Hellen er 56 år gammel og kommer fra Trondheim. For over 30 år siden, møtte hun en kar fra Sandefjord, og flyttet sørover. I dag er hun godt gift, har tre voksne barn og et barnebarn.
– I dag kan jeg ikke tenke meg et bedre sted å bo. Byen er passe stor, med nærhet til skog og hav, og fjellet ligger kun en liten biltur unna. Tilgangen til fly og ferje gjør det lett å komme seg hit eller dit.
I skrivende stund er de bosatt på Malaysia i forbindelse med mannens jobboppdrag.
– Å skrive bøker kan jeg gjøre hvor som helst i verden, og intervjuer til magasinartikler kan stort sett gjøres digitalt.
Spennende kultur og research
Hellen leser alltid mye og bredt knyttet til temaene hun jobber med. Men hun utforsker også andre ting.
– Jeg liker å lære om, og smake på tradisjonene dit jeg kommer. På en reise til Vietnam, der de etter eget sigende spiser alt mellom hav og himmel, fikk jeg blant annet smake stekt mus. Det var halvt om halvt nysgjerrighet og research som gjorde at jeg ville smake, for Peder i «hundre-ogtretten» forteller om da han fanget, stekte og spiste mus. Så da måtte jeg prøve. Det smakte kylling.
Har skrevet tre bøker
Hun forteller at skrivingen tar tid, da hun også har en annen jobb. Bøkene har kommet med fem og fire års mellomrom.
– Prosessen med å utvikle en idé, finne tonen i historien både språklig og dramaturgisk, er tidkrevende. Jeg arbeider ganske intuitivt, og historien tar gjerne andre vendinger enn jeg først hadde tenkt.
Den siste boka «Hundreogtretten», handler om familie og grenser, og det å leve i skyggen av et menneske som har en sterk overbevisning om hva som er rett og galt. Den handler også om å finne veien videre. Når livet stiller Irene og Peder overfor de størst tenkelige utfordringer, finnes det forsoning og en vei videre.
Med denne boka ønsket hun å si noe om forventningene og kravet vi har til at livet skal være en nærmest ubrytelig kjede av velbehag og komfort, noe Peder-karakteren er en motvekt til.
– Samtidig er han irriterende moralsk, noe som har vært et bevisst valg. Han har på en måte fasiten på hva som er en riktig måte å leve på, og pirker borti vår kollektive dårlige samvittighet, sier hun.
Hun forteller at hun også hadde lyst til å forstå mer om sorgprosesser, og hva det gjør med oss.
– Det har vært interessant, men også krevende, å dykke ned i språklig og følelsesmessig.
Barndomsdrømmen som gikk i oppfyllelse
Å bli forfatter har Hellen drømt om siden hun var liten. Den første «boken» skrev hun da hun var 8–9 år gammel, og akkurat hadde lært å skrive. Siden tok livet henne i andre retninger med utdanning, jobb, barn og familieliv.
– I noen år jobbet jeg fulltid i et kommunikasjonsbyrå, men drømmen om å skrive skjønnlitterært slapp aldri taket. Jeg innså at forfatterdrømmen aldri ville bli en realitet med mindre jeg matet den med målrettet og langsiktig innsats. Så jeg sa opp jobben, kastet meg ut i en mer usikker frilanstilværelse og begynte på debutromanen «Veien over klippene». I står jeg støtt i det å kalle meg selv forfatter.
I gang med ny bok
Forfatteren forteller at hun er i gang med en ny roman, en bok inspirert av den norske fjellheimen. Der lover hun både kjærlighet og spenning i en historiedrevet fortelling som tar leseren tilbake til tidligere tiders kultur og samfunn.
– Det er litt surrealistisk å sitte i Sørøst-Asia og skrive en historie med norske fjell som kulisse, men avstand i tid og geografi kan bidra til å gi et nytt og litt annet blikk på fortellingen. Som med alle mine bøker er jeg spent på hvilke stier og veier jeg skal følge hovedkarakterene langsmed.
Ønsker at leserne skal få leseglede
Hellen forteller at hun har stor tro på skjønnlitterære tekster som kilde til å lære og forstå mer av både omverdenen og oss selv.
– Jeg håper bøkene mine tar med leserne på en reise som gir innsikt og kunnskap.
Anbefaler disse bøkene
Hellen sier at hun vanligvis leser jeg mye og bredt, men at det nå for tiden stort sett går i research relatert til neste roman.
To bøker hun likevel har tatt seg tid til, er Ingeborg Arvolas «Kniven i ilden», og «Fyrstene av Finntjern» av Lars Elling.
– Dette er bøker jeg varmt anbefaler videre.
OM MALAYSIA
Hellen forteller at Malaysia er en spennende kulturell smeltedigel med flere folkegrupper. På overflaten er landet rolig og trygt, men det praktiseres dødsstraff, pressefriheten er begrenset og det er ingen hemmelighet at det ulmer under den kulturelle- og religiøse sameksistensen.
Islam er statsreligion og brorparten av befolkningen er muslimsk, men det er også en betydelig andel innbyggere med indisk og kinesisk opphav.
Malaysia ligger tett på ekvator, det er varmt og fuktig året rundt, så klimaet er helt annerledes enn i Norge. Store deler av landet er dekket av frodig, tropisk regnskog, noe som gir et enormt mangfold av trær-, blomster og plantearter. Til og med storbyen Kuala Lumpur med godt over 7 millioner innbygger, som er der jeg bor, er frodig og grønn. Det snakkes nesten 140 ulike språk i Malaysia, men folk flest forstår og snakker engelsk.
Når hun er i Malaysia, sier hun at hun savner svale temperaturer og stillhet, som hun opplever i Norge.
– I millionbyen Kuala Lumpur er det aldri stille, og når vi reiser ut av byen til landsbygda, suser det stort sett i ventilasjonsanlegg. Turister kommer jo til Norge nettopp for å oppleve stillheten, som er en sterk kontrast til tett befolkede storbyer med trafikkaos og konstant støy mange steder i verden, ikke minst i Sørøst-Asia. Vi er svært privilegerte her i nord når det gjelder alt fra sosial velstand og ytringsfrihet til årstidsvariasjoner.
Hjemme i Norge, savner hun turene i jungelskogen på Malaysia.
– Jeg gleder meg til igjen å vandre langsmed jungelstiene. Fuglelydene, apekattene som skråler og kaster seg mellom tretoppene, stemningen langs smale tråkk mellom gigantiske trær som har stått der i hundrevis, noen av dem i tusenvis av år (ingen overdrivelse!), bananklasene jeg ser modnes fra uke til uke, trær med tunge jackfruits hengende langs stammen ... det er mye eksotisk å glede seg over.
Hellens insidertips til Malaysia
– Enten du er religiøs eller ei: Å besøke noen av de mange templene og helligdommene i kalksteinsgrottene er en opplevelse. Malaysia har dessuten en langstrakt kystlinje både i øst og vest. Særlig østkysten er kjent for vakre sandstrender, idylliske øyer, muligheter for dykking, turer i tropisk regnskog, og orangutanger på øya Borneo. Det er mye å se, smake på og oppleve.
«hundreogtretten»
Irene og Peder har vært ungdomskjærester og møtes igjen etter mange år. I mellomtiden har Peder fått to barn, som Irene blir bonusmamma for. Peder, som jobber som lege for Leger Uten Grenser, har sterke meninger om forbrukssamfunnet og verdier, og Irene strekker seg langt for å imøtekomme Peders idealisme.
De lever et travelt familieliv med mine og dine barn – helt til det yngste barnet brått dør. For den idealistiske legepappaen er organdonasjon det eneste riktige, noe han overbeviser Irene om. Men det er som om Irene ikke får fred til å sørge, som om hun står fast i et slags hvileløst etterpå. For er det egentlig sant som Peder sier, at hjertet bare er en muskel?
I all hemmelighet prøver hun å nøste seg fram til hvor datterens hjerte befinner seg. Peder, derimot, fordyper seg i arbeidet – helt til også han innser at det ikke finnes noen snarvei rundt sorgen.
De to første bøkene
- «Veien over klippene» er en familie- og kjærlighetshistorie med to fortellerplan som veves i hverandre. Hoveddelen av fortellingen utspiller seg i Italia, den andre i Nord-Norge.
Historien formidles over to generasjoner, og litt etter litt får vi innblikk i hemmeligheter og løgner. Boken reiser blant annet spørsmål om sannheten alltid er nødvendig for å kunne leve sant. - «Portnerboligen», tar utgangspunkt i historien om hennes onkel som ble lobotomert på 1950-tallet.
Gjennom tre fortellerstemmer, guttens far, hans lillesøster samt pleieren på det psykiatriske sykehuset der han blir innlagt, tegner boken et sannferdig bilde av hvordan vi behandlet og institusjonaliserte psykisk syke mennesker på 1950-tallet.
Jobbet "på" hotell Cæsar, og skriver frilansartikler
Hellen forteller at hun er nysgjerrig av natur, og liker å skrive, lese og lære. Dette gjorde at hun utdannet seg til journalist. I tillegg har hun mellomfag i drama, film og teater fra NTNU i tillegg til fagemner innen sosialpsykologi, sosialantropologi og religionshistorie. I en periode på 3-4 år, jobbet hun som frilans episodeforfatter for såpeserien Hotel Cæsar, Skandinavias lengstlevende såpeserie.
– Det var morsomt og lærerikt å være en del av et stort og profesjonelt produksjonsapparat. Jeg lærte mye om både tv-produksjon og det å «sette» en scene og skrive dialog, noe jeg har hatt nytte av i arbeidet mitt som forfatter og journalist.
