Jeg møtte forfatteren på Hans Olav Lahlums Krimfestival i februar, men der var det et hektisk program, så intervjuet har vi tatt i ettertid.
Hvem er egentlig Anette Hemming?
– Jeg har studert markedsføring og jobber som webrådgiver. Nå bor jeg i Asker med mannen min og våre to små barn – ikke langt fra Bærum hvor jeg vokste opp. Det har alltid vært naturlig for meg å skrive. Lenge var det en hemmelig hobby, noe jeg ikke ønsket å dele med andre, men til slutt tok jeg altså mot til meg. Nå bruker jeg det meste av fritiden min på å skrive en oppfølger.
Var barndommen din preget av bøker?
– Absolutt. Jeg har alltid latt meg engasjere og fascinere av historier, og som barn var jeg ofte på biblioteket for å «makse ut» lånekortet. Jeg er glad for at SoMe ikke eksisterte da jeg var barn, slik at jeg fikk fordype meg i bøkenes verden i stedet.
Du har alltid likt å skrive. Skrev du mange fortellinger som barn?
– Som barn fikk jeg utløp for tanker og fantasi ved å skrive, alt fra små historier og oppdiktede avisartikler, til sang-tekster og tegneserier. Jeg opplevde også å få veldig positive tilbakemeldinger på det jeg skrev gjennom hele oppveksten, noe som nok også har motivert meg til å fortsette som voksen.
Og norsk var favorittfaget på skolen?
– Når jeg fikk mulighet til å skrive, var norsk favorittfaget. Jeg hadde alltid mange idéer som jeg ønsket å få ned på papiret. Når vi skulle ha tentamen eller eksamen, hadde jeg gjerne en mental liste klar og krysset fingrene for at «novelle» var et av alternativene vi kunne velge.
Hva ville ditt 10-årige jeg tenkt om den karrieren du har oppnådd?
– Jeg er jo helt i startgropen av min litterære karriere, men jeg er helt sikker på at 10 år gamle Anette hadde vært uendelig glad og stolt. Det er noe helt spesielt med å prøve seg på den store barndomsdrømmen og oppleve at det lyktes.
Hemming er utdannet markedsfører, men uten store forhåpninger om at det skulle bli noe ut av skrivingen.
Du jobber fortsatt ved siden av å være forfatter?
– Jeg jobber fulltid og trives godt i min «vanlige jobb», selv om jeg gjerne skulle hatt mer skrivetid. Det er vanskelig å leve av å være forfatter i Norge, så jeg har egentlig bare lagt til enda en jobb på listen. Nå har jeg dagvakt på kontoret, og kveldsvakt som forfatter.
Som markedsfører, kan du vel alle triksene for å få ut boka til leserne. Noen tips du vil dele?
– Heldigvis er det forlaget som gjør den store salgsjobben, for jeg er ingen utpreget salgsperson. Ellers er digitale kanaler – spesielt SoMe – en effektiv måte å nå ut til mange potensielle lesere. Og man bør ikke være redd for å snakke om boken, selv om mange nok er redde for at det skal bli skrytete og masete. Jeg må innrømme at jeg selv kunne blitt bedre på alt dette.
Du hadde et påbegynt manus, og en dag bestemte du deg for å fullføre det. Hva ga deg mot til det?
– Det krever mye tid og fokus å fullføre et manus, og jeg ville ikke sende fra meg noe som føltes uferdig. Da jeg ble eldre og fikk barn, var jeg plutselig hjemme hver kveld. Da fant jeg endelig nok fokus til å skrive målrettet, men brukte likevel lang tid på å føle meg ferdig nok.
Det er skummelt og personlig å dele noe man har skrevet. Jeg brukte mye tid på å endre og redigere, i mange runder, før jeg endelig satte foten ned og tenkte at nå er tiden inne for å prøve.
Manuset ble til boka «Kartografen». Fortell litt om boka.
– "Kartografen" er en psykologisk krim om utenforskap og besettelse.
Boken åpner med småbarnsmoren Lisbet, som oppdager et håndtegnet kart festet på vindusruten. Det viser kjøkkenet hennes og er markert med et rødt kryss. Senere blir Lisbet funnet drept, akkurat her.
I nåtid følger vi etterforskningen, men også de etterlatte, mulige ofre og mistenkte. Da det dukker opp flere kart i Lisbets omgangskrets blir det tydelig at kartografen – karttegneren – fortsatt har noe uoppgjort.
Sporene peker tilbake til en ungdomstid, nesten 20 år tidligere, hvor vi blir kjent med Robert. En ensom og annerledes gutt, med en stor lidenskap: Kart. Robert blir stadig mer isolert fra verden utenfor og gradvis utvikler kartene seg fra uskyldige nedtegninger til noe farlig. Snart ser vi konturene av flere hemmeligheter og tragiske skjebner, som får store konsekvenser for menneskene rundt.
Robert, er god på å tegne kart. Er du selv flink til å tegne?
– Jeg tegner ikke så ofte, men kunne kanskje blitt flink om jeg hadde brukt tid på det. Ved siden av skrivingen, som tidligere var hobby, liker jeg å både male og tegne. Men jeg er definitivt på amatørnivå, og fokuserer nå fullt på skrivingen.
Hva kan du fortelle om etterforsker John Persvik og makkeren Oda?
– Persvik er en streng og autoritær etterforskningsleder i 50-årene med bakgrunn fra Forsvaret. Han er kontrollerende og lite lydhør for innspill, samtidig som han ønsker full dedikasjon fra sine etterforskere. Den unge Oda, i midten av 20-årene, har engasjementet og energien han ønsker, men forakter rutiner og autoriteter.
Persvik ser det som sin oppgave å temme henne, for å oppnå potensialet han ser i henne. Sammen utgjør de en interessant duo, som har en del til felles, men også stadig stanger i hverandre.
Bruker du noe fra eget liv når du skriver?
– Jeg må kunne leve meg inn i karakterene for at de skal bli gode. Egne følelser og erfaringer blir en slags verktøykasse, selv om lite er basert på virkeligheten. Hvordan er det å være redd? Være usikker eller sint? Alle har kjent på disse følelsene og jeg baker det inn i karakterene mine, vrir og vender på det så det passer dem. Det er noe av det jeg liker best med å skrive: Å gå dypt inn i en karakter og spille dem ut. Som en skuespiller, bare på papir.
Hvordan ser en vanlig skrivedag ut?
– Siden jeg jobber fullt og har to små barn, skriver jeg på kveldene etter at barna er lagt. Jeg prøver å skrive litt hver dag, enten en time eller mer, avhengig av hva jeg får til. Å kunne ta hele «skrivedager» er vanskelig. Det hadde vært en drøm!
Du ga ut boka hos Aschehoug. Var det vanskelig å bli antatt?
– Da jeg sendte inn manuset fikk jeg raskt tilbakemelding fra Aschehoug om at de var interesserte. Selv om jeg ble antatt på første forsøk, vil jeg ikke si at det er enkelt. Det ligger mye arbeid bak og jeg brukte lang tid på redigering og bearbeiding av eget manus før jeg sendte det inn. Hadde jeg sendt det inn seks måneder tidligere, hadde jeg kanskje ikke blitt antatt.
Du er allerede er godt i gang med bok nummer to. Hva kan du røpe om den?
– Vi skal bli enda bedre kjent med John Persvik og Oda Pedersen. En kinesisk utvekslingsstudent forsvinner i Oslo og politiet sitter igjen uten spor. Det virker som om ingen egentlig kjente henne, men det blir tydelig at hun hadde hemmeligheter. Hvorfor var hun egentlig i Norge?
Samtidig følger vi en jevnaldrende student som heter Susanne. Hun våkner i frykt, med minner om en ukjent mann, men også en ung asiatisk kvinne. Er Susanne et offer, eller er hun selv skyldig? Det blir en svært personlig sak for John Persvik.
Framtidige bøker da?
– Vi vil følge John Persvik og Oda Pedersen videre i en krim/thriller-serie. Jeg har allerede en ganske god idé om en tredje bok, og også en fjerde. Jeg har ingen planer om å gi meg med det første.
Historien foregår i ditt hjemomåde, Bærum. Kommer vi fortsatt til å være der?
– Både og. Neste bok blir ikke fra Bærum, ettersom et studiemiljø i Oslo står sentralt. Men jeg har allerede sett for meg at boken etter det igjen skal ha noe handling fra Asker og/eller Bærum. Jeg liker å bruke steder som jeg kjenner.
"Kartografen" har fått mange tilbakemeldinger. Leser du alle?
– Jeg har nok fått med meg det meste. Når man gir ut bok, åpner man for en foss av tilbakemeldinger. Jeg får absolutt flest positive tilbakemeldinger, noe jeg setter stor pris på, men det er en del av «gamet» å også få delte tilbakemeldinger. Det tror jeg alle forfattere kjenner seg igjen i. Det er noe man må lære å leve med om man vil gi ut bøker.
Noen som har overrasket?
– Jeg har blitt spesielt glad for tilbakemeldinger fra folk som kjenner seg igjen i karakteren min Robert og hans utfordringer med å være annerledes. Det gjør mest inntrykk: At jeg faktisk berører noen med det jeg har skrevet, også utover plott og spenning.
Hva sier vennene dine?
– De elsker boka, selvsagt. Mange ble overrasket, ettersom jeg har holdt skrivingen hemmelig, men de synes det er morsomt å ha en forfatter i gjengen.
Finner du selv tid til å lese bøker?
– Ja, jeg er alltid i gang med en bok eller flere. Jeg leser i alle formater: fysisk, lydbok og e-bok, og varierer etter hvilken situasjon jeg er i.
Hvilke forfattere er dine forbilder?
– Jeg må jo nevne Jo Nesbø og Karin Fossum, to ganske ulike krimforfattere, som er utrolig dyktige på henholdsvis plott og atmosfære, språk og psykologisk dybde.
Hvilke tre bøker vil du gjerne anbefale?
– Tre gode krimbøker som jeg leste i fjor: "Lang lysende elv" av Liz Moore, "Hund uten grav" av Torkil Damhaug og "Elskede barn" av Romy Hausman.
