Fortell litt om oppveksten din.
– Jeg er født i Arendal og døpt i Fjære kirke, der Terje Vigen ligger begravet. Før jeg begynte på skolen, bodde jeg i Fyresdal, Grimstad og Göteborg. Så flytta familien til Halden, der far min hadde fått jobb på Institutt for Atomenergi. Der bodde vi til jeg gikk ut av åttende. Etter at min mor ble separert for annen gang, gikk jeg niende klasse på Værøy i Lofoten, og deretter videregående i Grimstad, hvor jeg bodde hos mine besteforeldre.
Hvordan var barnet Knut Nærum. Var du den morsomme gutten i klassen?
– Jeg var først og fremst han irriterende flinke som alltid ble først ferdig. Så var jeg han som kunne tegne. Etter hvert ble jeg han som kunne finne på morsomme ting, uten å være spesielt gøyal selv.
Hadde du allerede da, et ønske om å bli komiker og forfatter?
– Jeg skifta stadig når det gjelder hva jeg ville bli når jeg ble stor: Cowboy, klovn, cowboyklovn, bonde, serietegner, lærer, prest og fyrhusvokter. Det med å ville bli forfatter kom seinere. Men da jeg var sytten, hadde jeg ambisjoner om å lage humor for NRK. Noen av disse tingene har jeg faktisk gjort. Dessverre er cowboyklovn ikke en av dem.
Hvordan gikk det til at du ble både forfatter og komiker?
– Da jeg var i tjueåra forsøkte jeg å skrive profesjon-elt, men ble refusert både som lyriker og dramatiker. Derimot hadde jeg hatt tegneserier på trykk siden jeg var sytten, så det virket mer sannsynlig som noe å få ut i offentligheten, og kanskje noe å leve av.
På nittitallet ga jeg ut ni samlinger med tegneserier og en samling vitsetegninger. Så det fantes en del trykksaker med mitt navn på før jeg skrev den første boka med tekst, Å, i 2000. Den kom i stand fordi Ida Berntsen ringte og spurte, på vegne av forlaget Cappelen, om ikke det var på tide at jeg skrev ei bok. Og sånn blei det.
Jeg kan ikke kalles komiker nå for tida, ettersom jeg sjelden står foran publikum og skal ha dem til å le, med mindre det er for å presentere noe jeg har skrevet. De gangene det skjer, er det som regel på litteraturfestivaler og bibliotek. Antakelig er jeg ikke komiker, men komisk forfatter. Til nød en humorist; et ord med en eim av pipe-tobakk, alpelue og sykkelklyper.
Jobben i "Nytt på nytt" sprang ut av at jeg hadde jobbet for NRK hele nittitallet, ved siden av tegne-serieproduksjonen – som forfatter og redaktør i flere humorprogram på radio og TV. Noen i Krinken visste at jeg kunne levere mye og fort, og at jeg vet hvordan vitser fungerer. Men for meg handla "Nytt på nytt"-innsatsen mer om å skrive vitser enn om å framføre dem. Mer om å være forfatter enn komiker.
Noen morsomme minner fra "Nytt på nytt" som du vil dele ?
– For meg var de seksten årene en jevn dur av munterhet. Ikke helt som å stå ved samlebånd, men kanskje litt som å være lærer: Du sitter foran et publikum og skal forklare dem ting på en underholdende måte, helst uten at de sovner eller går sin vei.
Hvorfor ga du deg?
– Jeg trodde at livet ville bli bedre om jeg ikke måtte møte opp noe sted til fast tid en eneste gang i uka. At jeg kunne få mer tid til å gjøre mine egne greier, i stedet for å levere vitser om ukas nyheter på samme måte hver uke. Dette har jeg blant annet løst ved å lage en ukentlig tegneserie om ukas nyheter, som jeg leverer til samme tid hver uke, for Klassekampen.
Hva jobber du med nå for tiden?
– I tillegg til tegneserien lager jeg en ukentlig litt for vanskelig quiz for samme avis. Men den er litt lettere nå enn da jeg begynte – på oppfordring fra redaktøren i Bokmagasinet. Så er det årets Donald-julehefte, hvor vi allerede er seint ute. Dessuten skriver jeg på manus til en science fiction-fortelling, dette er et nytt samarbeid med Volle, og så har jeg en langsiktig plan om å skrive ferdig en roman om klima, kjærlighet og tidsreiser.
Hvor mange bøker har du skrevet?
– Utenom samlebøker, er det 32. Ifølge Wikipedia.
Hva slags type bøker er det?
– Ti barnebøker illustrert av Bjørn Ousland. To bøker med voksenserier tegnet av Karstein Volle. Tre bøker med litterære parodier. Tre andre bøker skrevet sammen med venner og kolleger fra "Nytt på nytt"-redaksjonen, inkludert den ganske blodige Jo Nesbø-parodien "Busemannen". En selvhjelpsbok for mennesker som har for mye selvtillit. Fem krimbøker om fortelleren Kjell Nilsen og detektiven Oberon Qvist. En parodi på hardkokt krim. En satirisk grøsser. En norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen. En diktsamling hvor jeg rimer på navnet til kjente nordmenn. En samling med fire skuespill. En litt for vanskelig spørrebok. Noen romaner.
Beskriv kort to av dem.
– "Monster" er en satirisk grøsser om polsmelting, hvor isbjørnen trekker sørover og får appetitt på menneskekjøtt. Den er ment å være en blanding av Haisommer og Jurassic Park, men med isbjørner.
Og "Barmhjertighet" er en trist og småmunter nestenkrim, om en mann som får kreft og derfor bestemmer seg for å ta livet av kona si, siden han tror hun ikke kan klare seg uten ham.
Noen nye bokprosjekter på gang?
– Jeg har skrevet en liten bok om debutalbumet til Haldenbandet Front Page. Plata heter «Qualified» og kom i 1981. Denne utgivelsen inngår i bokserien som ledsager Christer Falcks prosjekt "Norske albumklassikere", hvor norsk musikk som hittil bare har eksistert på vinyl, og som kan være vanskelig å få tak i, gis ut på CD. Men i historien om albumet og bandet har jeg lagt inn noen innslag av sjølbiografi.
I tillegg finner vi deg bak flere historier i Donald Duck. Fortell litt om hvordan det gikk til.
– På begynnelsen av dette tusenåret ble Arild Midthun klarert av Egmont som Norges første Donald-tegner. Han og tjommien Tormod Løkling lagde flere historier før det viste seg at Arild kunne tegne raskere enn Tormod skrev. Dermed trengte de en forfatter til, og jeg hadde vist brukbar Donald-peiling da jeg intervjua Arild om andetegning for Grafills magasin Visuelt. Så nå er vi et lag på tre, hvor alle er med på alle stadier. Selv om Arild er aleine om tegninga.
Hvordan får du inspirasjon til å skrive en tegneserie?
– Ofte lager vi historier som svar på en forespørsel: «Det er 70 år siden B-gjengens første opptreden, kan dere lage en jubileumshistorie?» Ellers handler det mye om å forsøke å gjenskape den gode følelsen vi sjøl hadde som Donaldlesere i barndommen. Å finne nye vrier på gamle grep. Og kanskje sette opp tempoet litt. For egen del forsøker jeg stadig å sette det ned igjen.
Du er ofte på scenen ved Krimfestivalen i Oslo. Er du ofte på slike typer arrangementer?
– Jeg kommer stort sett når jeg blir bedt. Og ofte uten å være bedt. De tre-fire siste åra har jeg vært på Lillehammerfestivalen uten å ha oppdrag der. Det er finfint å være festivalgjenger, om man er så heldig å kunne ta seg tid og råd til det.
Du blir omtalt som quizmaster, og har utgitt quizbok. Er du selv en ivrig quizdeltaker?
– Det har dessverre dabbet litt av, men jeg er med på quizlaget 16.07.41, som pleier gjøre det skarpt i litteraturquizmesterskap på Lillehammer og på Litteraturhuset i Oslo.
Hvilket spørsmål irriterer det deg at du en gang svarte feil på?
– Jeg kjente ikke igjen et bilde av Mary Shelley, som skrev Frankenstein.
Du er kjent ansikt for de fleste. Blir du ofte stoppet på gata?
– Nei. Og ansiktet blir stadig mindre kjent. Men selv da jeg var på TV hver uke, skjedde det sjelden at jeg ble stoppa. Folk i Oslo, hvor jeg bor, er kanskje vant til å se kjendiser. Andre steder i landet skjer det oftere at folk tar kontakt. Da som regel for å si noe hyggelig. Eller gi meg en dunk sider. Hyggelig, det og.
Hva synes du om det?
– Jeg syns nivået for oppmerksomhet fra fremmede har funnet et behagelig og greit nivå.
Noen episoder du vil fortelle?
– En gang mens jeg fortsatt jobba i Norges mest sette tv-program satt jeg på bussen da en ungdom kom med tusj og ba meg signere armen hans. Etterpå takket han høflig og sa: «Men du – hva er det du er kjent for?»
Hva gjør du når du vil slappe av?
– Jeg har et bredt spekter av avslapningsstrategier. Blant tingene som pleier å fungere er karbad, tv, film, lesing og rolige turer.
Får du tid til å lese noen bøker selv?
– Ikke nok. Men jeg leser fortsatt mer enn de fleste jeg kjenner. Til gjengjeld ser de på flere serier, så det blir vel uavgjort.
Tre gode boktips du vil gi.
– Husk å slå på lyset, åpne øynene og hold boka foran deg.
Hvis det er snakk om titler: "Jane Eyre" av Charlotte Brontë, "Så mye hadde jeg" av Trude Marstein og "Karavane" av Tor Åge Bringsværd.
Noe annet du har lyst til å si?
Det skal være sikkert og visst.
