Teige er flere ganger blitt nominert til Bokhandlerprisen, senest for "Morfar pustet med havet" i fjor. Historiene i bøkene er inspirert av sanne historier.
Og så har hun skrevet en True Crime-bok og en kokebok, og har en solid arbeidserfaring å vise til. Journalistutdannelsen har hun fra Storbritannia, og hun har jobbet som journalist både i Bergens Tidende, NRK og TV2.
Du varierer litt mellom sjangre. Hvilken sjanger liker du best å skrive?
– Jeg liker alt like godt, jeg! Men jeg synes det er godt å kunne variere. Å skrive historiske romaner tar lang tid, ofte flere år med research. Det er ganske utmattende. Så min teknikk er å gjøre tung research mens jeg skriver «lettere» bøker».
Hvor mange bøker, uansett sjanger har det blitt totalt til nå?
– Det er totalt 12. Og så har jeg nettopp levert nytt manus til en krimroman.
Du jobbet som journalist i TV2, og har uttalt at det ikke er noen god plass å være når man har passert 50. Tror du det er generelt for mediebransjen?
– Oi! Det er et spørsmål som krever en analyse som blir for lang her. Mitt poeng er at kvinner, i ulike bransjer, ofte opplever at de går før «ut på dato» enn menn. I TV-bransjen har det vært påfallende.
Da er det viktig at ledelsen i bedrifter klarer å ha to tanker i hodet samtidig: Hvordan utnytter de den unike erfaringen og kompetansen som kommer med alderen (for både kvinner og menn) – og samtidig sikrer seg unge talenter.
Men jeg vil gjerne legge til at kvinners situasjon i arbeidslivet som oftest blir lettere når ledelsen ikke er totalt mannsdominert.
I 2015 sluttet du som journalist og ble forfatter på heltid. Har du noen gang angret på det?
– Ikke ett halvt sekund! Og på en måte gjør jeg det samme som jeg gjorde som journalist. Jeg bruker særlig krimsjangeren til å fokusere på det som er skakt i samfunnet, mennesker som lider overlast. Jeg tar for meg temaer som eldreomsorg, overgrep i kristne miljø og Metoo. Det beste med å være journalist, var å fortelle ukjente historier. Det gjør jeg f.eks i Mormor danset i regnet og den frittstående oppfølgeren Morfar pustet med havet. Visste du at det satt ca 900 norske statsborgere i japansk fangenskap under krigen – og at over en tredel av dem av kvinner og barn?
Og så er jeg helt og fullt min egen sjef nå. Det er ingen som forteller meg hva jeg skal gjøre. Det gir en stor frihetsfølelse. Og når jeg tenker tilbake på alt jeg har opplevd etter at jeg sluttet i TV2, så angrer jeg iallfall ikke.
I tillegg har jeg mer tid til å være en dedikert forfatter og stille opp for bøkene mine; jobbe med markedsføring, promotering, stille opp på det jeg blir spurt om, og tenke helhetlig rundt hele forfatterskapet mitt. Det har blant annet ført til at hele Kajsa Coren-serien blir rullet ut både i Sverige og Danmark nå. I tillegg har et av de største tyske forlagene kjøpt Mormor danset i regnet, som også nå kommer ut i enda flere andre land. Sånt hadde jeg ikke tid til å tenke på og jobbe med da jeg var i full jobb. Da hadde jeg mer enn nok med å finne tid til å skrive.
Hvordan har du blitt påvirket av pandemien som herjer?
– Jeg har jo hatt hjemmekontor i over sju år, så jeg har merket lite til det, bortsett fra arrangementer og reiser som har blitt avlyst. Men så fikk jeg korona 23. desember, akkurat idet barna var på vei hjem for å feire jul. Å måtte «flykte» til huset vårt på Sørlandet den dagen var ikke hyggelig. Veldig dårlig timing!
Hovedpersonen i krimbøkene dine, Kajsa Coren, jobber som journalist. Bruker du mye av deg selv i hennes rollefigur?
– Selvsagt! Jeg bruker alt jeg kan og har erfart i mine nesten 30 år som journalist. Det føles veldig trygt å kunne bruke denne kunn-skapen som forfatter.
Kommer det flere bøker om Kajsa?
– Jeg leverte manus til neste Kajsa Coren-krim i går. Temaet er igjen samfunnsaktuelt. Men mer vil jeg ikke si. Jeg pleier ikke å snakke så høyt om bøker som jeg er i gang med. Kanskje de aldri blir noe av?
I 2020 kom boka "På åstedet", som er en true crime. Har du planer om flere slike bøker?
– Det kan skje, man vet aldri. Men nå blir det først krim og så blir det en ny historisk roman om ukjent krigshistorie og ukjent kvinnehistorie.
Høsten 2021, ga du ut "Morfar pustet med havet", som er en fortsettelse av "Mormor danset i regnet". Fortell litt om dem.
– Den er en frittstående oppfølger til "Mormor danset i regnet". Der møter vi en norsk kvinne som gifter seg med en tysk soldat i 1945. Men på ett eller annet tidspunkt kommer hun hjem til Norge og gifter seg med en norsk mann.
"Morfar pustet med havet" er den norske ektemannens historie. Den er basert på flere års research om norske statsborgere som satt i japansk fangenskap. Handlingen foregår på Java og er inspirert av sanne historier. Det er en roman om hvordan man kan overleve når livet faller helt fra hverandre, om mot, vennskap, familierelasjoner og kjærlighet.
Du skriver veldig variert. Hvor finner du inspirasjon til alle historiene fra? Tar du det fra egne erfaringer, eller er det kun fiksjon?
– Det er forskjellig. I krimbøkene tar jeg utgangspunkt i et sam-funnsaktuelt tema, ofte noen jeg kan noe om som journalist, og skrur til et fiktivt plott rundt det. Men i de historiske romanene leter jeg etter krigs-/kvinnehistorier som er ukjent for de fleste. Og de finnes fortsatt! I sum vil jeg si at alle romanene mine er faktabasert fiksjon.
Du har tidligere skrevet på nynorsk, men har gått over til bokmål. Hvorfor det?
– Det er tjue år siden jeg skrev på nynorsk. Mine to første romaner var på nynorsk. De har handling fra Sunnmøre på 1800-tallet og jeg kunne ikke skrevet dem på bokmål. Ikke da, og dessuten føler jeg at de ble mer autentiske i forhold til menneskene, miljøet og tidsperioden. Og nynorsk falt meg mest naturlig. Men da jeg skrev den første Kajsa Coren-boka Noen vet, ble hun liksom litt sånn «fiskarjente». Det skjedde noe med henne da jeg gikk over til bokmål. Hun er jo fra Asker, og mer en «caffe latte-dame».
Holder du på med en ny bok nå?
– Jeg holder alltid på med en bok – eller flere. Jeg skriver på én og gjør research til neste. Som vanlig.
Hvordan foretrekker du selv å lese bøker; papir, ebok eller lyd?
– Jeg liker alt. Det er avhengig av situasjonen. Når jeg kjører rundt i landet, går det i lydbøker. Men i godstolen liker jeg å holde boken fysisk i hånden.
