Hva er det beste ved å være forfatter?
– Det beste er å kunne sette seg ned å få utløp for alle disse rare tankene og fantasiene som stadig presser seg på. Når skrivingen flyter lett, er jeg som i en helt egen boble og kanskje også overrasker meg selv underveis. Da er det ikke så mye som føles bedre.
Er du alltid klar for jobb, eller ønsker du enkelte dager at du heller ”satt i kassa på REMA”?
– Først vil jeg si at jeg har veldig stor respekt for de som sitter i kassa i dagligvarebutikkene våre, spesielt i disse koronatider. Hadde ikke de våget å gå på jobb, så hadde vi alle hatt problemer! I tillegg er de i mange tilfeller de eneste ensomme mennesker veksler noen ord med i løpet av noen dag. At de er der, sosiale, blide og tålmodige, det er kjempeviktig!
Men selvfølgelig er det ikke alle dager skrivingen er like lystbetont. Når ordene nekter å komme eller solen skinner på utiden og all andre virker å gjøre noe som er mye morsommere … Likevel, i forhold til nesten alle andre jobber jeg har hatt: Å skrive er best :)
Hvor lett eller vanskelig var det for deg å bli antatt hos et forlag når du startet å skrive? Var det mange ”bomturer”?
– Jeg startet egentlig å skrive da jeg var elleve år, og fram til jeg var seksten fikk jeg en rekke dikt og småhistorier publisert i blader som «Romantikk» og «Det sanne.»
Deretter tok livet en omvei, men da jeg nærmet meg 40 så begynte jeg å sende inn noveller og korte historier til diverse antologier og skrivekonkurranser med ganske bra resultat.
Når jeg etter hvert begynte å sende inn til forlag, så fikk jeg flere refusjoner, men stort sett alltid sammen med en konsulentuttalelse. Og da var det jo «bare» å lese dem nøye, for å finne ut hva jeg burde bli bedre på. Men generelt: Drømmer du om å bli utgitt forfatter, så må du lære deg å takle refusjoner.
Du har nettopp gitt ut boka «Engelens fall», med en prostituert jente som den ene hovedpersonen. Hvordan får du idéene til de ulike temaene og plottene?
– Fra livet. Både mitt eget og andres. Fra nyhetene og ting som engasjerer meg. Jeg skriver ofte om personer som ikke lever et helt vanlig A4-liv. Alkoholikere, narkomane, overgrepsofre, fattige …
Det er slikt jeg synes det er spennende å skrive om. Alle tilfeldighetene som utgjør livene våre. Den usynlige linjen mellom suksess og katastrofe, viktige veiskiller vi velger uten engang å være klar over hvor de leder oss.
Hvordan jobber du når du skal starte på ei ny bok? Lager du disposisjon? Bruker du tid på å forme personene i starten eller er det handlinga/plottet du først tar tak i?
– Når jeg begynner å skrive, så ser jeg ofte et bilde eller en scene for meg. I «Lille linerle» var det ei lita jente som sto på toppen av en trapp og kikket ned på en kurv med kattunger. Da hun gikk ned og løftet opp en av dem, oppdaget hun at den var død. I det samme lukket kjellerluken seg over hodet hennes.
Den scenen kommer ikke først i den ferdige boka, men det var slik alt startet. Jeg hadde stengt ei lita jente nedi i en kjeller, da måtte jeg jo vite hvordan det gikk med henne …
I «Engelens fall» startet det med to bilder. En scene med en pent kledd voksen kvinne som gikk og kikket skremt rundt seg i et parkeringshus i det det blinkende lyset over hodet hennes brått slukner helt og alt blir totalt mørkt. Og et av en jente som lå henslengt som et stykke søppel i en skråning, ikledd litt glorete selskapskjole og høye, røde sko. Dermed startet fantasien å spinne. Var det noen sammenheng mellom disse to? Hva hadde skjedd med dem?
Som du skjønner, jeg pleier ikke å planlegge så mye på forhånd. Når jeg skriver så er det nesten som å se en film, og en film er jo bestandig mest spennende før du vet hvordan den slutter …
Hvor lang tid bruker du vanligvis på å skrive en bok, fra tanke til ferdig manus?
– Det kommer litt an på hva du mener med «ferdig manus», for de fleste tror at et manus er ferdig, lenge før det egentlig er det. Det å skrive en historie fra begynnelse til slutt tar meg kanskje tre, fire måneder hvis jeg er effektiv, men det å gjøre manuset til en bok det er verd å lese, innebærer mange redigeringsrunder som tar mye lenger tid. Debutkrimmen min, «Lille linerle», brukte jeg tretten år på, men de tre krimbøkene deretter skrev jeg på ett år.
Leser du selv mange bøker?
– Siden jeg også driver forlag, så leser jeg nok mest uferdig manus … Men jeg har alltid vært glad i å lese, og prøver å finne tid.
Husker du en bok som gjorde veldig sterkt inntrykk på deg?
– Jeg har latt meg påvirke av mange bøker, men den aller første var «Onkel Toms hytte.» Jeg tror ikke jeg var mer enn seks da jeg leste den, og jeg trodde den var sann. Den lærte meg at verden er en urettferdig plass, og hvor heldig jeg var som var født i Norge. Og at uansett hvor ille jeg selv syntes jeg hadde det, så var det noen der ute som hadde det mye, mye verre. Og det er kanskje dem jeg skriver om i bøkene mine?
