en kontroll. Litt sånn som på flyplassen, hvor vesker sendes gjennom en maskin, sier betjenten.

Her er også en annen type maskin, en som skanner mennesker for elektronikk. For å se hvordan det fungerer får vi prøve. Anders tar plass i maskinen, og på et display dukker det opp markeringer, som indikerer hvor på kroppen han har noe. Han har ikke noe der, så hva markeringene skyldes vet vi ikke.

– Det kan være en brett i klærna, et operasjonsarr eller lignende, forklarer betjenten.

Besøksrommet

Vi kommer inn i et rom hvor vi setter oss ned for en prat. Dette er et av rommene hvor innsatte møter sine besøkende og advokater. Det finnes flere av dem bortover gangen. Rommet er lite, og enkelt møblert med et bord og fire stoler. Et vindu sikret med gitter gir utsikt mot plassen utenfor inngangen. Som betjenten sier, er det ikke et sted egnet for hyggelig samkvem av det intime slaget.

– Best å ikke tenke på hva som egentlig skjer her inne, sier hun, og ler.

Jeg forteller om den rare følelsen jeg har av å være her. Hun forteller at det er vanlig. De innsatte med mindre alvorlige dommer, kan ha stått i soningskø, og må selv sørge for å komme seg til fengselet på egen hånd.

– Noen av dem er veldig modige. De er hjemme og pakker, og kommer alene og ringer på porten, klare for soning, kanskje for aller første gang, forteller hun.

For de som skal i varetekt er det annerledes. De blir først tatt med på glattcelle, for så å bli kjørt av politiet til fengselet hvor de er fram til domsavsigelse. Noen sitter da med brev- og besøksforbud for å forhindre bevisforspillelse.

Som et hotellrom, eller?

Hun tar oss med videre opp på en av avdelingene. Ved første øyekast kan det minne om en sykehuskorridor med dører på rekke og rad. Rart å tenke på at bak de dørene sitter det folk, som har gjort noe som har ført til fengselsstraff.

Vi får kikke inn i en ledig celle. Den er møblert med seng og skrivebord, og vanligvis en stol, selv om den mangler i dag. Det er også en kaffemaskin, TV og kjøleskap, litt som et hotellrom egentlig, tenker jeg et lite øyeblikk, helt til betjenten gjør meg oppmerksom på en stor forskjell. Dørene har ingen håndtak, eller nøkkelhull på innsiden, men utenfra kan de låses.  

– De som er her skal ikke straffes med å ha dårlig standard, det er frihetsberøvelse som er straffen, sier hun.

Jeg legger raskt merke til flere ting som skiller seg fra et hotellrom. Vinduet har gitter på utsiden, og det er kun mulig å åpne en liten sprekk på siden av vinduet, og selv den har en sperre utenfor. Ved enden av senga står et toalett, og en vask. I en hylle står en rull toalettpapir. Jeg får vite at den største avdelingen har 19 innsatte som deler på en felles dusj.

– Det er tross alt bedre enn det var for noen år siden, sier hun. Da var det ikke toalett på cellene, og de innsatte måtte trykke på ringeknappen. Da kunne det ofte være kø, og det var ikke særlig moro, hverken for innsatt eller ansatt.

Det er mange korridorer, og mange låste dører. Hver gang man går inn en dør, låser betjenten bak oss. Hvordan føles det for de som jobber her?

– Vi ansatte tenker ikke spesielt over det. Det har blitt en vane, sier hun.

True crime er populært blant innsatte

Vi går videre ned til biblioteket. Det er lyst, fint og moderne. En egen bibliotekar jobber der. Det står mange nye og kjente bøker utstilt, og i hyllene finnes et stort utvalg. I en annen hylle er en samling med DVD’er. Alt kan lånes med opp på cella.

Jeg spør om hvordan det er å la kriminelle lese krimbøker. Da ler betjentene, og sier at de innsatte nok er klar over alle slike handlinger fra før, og trenger ikke bøker for å lære det. De mest populære bøkene de låner ut, er truecrime-bøker.

De forteller om en ung innsatt som var dårlig til å lese, men bibliotekaren anbefalte en fantasybok av Siri Pettersen. Den innsatte ble så «hekta» at han midt på natten ringte på, og sa at han var ferdig med boka. Var det mulig å låne flere?

– Vi går vanligvis ikke på biblioteket og henter bøker på natta, men den gangen gjorde vi et unntak. En av betjentene kjenner forfatteren, og da hun videreformidlet hendelsen, sendte forfatteren en pakke til fengselet med signerte bøker som den innsatte fikk i gave.


Hverdagen

Innenfor biblioteket ligger en liten «butikk», hvor de innsatte kan kjøpe enkelte matvarer og snacks.

Fengselet har også et eget snekkerverksted. Her har de et tett samarbeid med den videregående skolen, og de innsatte kan ta fagbrev. Allerede i gangen utenfor kjenner vi den gode lukten av treverk.

– Det minner meg om sløydtimene fra skoletiden, sier Anders.

Inne på verkstedet finnes masse verktøy og materialer. De innsatte lager ulike ting som f.eks. krakker og blomsterkasser, og produktene selges på nett.


Alle fengsler har vel en sikkerhetscelle hvor de innsatte som må isoleres, kan få et lite opphold. Jeg spør om å få se rommet, men det viser seg å være vanskelig akkurat nå, for da må vi gjennom en avdeling hvor mange innsatte akkurat nå er ute av cellene.

– Det er ikke et sunt sted å være, så vi prøver å unngå å sette noen der, sier hun.

Jeg ville gjerne snakket med en innsatt, men det var det dessverre ikke mulig å tilrettelegge for denne dagen.

Nytt nettverk?

I et fengsel får man nye kontakter, og man kan komme i kontakt med nye kriminelle nettverk.

– Jeg mener at de yngre ikke bør sone i høysikkerhetsfengseler med garva, beinhardere kriminelle. De bør få lov å være på egne ungdomsenheter. Samtidig så er det sånn at selv om det er første gang de soner, så betyr det ikke at det er første gang de gjør noe galt. Det blir derfor vår jobb å prøve å motivere de unge til at det er ikke er her du knytter evige vennskapsbånd, sier hun.

Betjenten forteller at dette ikke er fengselet for de med lange dommer. Her sitter kun de som er i varetekt, eller som soner korte dommer. Dersom noen i løpet av varetekten får en lang dom, overføres de til et annet fengsel.

– Det handler jo også om hvor farlig du er for samfunnet. På lav sikkerhet vil det være typisk at du enten har en kort dom, eller har gjort mindre alvorlig kriminalitet. Mange sitter også på lav sikkerhet på slutten av soningen sin.

Hun forteller at de har noen gjengangere, som stadig kommer tilbake til fengselet.

– Når vi ser at det stadig går lenger tid før de er tilbake, så er det en god ting, sier hun.

Skal du i fengsel? Dette er rutinen

Prosessen med å bli satt i fengsel følger noen trinn. Gangen er at du først blir pågrepet av politiet, og får en dag i arresten. Så blir man kjørt til et varetektsfengsel imens politiet etterforsker saken, og finner ut om du har gjort det du anklages for. Deretter kommer du i retten, og får eventuelt en dom. Som regel begynner man soningen i et høysikkerhetsfengsel, avhengig av alvorlighetsgraden.

Målet er at man ikke skal løslates direkte fra et høysikkerhetsfengsel, for da blir overgangen for stor. Dersom man oppfører seg pent i fengselets hverdag, blir man ofte overført til et fengsel med lavere sikkerhet.

I et lavsikkerhetsfengsel kan man f.eks. få frigang til å gå på jobb, men må tilbringe ettermiddagene og nettene i fengselet.

I tillegg finnes overgangsboliger, og lenkesoning. Det idéelle er at straffen skal bli gradvis mildere med færre kontrolltiltak fram til man løslates.

– Det er iallfall tanken, men realiteten er ofte en annen. Mange løslates direkte fra et høysikkerhetsfengsel, og det kan være tøft, avslutter betjenten.

Sem fengsel

Dette er hovedvaretektsfengselet i Vestfold, og et høysikkerhetsfengsel. Det betyr at de som sitter her står i fare for å kunne unnvike, eller rømme.

– Det ville vært veldig uheldig om noen som har begått alvorlig kriminalitet, skulle bli borte, sier betjenten.

De har de plass til 62 innsatte. I dag er 57 av cellene i bruk. Lovbruddene de soner kan være alt mulig, alt fra fyllekjøring, vold, rus, overgrep og drap.

Avdelinger

Det finnes fire avdelinger, og de innsatte deles ikke inn etter hva de har gjort. Den første avdelingen alle nye innsatte møter er A1, mottaksavdelingen. Her sitter innsatte som f.eks. trenger avrusing, eller trenger å bli kjent med fengselet. Mange sitter lange dager på cella, og har brev- og besøksforbud.

Vi besøkte avdeling A2, hvor det er litt mer sosialt. Det kan de oppholde seg i gangen, eller i hverandres celler. I tillegg finnes avdelingene D1 og D2.

Dessuten finnes også et fellesrom hvor de kan være sosiale, spille, og lage egen mat.