Kan du fortelle litt om deg selv?
– Tja, jeg er 64 år. Opprinnelig er jeg fra Oslo, men siden jeg har en kone som jobber i oljen, ble det til at vi flyttet til Stavanger i 1984. Jeg er utdannet lærer, men tok hovedfag i pedagogikk i 1996, og underviste lærerstudenter ved Universitetet i Stavanger fram til jeg gikk av med pensjon ved årsskiftet.
Hvorfor du ble forfatter?
– Som universitetsansatt ga jeg ut en rekke fagbøker i pedagogikk. Her ligger det i jobben at vi skal publisere, men siden jeg er en bedre formidler enn forsker, ble det til at jeg skrev flere fagbøker. På begynnelsen av 2000-tallet jobbet jeg med det som senere ble Pedagogisk ordbok sammen med professor Inge Bø. Å lese korrektur på ordbøker er ikke spesielt sexy. Og en dag sa hun jeg er gift med: «Du går rundt som en løve i bur. Kan du ikke også skrive noe der du får brukt kreativiteten din? Så kan du pusle med det når korrekturen tar knekken på deg.»
Med en mor som var krimkonsulent, er jeg flasket opp på Agatha Christie, og med det ble ideen om å skrive en krimbok født.
Hvor mange bøker har du gitt ut?
– Hvis vi utelukkende forholder oss til krim, er det akkurat nå åtte, men den niende kommer i høst.
Hva kan du si om den nye boka?
– Boka heter «En sult som ikke kan stilles» og handler om at Kurt blir bedt av en ungdomsvenninne som nå er en av Norges mest kjente skuespillere, om å finne ut hvem som stalker henne. En tilsynelatende ufarlig oppgave, men selvsagt har saken langt dypere bunn enn det ser ut som. Jakten på forfølgeren blir noe av det verste Kurt noensinne har vært med på. Tittelen er hentet fra Jens Bjørneboes «Haiene». Og det gir vel kanskje noen indikasjoner på hva dette dreier seg om …
Vil du si litt om noen av dem andre?
– Hmm, å si noe om alle vil kanskje ta for stor plass, men de som er interessert kan kanskje ta seg en tur hit: Lars Helles krimbøker | Facebook
Men litt kort: Den første boka «Når demningen brister» har som bakteppe en samtalegruppe jeg var med i på Internett. Gruppa var knyttet til et rockeband, og kommunikasjonsformen mellom medlemmene var mildt sagt ufin. Det førte til at jeg stilte spørsmålet: Hva skjer hvis disse treffer en som ikke finner seg i å bli tiltalt på denne måten?
Siden boka har utgangspunkt i et rockeband, er jeg litt engstelig for at den kan skremme vekk enkelte lesere, så derfor håper jeg alle vil gi bok nummer to «Den siste dagen» en sjanse. Den har en langt mer tradisjonell intrige.
Ellers vil jeg løfte fram to av bøkene: «Sanger til Gry» er den fjerde Gunnar Holt-boka, og er nok den av Gunnar-bøkene jeg er mest glad i. Her forsøker Gunnar å finne ut hva som skjedde da hans første kone tilsynelatende ble drept i en båtulykke. Dette er kanskje den boka der jeg går tettest innpå ham.
En annen Gunnar-bok det kan være verd å nevne, er den siste «Ingenting å skamme seg over». Her stiller jeg spørsmål om hva som får en 15 åring i ett av verdens beste land til å ta med seg et gevær inn i klasserommet. I denne boka slår jeg sammen Pedagog-Lars med Krimforfatter-Lars og forsøker å belyse enkelte av de problematiske sidene ved det norske skolesystemet. Jeg må tilstå at jeg ble skikkelig stolt da boka vant den første Sølvkniven.
I de siste bøkene dine er hovedpersonen Kurt Stille. Hvor fikk du inspirasjon til ham fra?
– Navnet først: Den første boka heter «Når stormen aldri løyer». Jeg lette etter et godt navn som kunne koples til den tittelen og kom på en dansk skøyteløper fra 60-tallet (for øvrig den eneste virkelig gode skøyteløper Danmark har fostret) som het Kurt Stille. Nokså frekt lånte jeg navnet hans.
Her er den «den ekte» Kurt Stille sammen med Når stormen aldri løyer.
Det ga også min Kurt en slags biografi. Han er halvt dansk og har en far som er skøyteentusiast. I tillegg måtte den ekte Kurts familie flykte fra nazistene, noe som også var en inspirasjon til å bygge en karakter. Som type ville jeg skape en helt som verken var alkoholiker, homofil eller ulykkelig, men snarere en vellykket fyr med en kjekk kone og barn uten problemer av noe slag. Kurt er tidligere politimann, og som ung var han fotballspiller på Vikings a-lag. Nå er han en suksessrik krimforfatter med den egenskapen at han er utrolig sta. Når han bestemmer seg for noe går han «all inn», hele tiden.
Kan du si litt om prosjekter som du planlegger?
– Vel, jeg holder på med en roman der jeg kombinerer en historisk hendelse med tendenser i dagens samfunn. I korthet er det en bok med to perspektiver: En heksebrenningshistorie fra 1500-tallet som i nåtid får konsekvenser for flere i Kurts nærhet. Her er jeg inspirert av Bernard Borges «De dødes tjern», så stilen er litt annerledes enn det jeg har gjort tidligere. Jeg har skrevet et råutkast, så får vi se hva det ender opp som.
Hvordan jobber du? Har du en plan for hvor mye du skal skrive hver dag, eller jobber du periodevis når du «får ånden over deg».
– Ingen plan i hvert fall. Jeg har en ide som gjerne består av et motiv, noen personer, enkelte nøkkelhendelse og en slutt, så tar jeg det derfra. Det betyr mange omskrivninger, men er den måten jeg trives best å jobbe på. Når jeg først begynner å skrive, går mye av seg selv. Etter en stund kommer jeg inn i den boblen mange kaller flyt, og da jeg kan skrive 10-12 timer i strekk. Det kjekkeste er når hodet går fortere enn fingrene, og jeg vet nøyaktig hva som skal skje de neste 8-10 sidene.
Har du et godt tips til nye og uerfarne forfattere?
– Det må i så fall være les, les og atter les. Bestem sjanger og velg hovedperson. For meg er hovedpersonen nøkkelen. Det må være et menneske leseren blir glad i. De skal bli triste når han/hun er trist. Glad når han/hun er glad osv. Men pass på at trivialitetene i livet til vedkommende ikke skygger for handlingen.
Er det noe annet du har lyst til å fortelle leserne?
– Ikke på stående fot, men jeg har lyst til å gjenta noe jeg har sagt tidligere. Alle forfattere er stolte over debutboka si, men samtidig ser de ofte barnesykdommene og av og til et litt bristende håndverk. Det samme er tilfelle med meg. «Når demningen brister» har en litt skakk og rar intrige, derfor er jeg litt engstelig for at den skal skremme vekk enkelte av kjerneleserne (så vidt jeg vet er den typiske krimleser kvinne mellom 40 og 80). Derfor håper jeg de vil gi Gunnar en sjanse til å prøve seg på en annen. Kanskje «Sanger til Gry»?
