Skip to main content

Nei til narkotika!

  • Anne Lise Johannessen

I følge politiførstebetjent Ole Vidar Øiseth ved Narkotikaseksjonen, Oslo politidistrikt kan man prøve å forhindre at barn begynner med narkotika på en måte som hverken krever mye forarbeid eller faktakunnskap.

De må bare omprioritere litt i livet sitt og stille seg selv noen ekstensielle spørmål:

- Hva vil jeg som voksen med livet mitt?
- Hvorfor fikk jeg barn?
- Hvem er det barna lærer å ruse seg av om det ikke er av oss voksne?

 
Når foreldrene skal hygge seg eller får besøk setter de fram rusmidler på bordet. Dette legger barna merke til, og de ønsker å ruse seg av akkurat samme grunner som oss. De føler de blir mer morsomme og sosiale og tør slippe seg mer løs med rus. Dette bør vi snakke med dem om. Samtidig bør vi klargjøre forskjellen på lovlige og ulovlige rusmidler og aldersgrensene for alkohol, sier Øiseth.

Øiseth har i mange år jobbet i narkopolitiets uropatrulje, hvor han daglig vasset i tragiske narkotikaskjebner. Endestasjonen er Plata ved Oslo S, der hovedstadens mest belastede narkomane subber rundt i "sakte kino". De inntrykk man her får er så sterke at vanlige mennesker og foreldre ikke helt klarer å ta de inn.

Øiseth er opptatt av det sterke presset tenåringer opplever med krav om å gjøre de kule tingene, ha de riktige klærne, statussymbolene og vennene. Dette presset styres ene og alene av én faktor, mener Øiseth, nemlig frykten for å bli vendt ryggen til. En frykt som veier tyngre enn all verdens informasjon om hvor skadelig det er å bruke narkotika.

Skal vi gjøre livet lettere for ungdommene våre må vi fjerne noe av dette presset. Her kommer foreldregrupper og foreldrenettverk inn i bildet. Foreldre i en skoleklasse kan bli enige om felles regler for ungene, og de kan inngå avtaler om å varsle hverandre, dersom det skulle være noe på gang. Foreldre flest har krevende jobber, hus, gjeld, m.v. De kan ikke alltid være hjemme eller tilgjengelige for ungene sine. Men med et godt foreldrenettverk kan de passe på hverandres barn. Dette skaper trygghet både for ungene og for voksne.

I fjor pågrep politiet 206 ungdommer i narkorus på fire houseparty-arrangementer i Oslo. Ungdommene ble blant annet spurt om hvor de hadde prøvd narkotika første gang:

41 prosent svarte "på byen"
29 prosent hadde prøvd det hjemme eller hos en venn
18 prosent på hjemme-alene-fest
4 prosent på skolen, tre prosent på fritidsklubb og fem prosent annet sted.

På spørsmål om hvorfor de prøvde narkotika svarte hele 69 prosent "av nysgjerrighet". Åtte prosent følte seg presset fra andre, fem prosent oppga personlige problemer, fire prosent oppga familieproblemer, tre prosent ønsket å sprenge grenser, mens 11 prosent svarte at de ville prøve narkotika av andre ulike grunner.

Nesten halvparten av jentene fortalte at deres første erfaring med narkotika var gjennom sentralstimulerende stoffer, der særlig amfetamin er vanlig.

Andelen av såkalte rekreasjonsbrukere øker og bekymrer. Dette er ungdom med stabile liv, som vet mye om narkotika og skadevirkningene. Likevel røyker, spiser og sniffer de narkotika uten frykt. Så lenge de ikke bruker sprøyter oppfatter de seg ikke som narkotikamisbrukere. I Oslo går enkelte 12-13 åringer med "lissom-dop" på baklomma. De pakker potetmel og knuste paracetpiller i småposer for å tøffe seg.

Jeg kan ikke si noe sikkert om dette er et rent Oslo-fenomen. Faktisk er det ingen i Norge som har full oversikt over narkotikasituasjonen. Hva du ser er avhengig av om og hva du ser etter. Vi kan forebygge oss ihjel, men vi kommer ikke narkotikaen til livs før det blir utrendy å bruke stoff. Bare et sterkt engasjement blant oss voksne kan bidra til å snu utviklingen, mener Øiseth.

 

Kilde: oslo.politiet.no