Jan Kjærstad (født 1953) har skrevet 25 bøker, hvorav 15 er romaner. Bøkene hans er oversatt til en rekke språk. Den nyeste boka "En tid for å leve" kom i 2021 og handler om den umistelige verdien av å møtes, sitte tett sammen i en sal – noe som ble et dypt savn ett år senere, da koronaen tvang oss inn i isolasjon.
Hvordan ble du selv påvirket av pandemien?
– Først og fremst ble jeg engstelig, som så mange andre. Jeg var i New York da svineinfluensaen brøt ut og fikk mange til å bli redde; det var for eksempel langt færre som tok t-banen. Men jeg var ikke så skremt da, heller ikke da alle måtte vaksinere seg. Men dette med korona, hele trusselbildet, virket mye skumlere. Så frykt var nok min første reaksjon. Rent praktisk merket jeg ikke så stor forskjell, i og med at jeg var vant til å arbeide hjemme, vant til å være mye alene. Det som forbauset meg, var at jeg i det lange løp merket at jeg, en ensom ulv, savnet mennesker, altså det å kunne omgås med folk på vanlig måte, alt dette vi kaller "det sosiale liv".
Hva kan du ellers si om din nyeste bok?
– Jo, at idéen oppsto av dette savnet. Jeg ville skrive, finne historier, som viste noe av verdien ved å sitte tett sammen i en sal, nettopp dette som ble umulig under pandemien. Det var derfor jeg lot tolv mennesker møtes på Nationaltheatret for å overvære premieren på Ibsens "Hedda Gabler" – sammen med sju hundre andre mennesker. Hvordan påvirkes vi av hverandre, uten at vi er klar over det, ved å møtes på denne måten?
Hva er det viktigste du har utrettet gjennom skrivingen?
– Det er kanskje ikke jeg den rette til å uttale meg om. Men hvis jeg selv fikk komme med et bud: Det å vise at mennesket ikke bare har en dybde, med også en vidde. Det holder ikke bare å fortelle om menneskets psyke, dets sjelsliv; vi må også se at mennesket har en mye større omkrets enn vi ofte tror. Vi er ikke et hus, inkludert kjeller og loft. Vi er et palass. Og i dette palasset er det svære fløyer vi aldri har åpnet døren til. Jeg har brukt mye energi på å skildre menneskets horisontale dimensjon. For å få til dette forteller jeg historier som kanskje er litt annerledes, jeg er en utpreget storyteller. Hver historie er kanskje ikke annerledes, men jeg setter historiene sammen på en annerledes måte. Ikke til de vanlige, kjente husene, men til overraskende palasser.
Hva ønsker du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest bøkene dine?
– At de ser på verden med et nytt blikk. Det er hva alle forfattere trakter etter, tror jeg. Du vil underliggjøre det kjente, det vante, gi leserne nye øyne. Også slik at leseren ser på sitt eget liv på en ny måte.
I hvilket land. utenom Norge, selger du flest bøker?
– Det må nok være i Danmark. Ellers har nesten alle bøkene mine blitt oversatt til tysk, og dette har tradisjonelt sett vært et viktig språkområde å være tilgjengelig på for norske forfattere.
Har suksessen endret deg?
– Suksess? Hehe. Jo, kanskje vi kan kalle det suksess. Uansett: Det har overhodet ikke forandret meg. Også her ligner jeg på de fleste forfattere: Vi blir mer og mer usikre for hver bok vi skriver. Også mer ydmyke. Jeg skjønner at mye av min "suksess" skyldes tilfeldigheter. Og flaks.
Blir du ofte gjenkjent på gata?
– Ikke så ofte. Det vil si, jeg kan nok merke at folk ser på meg, men det er ikke fordi de vet at jeg er forfatter. Jeg tror de kan ha sett ansiktet mitt i avisen eller på TV, men de klarer ikke å plassere meg. Bare at det er noe kjent med meg. De tenker antakelig: Har jeg gått i parallellklassen til den fyren?
Jeg har lest at du holder avstand til sosiale medier. Hvorfor det?
– Det var noe jeg sa for en del år siden. Jeg sa da at jeg ikke hadde noe imot sosiale medier, jeg sa også at jeg hadde studert det, fordi jeg alltid har vært opptatt av form, og det ligger mulige formfornyende ideer i de sosiale mediene. Men jeg la til at jeg personlig ikke ville bruke det aktivt, at jeg som forfatter er en outsider og at jeg derfor burde bestrebe meg på stå et sted ingen andre sto.
Jeg visste, av det venner fortalte, hvor lett det var å ende i "ekkokammeret". Jeg så også hvor mye tid de brukte på dette, uten av jeg så fruktene av det. Men så kom altså pandemien, og jeg bestemte meg for å gjøre det motsatte av hva vi ble oppfordret til: Istedenfor å isolere meg, kastet jeg meg så å si ut i massen.
Eller sagt annerledes: Jeg åpnet en profil på Facebook. Det var i april 2020, og jeg er der ennå. Jeg forsøker å skrive om litteratur, minst mulig om hvilke steder jeg besøker og hva jeg spiser og sånne ting. Jeg har dog én gang lagt ut et bilde av hunden, hehe. Men jo, det har vært fint, men jeg vet ikke om det kommer til å påvirke meg på den ene eller andre måten. Eller det jeg skriver.
Hvilken tidsepoke kunne du du, som forfatter ønske å få oppleve?
– Kanskje 2000 – 1000 år før vår tidsregning.
Hvorfor det?
– Det var da menneskene begynte å fortelle. Det er den epoken da man om kvelden sitter rundt bålet og forteller, særlig til de yngre. Man forteller om stammens historie. Men på denne tiden begynte man å lete etter "de store fortellingene", fortellinger som kunne forklare hvordan verden hadde blitt til, hvordan mennesket hadde blitt til, historier som ikke minst kunne forklare hvorfor ting er som de er. Alt fra hvorfor det lyner til hvorfor mennesket har en tilbøyelighet til å handle ondt. Mange av disse fortellingene ble til myter og senere til grunnfortellinger i verdensreligionene. Det var en tid som påkalte mye fantasi. Og jeg har alltid ønsket å sette imaginasjonen i høysetet. Det er menneskets adelsmerke.
Du gir ut bøker hos Aschehoug, mens samboeren din, Terese Moe Leiner, jobber hos Kagge. Blir det mye bokprat rundt middagsbordet?
– Da jeg møtte henne, var hun designsjef i Gyldendal, så hun har vært innom flere forlag. Men jo: Det blir en del bokprat hjemme. Allikevel har vi ganske mye annet vi heller prater om, særlig rundt middagsbordet. Barna våre, for eksempel.
Anne Holt skriver i sin nyeste bok at du er Norges eneste virkelig hyggelige og veloppdragne forfatter. Hva tenker du om det?
– Hehe. Det er jo ment som en vittighet i romanen hennes. Og det er selvfølgelig ikke sant. Eller det er i beste fall en seiglivet myte. Jeg skal i tilfelle gjøre mitt beste for ikke å ødelegge den.
Hva liker selv å lese?
– Jeg har alltid lest et bredt spekter av litteratur, og innenfor alle sjangrer, fra alle tidsepoker. Det er også fordi jeg hele tiden leter etter ideer, impulser, som kan spore meg videre som forfatter.
Hvis jeg skulle si hva jeg liker best, har dette, naturlig nok, forandret seg opp gjennom årene. Som ung var jeg svak for den tradisjonelle, episke litteraturen, og særlig for spennende bøker. Da jeg begynte å skrive selv, fikk jeg ikke nok av eksperimentell litteratur, som den franske nyromanen.
I dag ligger mitt hjerte antakelig hos en del fremragende kvinnelige forfattere, fra Virginia Woolf til Ali Smith. Jeg vet ikke helt hvorfor. De har noe som jeg innbiller meg at jeg mangler selv, en eller annen unik sensibilitet, et eget blikk for hva som er livets essens.
Hvilke forfattere står på favorittlista?
– Jeg har nå allerede røpet et par. Her en flere, og fra ulike epoker av lesekarrieren: Iris Murdoch, Michel Houellebecq, Haruki Murakami, Ben Okri, Orhan Pamuk, Marguerite Duras, Michael Ondaatje, Saul Bellow, Jorge Louis Borges, Julio Cortazar, Janet Frame, Philip Roth, Don DeLillo.
Noe annet du har lyst til å si til leserne?
– Ja, absolutt: Les romaner. Les så mange romaner dere kan!
