Det er kun syv personer som har vunnet den gjeve Rivertonprisen to ganger, mens Damhaug altså har vunnet tre ganger. Bøkene han vant med er «Ildmannen» i 2011, «En femte årstid» i 2016 og «Hund uten grav» i 2023.
Rivertonprisen har en stor betydning. Vinneren blir lagt merke til og man får mye omtale. Boka som vinner får derfor alltid et løft, og blir mer synlig for leserne.
Hvor stort var det å vinne denne prisen første gangen?
– Det har vært stort hver gang, og første gangen er det jo noe helt nytt. På en måte er det en større glede med det for hver gang, for når man vinner en ytterligere gang, legges det vekt på at du har hatt en utvikling i forfatterskapet ditt, og at du skriver noe som juryen synes er veldig bra. Det må heller ikke være en gjentagelse av noe du har skrevet før. Både andre, og kanskje enda mer tredje gangen så oppleves det som en stor annerkjennelse av at jeg har utviklet meg som forfatter, og ikke bare skrevet noe juryen synes er bra nok.
Hadde du noen gang tro på at du skulle vinne prisen en gang til?
– Reglene har nok blitt litt endret. Før kunne man få den kun en gang, men så ble det slik at man kunne få mulighet til å få prisen flere ganger. Jeg kan ikke huske at jeg tenkte så mye på det. Men for alle bøkene jeg har gitt ut, har jeg vært spent på om det kan være bra nok for f.eks. denne prisen. Likevel tenker jeg altså ikke mye på det. Mitt fokus er å skrive best mulig bøker, og så er det opp til andre å vurdere det jeg skriver.
Hvorfor tror du at du har vunnet gjentatte ganger?
– Tja, si det, ler han. Det er vel et spørsmål du må stille dem som sitter i juryen. Det gis begrunnelser fra juryen hver gang. Men jeg kan jo si at jeg jobber veldig mye med bøkene mine. For hver bok tenker jeg ut historien helt fra bunnen. Dessuten bruker jeg som oftest god tid, det går gjerne et par-tre år mellom hver bok jeg gir ut. Sett fra min side, så ligger det altså veldig mye arbeid i det. Det er sikkert en sammenheng mellom det at jeg legger mye arbeid i skrivingen og holder på helt til jeg selv er fornøyd. Og det er nok en forutsetning for å vinne en pris som dette.
Fortell litt da, om hva «Hund uten grav» handler om.
– Det er en TV-kjendis, Gina Witt, som driver et aktualitetsmagasin på NrK. Disse episodene pleier å vekke mye oppsikt da hun tar opp ting som er ganske brennbart, og hun har ofte store overskrifter i avisene. Hun er en TV-journalist som ofte får programdeltakerne til å si mye om seg selv. Hun får folk til å slappe av og åpne seg, og bli mer personlige enn de hadde tenkt.
I en episode har hun invitert to unge mennesker, en ung jente som har anmeldt et overgrep, og mannen som har blitt anklaget for å begå dette overgrepet. Denne episoden får fatale følger, som «setter fyr» på nettet. Mye av det som er sagt og skrevet om Gina Witt tar enda krassere vendinger. Ikke lenge etter blir programlederen funnet drept i søsterens hjem.
Det er utgangspunktet for romanen, og så er det mange andre tråder. En av dem dreier seg om en tidligere stjerneadvokat som man kan kjenne igjen fra en av mine tidligere bøker, «Glasshjerte». Han har sittet åtte år i fengsel for drap. Nå har han sluppet ut, og blir trukket inn i saken fordi han er eks-svogeren til Gina Witt.
Hva inspirerte deg til denne historien?
– Noe av det som opptar meg med skrivingen er advokaten som har sonet for drap. Han har en datter som han ikke har sett på mange år. Han tenker at det er for å beskytte henne, men egentlig er fordi han han kjenner på en skam for det han har sonet for. Etter drapet på denne TV-kjendisen kjenner han at han er nødt til å nærme seg datteren sin for hun kan være i fare.
Det er dette far-/datter-forholdet jeg har synes vært spennende å skrive noe om. Ellers er det hvordan ting presenteres i mediene som jeg er opptatt av. Hvordan man kan endre litt på sannheten i en historie i mediene, og at det kan få store konsekvenser.
Jeg er inspirert av det som skjer rundt oss i vår samtid, i mediene og verden rundt meg. Hvordan vi behandler hverandre, og omtaler hverandre, og hvordan ting faktisk fremstilles i mediene. Alt dette er med inn i skrivingen min.
Det går rykter om at du i denne boka har lagt inn et spor for hvem som er morderen. Har noen avslørt det sporet?
– Selvsagt kan det være noen lesere jeg ikke vet om, men ut fra det jeg vet, så er det veldig få personer som har klart det. Jeg får stadig noen spørsmål fra lesere om det er «det» som er sporet, men det er som regel feil. Så vidt jeg vet, er det bare to stykker som har pekt på det riktige. Så dette sporet er godt skjult. Jeg var litt usikker da jeg sendte inn manuset, og redaktøren min skulle lese det, om det kanskje var litt for opplagt – men redaktøren min fant det ikke. Det er også noen veldig skarpe krimlesere som ikke har funnet det. Det må jeg være fornøyd med.
Du er utdannet lege og spesialist i psykiatri. Jobber du fortsatt som det, eller skriver du på fulltid?
– Jeg har skrevet på fulltid en god del år nå. Det var på et tidspunkt hvor jeg fikk mulighet til å prøve å være forfatter på heltid, så da valgte jeg å satse på det.
Hvor mye av yrkesbakgrunnen din bruker du i historiene?
– Jeg bruker ingenting konkret av det som har med behandling av pasienter å gjøre, for det har jo med taushetsplikt å gjøre. Men så klart når man jobber som psykiat-er, og måten du lytter til pasienter og hvordan en prøver å hjelpe mennesker, det har jeg nytte av når jeg skriver. Metoder og generell erfaring har jeg nytte av, men altså ikke enkelthistorier.
Har du alltid villet bli forfatter?
– Ja, sier han og drar litt på svaret. Alltid og alltid. Da jeg var i tenårene, særlig på videregående, skrev jeg mye. Jeg hadde da en tanke om at dette skulle jeg gjøre videre. Og så begynte jeg å studere litteratur i Bergen. Jeg sendte et manus til et forlag, og fikk positive tilbakemeldinger. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte jobbe videre med manuset, så ville de se på det igjen. Da jeg var rundt 20 år, tok jeg med meg et manus til Paris, og bodde der et par år for å skrive. Det ble aldri noe ordentlig ut av det. Da jeg kom hjem igjen, begynte jeg å studere medisin.
Hvor lang tid bruker du på å skrive en bok?
– Det har vært vanlig med rundt to år, men det varierer. Det er liksom ikke noe standardtid, det kommer ann på hvor fort stoffet kommer.På en bok, som ikke var krim, brukte jeg seks år. Det er en bok som heter «Overlord». Der gjorde jeg mye research for det var en del som handlet om 30-tallet i Tyskland, og invasjonen i Normandie. På den tiden jobbet jeg også fullt som lege. Mens en annen av bøkene mine, falt historien på plass ganske kjapt, og da brukte jeg åtte-ti måneder på den.
Hver bok krever sin tid, og den tiden må jeg bruke, og ikke presse det mer enn jeg kan. Teksten må falle naturlig, og jeg må kjenne at jeg er ferdig, og at alt er på plass før jeg skal gå videre å gi det ut.
Har du da hele historien i hodet fra start, eller kommer den etter hvert?
– Jeg er blant dem som overhodet ikke har historien ferdig før jeg begynner. Når jeg setter meg ned, så har jeg noen tanker og idéer. F.eks. da vi snakket om «Hund uten grav», at det var noe med datter, advokaten, hans skyldfølelse og datteren han ikke hatt sett på tyve år. Da tenkte jeg «her er det noe, det skal jeg skrive videre på».
Og så var det denne journalisten som da var TV-kjendis, og hvordan hun brukte stoffet sitt. Det må jeg skrive mer om, tenkte jeg. Så kan jeg begynne å utvikle det utfra noen sånne hovedtemaer. Ikke minst rundt nære relasjoner, så utvikler jeg plottet underveis. Det er andre forfattere som må ha plottet veldig klart på plass før de begynner å skrive, men jeg er absolutt ikke der, og jobber ikke på den måten.
Hvordan er skriveprosessen din da?
– Jeg begynner med å skrive ut enkelte scener, uten at jeg alltid vet hvor de hører hjemme. Etter hvert som jeg får en del scener og stoff, så begynner jeg å sette det sammen. Og i en thriller, så er det tråder som skal samles og passe sammen. Så som forfatter skal en være nøye med å legge ut spor. Da må jeg jo jobbe en del med strukturen og tilpasse teksten, og selv få en oversikt. Som sagt, er det ikke der jeg begynner. Men underveis må jeg veksle litt med å skrive teksten, og lage seg noen oversikter for å se hvordan plottet skal se ut.
Og i hvor mange land har bøkene dine blitt gitt ut?
– Jeg har ikke egentlig oversikt, fjorten-femten, tenker jeg.
Du skriver kun enkeltstående bøker, og ingen serier. Hvorfor det?
– Det har blitt sånn at jeg for hvert skriveprosjekt begynner med blanke ark. Jeg har ingen seriefigur som jeg følger fra bok til bok. I de åtte siste bøkene mine som er innenfor krim-/thrillersjangeren, så vil du se at det er karakterer som dukker opp, og som kan ha en liten rolle i en bok, men som kan ha en hovedrolle i en annen bok. Så de henger sammen. Det er på en måte et univers hvor mennesker dukker opp. F.eks. den første av de psykologiske thrillerne, som jeg skrev i 2007 «Se meg, Medusa», der var det en lege som var hovedkarakter. Han hadde en datter som gikk på barneskolen. I boka «Se en annen vei» fra 2019, ble denne datteren hovedkarakter, og da studerer hun medisin i Budapest, hvor hele handlingen i boka foregår.
Men jeg har altså ingen hovedkarakter som følger bøkene, og det er det noen som synes jeg bør ha, men for meg har ikke det vært viktig. Alle bøkene mine er frittståene, og kan leses i hvilken som helst rekkefølge.
Jobber du med ny bok nå?
– Jada. Jeg skriver på noe, men det er ikke krim. Det er en annen type roman.
Noe du kan røpe om den?
– Det er ikke så veldig mye jeg kan si akkurat nå. Det handler om unge mennesker noen tiår tilbake. Jeg er i en tidlig fase, så det er uvisst når boka kommer ut – det blir i alle fall ikke i år.
Hvor mange bokplaner har du for fremtiden?
– Det finnes forfattere som har mange skriveprosjekter gående, mens jeg blir alltid fanget av et prosjekt om gangen. Men jeg har jo mange idéer til ting jeg kunne tenke meg å skrive om. Så det er ikke der det stopper.
Du har sommerhus i Ystad, hvor Henning Mankell holdt til. Har du blitt inspirert av hans forfatterskap?
– Henning Mankell er en veldig flott forfatter, og det er vel veldig få skandinaviske krimforfattere som ikke er inspirert av han. Men det med Ystad har ingenting med Mankell eller Wallander å gjøre. Jeg har familie derfra, så vi var ofte på ferie der. Og så er det veldig fint der nede. Jeg sitter mye og jobber der nede. Som forfatter er jeg jo fleksibel med arbeidssted.
Dessuten er du lærer på Krimforfatterskolen til Cappelen Damm. Hvordan er det?
– Det er en drømmejobb. Den første boken min kom i 1996, og når jeg har skrevet en del bøker, så har jeg jo fått en del erfaring i å skrive, hva som kan være lurt, hvordan legge opp arbeidet. Og så får jeg jo erfaring med å lese
tekster, både egne og andres. Det å kunne gi noe tilbake til motiverte elever, det er en veldig god følelse. Så det er en jobb jeg trives veldig godt med.
Jeg leser også manus for forlaget, og kan gi tilbake en del tips og synspunkter, og bruke fra den erfaringen jeg har, som kan være nyttig for andre forfattere på samme måte som jeg selv en gang lærte.
Hvordan er det å kanskje konkurrere med elevene om boksalg og priser?
– Ja, det kan skje. Det var veldig morsomt i år hvor en av elevene, Hilde S. Palladino, var nominert til Rivertonprisen. Det var veldig artig, og flott å se at det kommer noen derfra som virkelig får det til. Hun skriver veldig godt.
Hva om hun hadde vunnet da?
– Jeg er selvfølgelig veldig fornøyd med at jeg vant. Men om det ikke hadde gått sånn, så hadde det vært spesielt artig om det var hun som hadde vunnet.
Hvilke forfattere liker du selv å lese?
– Jeg er ikke en sånn som «sluker» krim, men jeg leser en del av det. Jeg leser også veldig mye annet innenfor skjønnlitteratur.
Denne våren har jeg lest Kjersti Ekmans «Løpe ulv». Det er en glimrende bok. Jeg trekker ofte fram «Hendelser ved vann» av samme forfatter, som en av de virkelig gode krim’ene. Det er ikke en ren krim, men en god skjønnlitterær roman, som også er en krim. Forfatteren er nær 90 år. «Løpe ulv», er en veldig flott bok om natur og dyr, og hvordan vi forholder oss til naturen rundt oss. Den er skrevet med hennes uvanlige levende språk.
Så har jeg lest en annen forfatter som er nesten nitti år, Cormac McCarthy (som døde samme dag som dette intervjuet fant sted. red. anm.), som er en forfatter jeg stadig vender tilbake til. Han har skrevet «The road» og «No Country for Old Men». Fantastisk flott forfatter. Han ga i fjor høst ut «Passasjeren», som er verdt å lese. Tenk at en 90-åring kan skrive på den måten, med et så levende og skarpt blikk. Det er en oppmuntring til oss som har vært med en stund, ler han.
Ellers er det veldig mange dyktige forfattere som er verdt å lese, Rachel Cusk er en britisk forfatter. Og en tysk forfatter som heter Jenny Erpenbeck, som jeg leser akkurat nå. Så det er uendelig mengde av sterk og god litteratur som skrives. Lesestoff er uutømmelig, og det er mange steder å hente inspirasjon.
Ellers leser jeg gjerne lyrikk, fra de store lyrikerne som kan si noe om språkbehandling på et veldig finstemt nivå.
