Trolig Norges mest fargerike bibliotekar
Unni Breen Vinge har jobbet som bibliotekar på Nannestad bibliotek i 34 år. Nå er hun pensjonist, men Nannestads krimdronning «henger fortsatt» på biblioteket.
Tekst: Anne Lise Johannessen |
Unni og Sean på biltur
I et eventyrhus i Maura (Nannestad kommune) bor Unni (74). Innenfor veggene befinner det seg mye rart. Unni elsker kuer, som hun har mange av, kjøleskapsmagneter og julekuler. Og året rundt har hun framme en eplegren full av julekuler, et såkalt helårs-tre, som hun kaller det. Hun har en stor familie, er lykkelig mamma til tvilling-gutter, har verdens beste lillebror og fire barnebarn. Dessuten har hun funnet mannen i sitt liv. Han heter Sean, og er godt kjent blant Nannestads innbyggere.
– Det var svigerdatteren min, Hege, som etter mange år, syntes jeg trengte en ny mann i livet mitt, sier Unni.
Dermed var jakten i gang, bak Unnis rygg. I tre år lette de på Finn, før den perfekte mannen dukket opp. Det kunne jo ikke være hvem som helst.
– Etter at vi hadde vært ute og spist middag på 70-års dagen min skulle vi hjem og drikke kaffe. Da jeg gikk ut på kjøkkenet, sto han der, ved siden av komfyren med stekepanna i hånden – min nye samboer, Sean, forteller Unni lattermildt.
Bordet var ferdig dekket til to, og det lå et flott kort der det sto «Hey Baby, jeg heter Sean. Hva vil du ha til middag i kveld? Sean kan nemlig ikke snakke, da han er laget av plast og fungerte tidligere som utstillingsdukke i norske butikker. Unni har bestemt at han kommer fra Fort William i Skottland og at hans fulle navn er Sean McGregor.
– En morsom historie om det, skyter Unni inn. En gang jeg skulle ha besøk av håndverker glemte jeg å fortelle om Sean. Skal si mannen skvatt.
Unni forteller at hun og Sean finner på mye rart sammen. Han har vært med på biblioteket, og han deltok på den store festen da hun «sluttet» å jobbe. Sean var da antrukket i kilt, jakke og flosshatt, og så rimelig sprek ut. Han har vært med på bilturer, og deltatt i både konfirmasjon og 40-årslag, hvor det kun var damer.
– Da hadde jeg litt bange anelser, humrer Unni. Ville han komme hjem igjen etter å ha sett alle de flotte damene? Men hjem kom han, sier hun.
Lidenskapelig bokelsker
Bøker har alltid vært viktig for Unni. Hun tenker på hver bok som en verden for seg selv. Hun forteller om en lesende barndom, og hyggelige besøk på hytta hos mormor i Sandefjord. Mormor hadde et eget «bibliotek» på hytta, og lærte Unni å lese gotisk skrift i de «gamle» bøkene.
– Jeg leste alltid. Jeg syklet til slektninger som hadde mange bøker, lånte på skolebiblioteket, og altså mormors bøker. Jeg snek meg til å lese etter sengetid. Det ble aldri nok bøker, forteller hun.
Ligger lesetrang i genene? Det tror i alle fall Unni, som forteller at noen av medlemmene i familien hennes har arvet lesegleden.
– Med tiden blir man glad i de personene man leser om. Vi som leser mye vet jo at personene lever, ikke sant? Jeg kjefter når de gjør noe dumt, og gråter litt når det er trist, røper hun.
Det er ikke bare personligheten som er fargerik
Det er med god grunn at Unni har fått tittelen «Norges mest fargerike bibliotekar». Hun sprudler over av godt humør og leseglede, men det er en annen liten detalj også. Håret hennes, det skal helst være rødt, veldig rødt. Hun forklarer at første gangen ble det rødt ved en feiltagelse. Det viste seg å være en positiv tabbe, og noe hun trivdes med.
– Jeg er sikkert en rødhåret person på innsiden. Nå veksler jeg mellom mange rødfarger. Fordelen med så rødt hår er at folk alltid finner meg igjen, sier Unni muntert.
Fikk drømmejobben
Det var aldri planlagt at Unni skulle jobbe som bibliotekar. Hun hadde jobbet lenge i lekebutikk og i et glassmagasin, før hun fikk jobb i en bokhandel i Sarpsborg.
– Da kjente jeg at jeg var kommet på riktig «hylle», sier hun.
Etter noen år flyttet hun tilbake til barndomsstedet Maura og fikk jobb i en bokhandel på Jessheim. Der ble hun bokansvarlig, noe hun synes var veldig spennende.
– Jeg hadde med attest fra den forrige sjefen min som sa at Frk. Breen var meget dyktig på skrivemaskin (er noen år siden), sier Unni.
Hun tenkte at det var best å være helt ærlig, og fortalte at hennes forrige sjef skrev med to fingre og hun selv med fire. Jobben ble hennes, og der jobbet hun fram til tvillingene meldte sin ankomst. Når guttene ble større, tok hun dem med på biblioteket (på Nannestad).
På biblioteket ønsket de seg mer personell med kunnskap om bøker, og Unni ble spurt om å hjelpe til. Hun var ikke sen om å takke ja, og det førte senere til full jobb. Så godt trivdes Unni på biblioteket, at hun fortsatt «henger der». Nå jobber hun som vikar, og er veldig lykkelig for muligheten.
– Jeg må jo holde meg oppdatert på nye bøker, og på alle forfatterne mine, sier hun med et smil.
Unni forteller også om koselige, hjelpsomme og morsomme kollegaer. Sammen med Ine Annett Korsmo, begynte hun med «bibliotek-stunt» som deles på Facebook. Det har de holdt på med ca. en gang i måneden i flere år.
– Vi planlegger og gjør alt mulig rart, og som regel går det utover meg, ler Unni.
Krim er favorittsjangeren
For Unni er det krim som settes høyest. Hun er ofte å se på bokarrangementer, og trekker fram Thomas Engers krimfestival på Jessheim. Der møtte hun flere av sine helter, men fortsatt har hun til gode å møte Håkan Nesser, Peter May og Øistein Borge.
– Det er gode forfattere med fine bøker.
Likevel klarer hun ikke å anbefale noen spesielle bøker på strak arm.
– Jeg har konstruert et rundt bord, akkurat som King Arthur. Det sitter alle mine forfattere fordi jeg har store problemer med å velge, forteller hun med et glimt i øyet.
Plass til annet enn bøker… så vidt
Man kan undres på hvordan den spreke dama rekker alt. Når Unni ikke leser eller jobber med bøker, liker hun å besøke familie og venner. Og så er hun engasjert i frivillig arbeid og dugnader. Hun er leder for bibliotekets Krimklubb, sitter i noen styrer, samt jobber med språkkafé.
– Også har jeg akkurat meldt meg inn i Bygdekvinnelaget. Jeg har så lyst til å lære meg å lage lefser. Dette med lefser til mye moro hos familie og venner, da alle vet at jeg hater å lage mat, sier Unni lattermildt.
På tampen skyter Unni inn et klokt råd:
– Nyt livet. Ikke tenk på hva andre synes om deg, det er du som skal leve med deg. Lær noe hver dag og vær snill mot andre. Si – «jeg er glad i deg» til menneskene rundt deg.
Unni avslutter med å si at hun selv har vært heldig fordi hun har mennesker rundt seg som er glad i henne – og ikke minst at hun har fått arbeide store deler av livet med det hun elsker – nemlig BØKER.