Skip to main content

Gøy! (Intervju med H.C. Andersen)

  • H. C. Andersen

Jeg har alltid trodd at det første et barn lærte å si var ”NEI!”. Det har jeg fått motbevist nå.

Noen har fortalt meg at hvis mammaen spiser sjokolade mens hun er gravid, får hun en veldig glad unge. Det forklarer hvorfor kjøleskapet vårt var klinisk rent for kakaoholdige varer i ni måneder.

Det i sin tur sier vel sitt om hvorfor Herman (8mnd) debuterte i språkbruk med ordet ”GØY!”. Ikke ”nei”, ikke ”mamma”, men ”GØY!”.

Nå sitter han på gulvet i stuen vår og sier ”GØY!” så høyt og så ofte han kan. Sjokolade til mor – godt humør til barnet.

Det var egentlig ikke dette jeg skulle skrive noen linjer om her på Hverdagsnett, men jeg synes at det var en erfaring som var verdt å dele. Nå skal det sies at den unge mannen absolutt vet å si i fra. Han kan være gretten når situasjonen innbyr til det, men stort sett er han en blid kar. Til og med når han gjør ”banan-stuntet” (bøyer kroppen bakover i protest mot forsøk på å bli lagt i sengen eller andre steder han ikke vil være) kan det være at han spanderer et smil. Det gjør tilværelsen enda bedre! ”Smile, - it adds to your face value!”

Jeg tar meg selvfølgelig de sedvanlige pappa-frihetene og går på tvers av mors fornuftige oppdragelse. Når Herman og jeg får vært sammen i mer enn 5 minutter uten snusfornuftig innblanding, har vi puttet både jordbærsyltetøy, vaniljeis og revet kokesjokolade inn i begge munnene våre. Etterpå vasker vi oss og setter oss tilbake i mammas selskap, (nesten) uten at hun merker noe som helst. Er det det som kalles å kjøpe seg sikkert vennskap?

Jeg har vært mye sammen med Herman og Lillian siden han ble født 1. februar i år. Jeg var med på sykehuset og var til stede under keisersnitt operasjonen. Jeg innrømmer (ikke gjerne) at jeg egentlig er en pyse. Mang en sykepleier har måtte trille fram sengen til meg når jeg har tatt blodprøve i armen. Søndag 1. februar klokken 14.45 var alt annerledes. Jeg fikk gå sammen med legen inn til operasjons salen. Jeg måtte kle meg i grønne sykehusklær og sitte pent på en stol mens 8 mennesker holdt på med å sette Herman til verden. Jeg trodde på forhånd at det skulle gå som det alltid går på legekontoret, - men nei. Noe gjorde meg immun mot lukten, tankene og alt det andre som ellers angriper hjernen min med angst.

Jeg er glad for det, for jeg ville ikke vært opplevelsen foruten. Press! Skyv! Legen skrek og både Lillian og jeg måtte le, - hun var jo bedøvet fra brystet og ned! Hun kunne ikke gjøre noen av delene. Med ett kom det to damer og stilte seg bak Lillians hode. På kommando skjøv de på magen, helt til vi hørte et barneskrik på andre siden av operasjonsforhenget. Det skriket kommer jeg til huske så lenge jeg lever.

Etter en uke kom Lillian og Herman hjem. Jeg var midt i opptakene av JEOPARDY! og ”HCs Musikkquiz” for TVNORGE. I slike opptaksperioder jobber vi nesten døgnet rundt, og slik var det helt fram til 1. mai. Da hadde Lillian og Herman fått mer hjelp og flere gode stunder sammen med venner og familie enn pappa, - og nå fikk det være slutt på det. Så sagt, så gjort. Jeg tok pappa permisjon fra 1. mai til 1. september, med noen korte jobbøkter inn i mellom. Det var fantastisk. Siden både Lillian og jeg elsker å være på sjøen i egen båt tenkte vi at Herman også måtte vennes til det. Som 4,5 måneder gammel fikk han være med på 5 ukers båtferie langs svenskekysten, videre til Skagen og Arendal. Båtferie med små barn anbefaler jeg. Vi var på et lite areal. Han hadde oss alltid i nærheten og han elsker lyden og bevegelsene om bord. Skulle noen ha en medisinsk eller overbevisnings begrunnelse for at det ikke er bra, tror jeg ikke at jeg vil høre den.

Jeg anbefaler alle pappaer å ta pappaperm så sant de har anledning til det. Jeg har jobbet under mange forskjellige arbeidsforhold og vet at det ikke alltid er like enkelt å tilpasse jobben til familiesituasjonen, men når det kommer til spørsmålet om pappaperm, synes jeg du skal gå en ekstra runde med arbeidsgiveren for å få tilpasset det.

Hverdagsnett har bedt meg om å skrive noe om hvorvidt jeg deltar i det daglige stellet av Herman, og hvordan jeg kombinerer rollen som såkalt ”kjendis” med det å være far.

Vel, - ja, - jeg deltar i det daglige stellet. Jeg har blitt en racer på å skifte bleier, vaske og bade, pusse tanna og legge. Jeg lager mat og står opp om natten. Det skulle da bare mangle. Nå om dagen sliter Lillian med den bekkenløsningen som ikke kom under graviditeten, - i hvert fall noe lignende med bekkenet, og da har jeg jo i hvert fall ikke noe valg. Og jeg liker det! Timene sammen med Herman gir livet mening. Banalt, men sant!!! Det å være ”kjendis” er noe jeg aldri har vektlagt i livet mitt. Jeg har jobbet med det jeg jobber med så lenge jeg har jobbet! (litt av en setning) Jeg har aldri tenk på meg selv som kjendis, og jeg tror ikke Lillian gjør det heller. Men, jeg har latt være å slippe inn Se&Hør på barnerommet og jeg har ikke sendt ut bilder av han til noen andre medier heller. Vi har ingen fastlagt strategi på det, men jeg vil at Herman skal få bestemme selv etter hvert hva han vil være med på og ikke.

Jeg avslutter nå, for du har sikkert andre ting å gjøre enn å sitte og lese hva jeg tenker om barn. Til slutt vil jeg svare på barnemix.no sitt spørsmål om livet har forandret seg. Svaret er helt klart ja, - men til det bedre! Nå gleder jeg meg til hver morgen som jeg får se den lyse luggen stikke opp over sengekanten, smilende og fryktelig glad for at mamma og pappa er der i dag også.

Ha det fint!!

MVH
Hans Christian Andersen