Fra rus til suksess

Sentralt i Sandefjord ligger en stor gul låve. Inni låven finner du Anita og Johns’ bruktbutikk.

Anita forteller at rusavhengige ofte får samlemanier. Hun og John sparte på alt, uansett hva det var. Da hun sonet en dom forsto hun at hun kunne snu samlemanien til noe positivt. Kan-skje bruktbutikk var noe hun kunne drive med, og sånn ble det! I januar 2019 kunne de med stolthet si at butikken var åpen.

– Jeg er kjempestolt av meg selv, sier Anita. Folk støtter oss, og jeg er også veldig stolt av John, fortsetter hun mens hun tørker en tåre.

Hun forteller at de får inn veldig mange fine ting. Så mye at de noen ganger må ha inn-taksstopp. Det er tydelig at Anita setter stor på pris på det.

Hun forteller at noen kommer med klær som de sier at ikke er til butikken, men til henne. Anita viser stolt fram flere fine jakker og kåper som hun har fått. Noen kommer også med ullsokker og pulsvanter som de har strikket til henne. Anita er veldig takknemlig for at folk er så snille, og klarer ikke å holde tårene tilbake når hun snakker om det.

Betaler tilbake til samfunnet

Det er ingen tvil om at Anita og John virkelig har gitt tilbake til samfunnet! De stiller opp, både for barn og mindre heldige stilte. Butikken går bra, men hun sier at de ikke tar ut lønn til seg selv.

Mye av fortjenesten fra butikken går til å hjelpe andre. De donerer penger til bl.a. Frelses-armeen, Bymisjonen og Røde Kors. De har også støttet familier som mistet det de eide i brann, og en gutt som mistet faren sin.

– Vi tenker ikke så mye på oss selv, sier hun. Vi trenger ikke så mye. Før gikk det mange tusen til rus. Nå må vi lære oss å spare penger, det er en ny erfaring.

De gir ikke bare bort penger, men også utstyr til dem som trenger det. Alarm, som er en landsdekkende brukerorganisasjon for rusmisbrukere og pårørende, har f.eks. fått mye utstyr til caféen de driver.

– Det viktigste er at vi har noe å gjøre, og butikken fyller dagene. Det er viktig for oss å gi noe tilbake til kunder som handler som f.eks. kaker og kaffe.

I tillegg til innbyggerne og folkene rundt dem, har også kriminalomsorgen stor tillit til Anita og John. De får flere forespørsler om å ta inn folk som soner med fotlenke, for å jobbe i butikken. Til nå har de hatt 10 – 12 stykker. Anita sier at hun er en tydelig leder, selv om hun ikke er veldig streng.

Redd for suksessen

De lever ikke på kanten lenger. Alt er helt innafor, og alt er på stell med forretningen. Det er mye bedre å være ærlig og ha god samvittighet, fortsetter hun. Det er en god følelse. Nå får jeg sove og jeg blir rik på erfaringer. Enkelte ting er likevel fortsatt vanskelig. Det å leie bolig f.eks. Det kommer alltid spørsmål om referanser, noe de ikke har.

Anita er likevel litt redd for suksessen. Hun er vant til å ha motgang, og derfor nervøs for at det skal skje noe. Hun er ikke vant til å ha det bra.

Anita roser lokalsamfunnet som støtter veldig opp om dem, heier på dem og er rundt dem hele tida.

– Jeg kan ikke sprekke, og skuffe dem som støtter meg, sier Anita.

Kjenner ikke lenger på «suget»

Anita har fortsatt kontakt med sitt gamle miljø, men kontakten går på hennes premisser. Hun hjelper gjerne med klær og utstyr, men de får ikke komme i butikken.

Hun kjenner ikke lenger på «suget». Livet er nå veldig bra, og hverdagen ser helt annerledes ut. John har fått tilbake førerkortet som han mistet for en stund siden, og de har klart å starte opp en bruktbutikk med stor suksess.

– Jeg har tatt amfetamin og kokain, sier Anita ærlig. Men de første årene var det kun diverse piller i tillegg til alkohol.

Dersom det hadde vært mulig å reise tilbake til fortiden, sier Anita, ville hun ikke ha endret på noe. Hun synes at rusbruket er en fin livserfaring som hun har klart å snu fra noe negativt til noe positivt. Hun hadde ikke vært den personen hun er i dag uten opplevelsene i fortiden, sier hun.

I dag er hun en ressurs for andre

– Jeg føler at vi alltid vil ha stempelet «rusmisbruker» i panna. MEN vi er ferdige med rus, og skal bare ha et sted å sove, resten av døgnet er de stort sett på jobben. Nå for tiden bor de i en campingvogn utenfor butikken.

I dag fungerer hun en stor ressurs for andre som sliter. Det liker hun. Nærmest daglig svarer hun på spørsmål fra bekymrede foreldre.

–Jeg har blitt en mester i egen greie. Ryggsekken min er lettere, før var den fylt med stein, nå er det kun blomster i den, sier hun.

Dersom du har en mistanke om at barnet ditt tar stoff, sier Anita, så er det veldig viktig å følge med. Snakk gjerne med folk som har kommet ut av det. Av dem kan du få opplysninger om signaler du bør være på vakt mot, tipser hun.

– Er du i Sandefjord, ta gjerne en tur innom for en prat, sier Anita.

Liker å gjøre noe for barna

Barn er nemlig viktig for Anita, og der legger de ned stor innsats. Innimellom arrangerer dem barneloppis, hvor inntekten av kaffe- og kakesalget går til barna som selger leker. De har hatt juleverksted hvor barna fikk lage gratis julepynt med foreldrene. Da fikk alle servert grøt, og selveste julenissen kom på besøk.  Som julegave kunne barna velge seg ting fra butikken i julegave til foreldrene, og barnet selv fikk en godtepose. Anita og John pakket inn gavene, og både barn og foreldre ble storfornøyde.

I butikken har de laget et eget lekerom hvor barna kan være mens foreldrene handler.  Anita oppfordrer dessuten barn til å selge leker de ikke lenger bruker, og kjøpe noe nytt for en symbolsk sum penger. På den måten lærer barna at det ikke bare er å få, men at ting har en verdi.

En tragisk oppvekst

Anita forteller åpent og ærlig om en tragisk oppvekst som ligger som bakteppe for rusmis-bruket. Hun forteller at hun ble utsatt for seksuelt misbruk fra hun var 9 til 14 år.

– For å gjøre det enklere for seg selv, ga overgriperen meg alkohol slik at jeg sovnet, og ikke gjorde motstand.

Da hun var 12 år begynte hun frivillig å drikke alkohol. Allerede på den tiden sier hun at mistilliten til politiet startet. Hun ble utsatt for ytterligere to voldtekter. Den ene anmeldte hun, men da den ble henlagt, mistet hun all tro på politiet.

Det var lett å komme i kontakt med rusmiljøet i Oslo. Fra hun var 16 år, var hun mye ute på byen.

– Min karriere som «rushue» gikk over mange år, sier Anita.

Fra alkohol i barndommen, gikk veien videre til piller i ungdommen, og miljøet hun vanket i var hardt.

Pekte ut et sted på kartet

Etter en stund fikk Anita nok. Hun ville vekk miljøet. Hvor hun skulle flytte, ante hun ikke. Derfor lukket hun øynene og pekte ut et tilfeldig sted på kartet. Fingeren landet på Sandefjord. Hit flyttet hun med daværende mann og to små barn. Ekteskapet tok derimot fort slutt pga. vold.

– I min nye hverdag, måtte jeg klare meg selv, forteller hun åpenhjertig.

Begge barna har klart seg bra, og det er Anita veldig glad for. Hun har god kontakt med begge to, samt de to barnebarna som hun har fått..

Skrev avskjedsbrev til rusen

I 2009 møtte hun John, som hun nå bor sammen med, og driver butikk med. I starten drakk de en del alkohol sammen. Siden Anita brukte amfetamin, begynte også John periodevis å ta det. Anita hadde ofte dårlig samvittighet for å ruse seg.

– Det det ble en spiral å stadig måtte ruse seg mer for å døyve den dårlige samvittigheten. Og sånn gikk dagene, sier hun.

En dag fikk hun nok. Nå var hun sliten og lei av livet hun levde. Hun ville ut av rusen, og det skulle hun jammen klare på egenhånd. Alkoholen kuttet hun tvert, og hun skrev også et  avskjedsbrev til rusen.

– Dette hadde jeg selv gått inn i, da må jeg selv komme meg ut av det, var tanken. Jeg er veldig sta, så når jeg hadde bestemt meg, ble det sånn, sier hun.

Dermed begynte hun å trappe ned et pilleslag av gangen. Amfetamin var det siste hun kuttet ut.

– Jeg ble faktisk tatt for å oppbevare 14,5 gram amfetamin hjemme, sier hun.

Dette var mens hun holdt på å slutte. For forholdet ble hun dømt til ett år i fengsel, noe hun mente at hun ikke ville overleve. I fengsel ville hun ikke, isteden planla hun en overdose. Hun var til og med i kontakt med et begravelsesbyrå for å planlegge sin egen begravelse.

– På dette punktet var Kriminalomsorgen og legen helt fantastiske. De hadde tiltro til meg, og ordnet så soningen kunne skje på Mjølløst, et bofellesskap for mennesker i en vanskelig livssituasjon, forteller hun.

Tiden fram til soningen var syv måneder. Denne tiden brukte hun aktivt til å trappe videre ned.

–Det var kun min stahet som jeg hadde til hjelp, forteller Anita.

Tiden på Mjølløst

Tilbake i 2017, ble Anita boende på Mjølløst i fire måneder. I tillegg jobbet hun der ytterligere fire måneder med fotlenke. Ti dager ut i oppholdet fant hun en pose med stoff. Istedenfor å ta den selv, eller gi den til andre, leverte hun den til personalet.

– Det er jeg veldig stolt over, og glad for i dag, sier hun.

Mjølløst har et kristent livssyn. Anita sier at det ble litt for mye Jesus der, selv om hun i dag har hun likevel Jesus i sitt hjerte.