Fortell om deg selv.
– Jeg er ei som stort sett liker å ha noe å gjøre, om det er å bruke hodet eller kroppen. Jeg har jobbet som norsklærer og rådgiver i mange år. Nå er jeg veileder ved Ringerike karrieresenter og møter alle slags typer mennesker i omstillinger og valg rettet mot arbeid og utdanning. Jeg er gift, har tre barn og to bonusbarn, og har levd store deler av livet mitt på Ringerike, eventyrenes arnested.
I 2016 bestemte jeg meg for å lytte til skrivelysten som hadde ligget i meg i mange år, det angrer jeg ikke på. Det var kjempeskummelt å begynne å skrive for alvor, og ikke minst si høyt til andre at jeg ville bli forfatter. Men nå, en god del år senere, har det blitt en realitet, mest av alt fordi jeg aldri sluttet å tro på at det var mulig.
Hva liker du å gjøre i fritiden?
– Jeg tilbringer mest tid med familien, men liker også å trene, prate med venner, være ute, og ikke minst skrive. Jeg går mye i skog og mark. Nå som sommeren står for tur vil det bli noen turer med motorsykkelen. Det er herlig å bare kunne legge ut på en tur og kjenne på frihetsfølelsen.
Hva står G’en i navnet ditt for?
– Gustavsen. Det er pikenavnet mitt. Da Thor Egil og jeg giftet oss, valgte vi å ta hverandres etternavn. Vi har særkullsbarn og det var viktig for oss å beholde etternavnene som barna våre har. Jeg ble også kalt Ellen G hele oppveksten fordi det var ei til som het Ellen i klassen min, så det kjennes naturlig å ha G-en med i navnet nå som voksen.
Drar du nytte av din praksis som lektor og karriereveileder i forfatterskapet ditt?
– Jeg har jobbet mye med mennesker i egen yrkeskarriere, særlig med ungdommer og voksne i ulike livssituasjoner. Jeg synes det er interessant å jobbe med mennesker. Vi er alle unike på hver vår måte. Hva som påvirker ens liv, kan være så mye. Vi lever i en kontekst, både i nære relasjoner og som en del av et samfunn og kultur som påvirker. Jeg møter mennesker med forskjellige bakgrunner og historier, og i ulike omstillinger. Dette har gitt meg et innblikk i folks liv, og en kunnskap om mennesker som jeg kan dra nytte av i forfatterskapet.
Jeg baserer ingen karakterer i skrivingen min på ekte mennesker, men tar med meg inspirasjon og elementer fra møte med mennesker inn i skrivingen.
Da du selv gikk på skolen, hva var favorittfaget ditt?
– For å være ærlig så kjedet jeg meg mye på ungdomsskolen, og jeg sluttet etter fem måneder på videregående. Det førte meg tidlig ut i arbeidslivet. Men musikk var et fag jeg likte som barn. Jeg lyttet mye til musikk, spilte bass og sang i band, og transkriberte sanger for å forstå dem bedre.
Det var først da jeg begynte på voksenopplæringen et stykke opp i tjueårene at jeg fikk øynene opp for norskfaget. Jeg var veldig glad i å analysere tekster, lese litteratur fra ulike epoker og se det i lys av tiden de var skrevet i. Videre på lærerutdanningen tok jeg norsk grunnfag, og noen ekstra studiepoeng i leseutvikling, litteraturformidling og skolebibliotek. Det var berikende.
Jeg har etter hvert funnet ut at jeg liker mange fag og kan finne interesse i det meste, men særlig temaer som omhandler naturfag, litteratur, historie og ernæring.
Har du alltid drømt om å gi ut en bok?
– Alltid, da blir svaret nei. Men når jeg ser tilbake på egen reise så har interessen for tekst, enten via musikk og etter hvert via litteratur ligget der fra barns ben av. Jeg skrev dagbok, dikt, sanger og kortere tekster tidlig i tenårene, så skrivingen har ligget hjertet nær lenge. Tanken om å skrive en bok var der fra tid til annen, men kom for fullt i voksen alder. Det har ligget som en uro inni meg i mange, mange år. Som noe uforløst som jeg skulle ta tak i, men som jeg ikke våget eller prioriterte å ta tak i. Det er så godt å ha kommet dit at jeg vet at det er å skrive jeg skal gjøre fremover.
Hvorfor valgte du sjangeren krim?
– Jeg lette lenge i meg selv etter et svar på hva slags type roman Tro meg når jeg lyver skulle bli. Jeg var flere ganger inne på krim, men det virket vanskelig å få til med alle tannhjulene som skulle passe i hverandre, gjerne på ulike plan. Gang på gang forkastet jeg ideen om krimsjangeren.
Jeg skrev ut fortidshistorien med Johanna Brekke og søsteren Ada først, men klarte ikke helt plassere den i en større handling, nettopp fordi jeg ikke hadde landet sjanger. Stemningen i fortidshistorien er i den psykologiske thrilleren, og der liker jeg godt å være når jeg skriver.
Det var først da jeg var på et foredrag med Tom Egeland, der han fortalte om hvordan han skrev krim, at jeg bestemte meg for at Tro meg når jeg lyver måtte bli det. Jeg husker ikke helt hva Egeland sa som utløste den sterke følelsen, men jeg fikk med ett troen på at jeg kunne få det til, og at boken ikke kunne bli noe annet enn en krim.
Boka di ble utgitt hos Cappelen Damm. Var det vanskelig å bli antatt?
– Jeg kan ikke si at jeg har møtt så store hindringer i å bli antatt, siden jeg ikke har blitt refusert. Når det er sagt har det vært en lang prosess som har krevd mye arbeid. Jeg vært frustrert mange ganger. Kritikeren har jeg lært meg å håndtere bedre, men den har fått meg til å ville gi opp flere ganger, særlig i starten. Jeg er så glad for at jeg ikke gjorde det, men holdt ut alle rundene som måtte til.
Mannen min er helt fantastisk støttespiller og har alltid pushet meg videre og lagt til rette for at jeg kan skrive. Han har alltid hatt troen på skrivingen min, og derfor er debutboken dedikert til ham.
Jeg leverte manus for vurdering høsten 2018. Da fikk jeg en e-post fra han som ble redaktøren på "Tro meg når jeg lyver". Cappelen Damm var interessert og ville begynne å jobbe med meg. Jeg sendte ikke til flere forlag, men valgte å begynne reisen med det forlaget, noe jeg er glad for i dag.
Etter hvert var det flere på forlaget som leste manuset og ga innspill, blant annet krimforfatter Torkil Damhaug. Høsten 2019 fikk jeg kontrakt, og høsten 2020 kom boka ut. Kort etter solgte den til Frankrike og deretter til Sverige. Det var så moro, og jeg kan takke Cappelen Damm agency for at det ble mulig.
Å bli antatt handler om å ikke gi seg, ta til seg innspill, men også lytte til seg selv i prosessen. Jeg er stolt over å ha klart å bli forfatter hos Cappelen Damm, og være en del av den hyggelige og dyktige gjengen som er der.
"Tro meg når jeg lyver" er omtalt som en spennende psykologisk krimroman.
Fortell litt om handlingen.
– Lars Lukassen er etterforsker ved politistasjonen i Hønefoss og må rykke ut til et likfunn av en tidligere klassekamerat. Johanna Brekke kommer flyttende til byen. Ingen kjenner henne, eller vet noe om hennes bakgrunn. Hun begynner å jobbe som lærer, og får datteren til Lars i klassen. Lars får raskt et godt øye til Johanna, men skjønner fort at hun skjuler noe.
Situasjonen på politistasjonen forverres da en uhyggelig skikkelse oppsøker barn og forteller dem bruddstykker av sine mørkeste hemmeligheter. Lars står snart ovenfor en av sine livs vanskeligste saker, som snart også blir personlig. I søken etter svar må han finne ut hva Johanna rømmer fra, og ikke minst hvem som er venn og hvem som er fiende i jakten på sannheten?
"Tro meg når jeg lyver" er en psykologisk krimroman der vi kommer tett på familiehemmeligheter, indre konflikter og valg som ikke burde vært gjort.
Hvor fikk du inspirasjon til akkurat denne historien fra?
– Se for deg to søstre som løper nedover en langstrakt bø, gresset står mot anklene, sola skinner.De løper mot den mørke fjorden i vestlandsbygda de bor i, omringet av høye fjell. Dette landskapet skaper rammen for Johanna og Ada, og var den første scenen jeg begynte å skrive i. Inspirasjonen er hentet fra at jeg selv har løpt nedover denne bøen mange ganger som barn, men kjent at jeg var litt redd for dette mørke vannet som lå og ventet på meg.
I boka er det Johanna Brekke og søsteren som springer for å bade. Stemningen har en dirrende undertone, noe skal skje. Fjellene som står rundt, det dype vannet, hemmeligheter og mennesker flettet sammen denne sommerdagen. Jeg finner inspirasjon i en tematikk, skriver i scener og skaper handlingen ut ifra det, for så å strukturere mer etter hvert. Jeg ville skrive om disse jentene, om løgner og indre konflikter i en selv og i familier. Deretter kom Lars Lukassen inn som etterforsker og skapte bevegelse i handlingen. Skikkelsen som blir kalt Eventyrfortelleren måtte også få en stemme, ikke minst for å lage mer uhygge.
Hvordan kom du fram til tittelen?
– Jeg brukte tid på å lande tittelen. Jeg ville at tittelen skulle gjenspeile en del av den psykologiske tråden i handlingen og få frem det underforliggende i flere av karakterene. Jeg visste tidlig at ordet løgn skulle være med.
Alle mennesker kan relatere seg til å lyve, men det er mer interessant å se på hvorfor vi lyver. Noen løgner er verre enn andre. Vi kan lyve for å slippe unna, for å bli bedre likt, for å oppnå noe for egen vinning, eller for å gjøre noen andre glad. Men hva om du må lyve for å beskytte deg selv? At det du bærer på er så vanskelig å snakke om at du trenger at den du lyver til tror deg, derav tittelen "Tro meg når jeg lyver".
Det er et veldig lekkert cover på boka. Fant du på det selv?
– Omslaget er laget av Miriam Edmunds hos Cappelen Damm. Redaktøren min og jeg valgte ut noen scener vi mente var viktige for å formilde handlingen, som hun har tatt utgangspunkt i. Hun har også lest boka i arbeidet med å lage omslaget. Da forslaget ble sendt til meg, ble jeg helt overveldet. Miriam er en dyktig designer, og jeg er superfornøyd med hvordan hun har fanget stemningen og deler av handlingen i ett og samme bilde.
Simensen får mye skryt for språket sitt. Hun har dessuten gått på Krimforfatterskole, og har selv holdt skrivekurs for ungdom.
Hva er hemmeligheten bak å skrive en så god bok?
– Hva som gjør en god bok er egentlig opp til leseren, og det vil være ganske subjektivt fra leser til leser. Men jeg vil påstå at det er viktig med troverdige og minnerike karakterer. Også de som er upålitelige. De tar retninger som kan sjokkere, de kan sette alt på hodet. Det er i hovedsak disse karakterene som skaper mye av spenningen og som utfordrer resten av persongalleriet. I en god krimroman foretrekker jeg en nerve gjennom handlingen, drevet av språket, av karakterene og plottet – hånd i hånd.
Ryktene sier at Simensen er i gang med ny bok, hvor i alle fall Lars Lukassen er med videre.
Kan du si noe mer konkret om denne boka?
– Jeg er godt i gang med bok to i Lars Lukassen-serien. Jeg vet mange har lurt på om Johanna er med videre, og det er hun, men noen helt nye karakterer ser også dagens lys. Jeg har gått inn et spennende materiale og kan røpe at denne boka vil handle om arv. Advarsel: En DNA-test har potensial til å forandre ditt liv og verdensbilde.
Når er den forventet å komme i salg?
– Det er ikke bestemt enda. Jeg har satt meg et mål og jobber mot det.
Kan vi forvente ytterligere bøker fra deg?
– Ja, jeg har planer om flere bøker i Lars Lukassen-serien. Jeg merker nå i bok to at jeg kommer enda tettere på Lars og hans historie. Det er givende å skrive serie, for jeg blir godt kjent med karakterene og livene de lever. Jeg skal fortsette å skrive krim, men hvis jeg får mer skrivetid kan det være jeg jobber ut noen andre skriveideer jeg har. I mai kommer en av mine tekster med i barneantologien Andre boller, fra Vigmostad og Bjørke. Det håper jeg vil glede barn og unge.
Har du noe du vil si avslutningsvis?
– Takk for at jeg får være med i magasinet. Det er flott at du er med og løfter frem litteratur i Hverdagsnettmagasinet. Og til alle dere som tenker på å skrive – gjør noe med det. Første skritt på veien er å begynne.
