Ved siden av krimbøkene har Flood gitt ut sakprosaboken «Hei, skam» i 2018, og ungdomsromanen «Heis med Houdini» i 2008, i tillegg til flere fagartikler om vold og overgrep, skam og psykisk helse.
Fortell oss litt mer om deg selv.
– Jeg er utdannet psykolog, og når jeg ikke skriver bøker, jobber jeg med forskning på vold og traumatisk stress. Ellers liker jeg vinterbading, og jeg har skikkelig sansen for å se gamle filmer på kino midt på dagen.
Etternavnet ditt er Aakvaag. Hvorfor har du kuttet det på krimbøkene dine?
– Tanken var å skille de to rollene mine fra hverandre: Når jeg er forsker, bruker jeg Aakvaag-navnet, og som forfatter er jeg Flood. I tillegg gir det meg en deilig følelse av å ha en hemmelig identitet, som riktig nok ikke er så veldig hemmelig lenger.
Hva gjorde at du ble forfatter?
– Jeg har alltid likt å lage historier, og har skrevet fortellinger fra jeg lærte å skrive. Det å gi ut tekster så andre kan lese, er egentlig bare noe som følger.
Den første krimboka di, «Terapeuten» kom i 2009. Fortell om den.
– Den er en fortelling om en psykolog som opplever at ektemannen forsvinner sporløst. Hun må forsøke å forstå hva som har hendt, hvorfor mannen hennes har løyet for henne og hvilke blindflekker hun, som lever av å hjelpe andre med deres liv, har i sitt eget. I tillegg begynner det å skje mystiske ting i huset hennes: Gjenstander blir borte, og dukker opp på nye steder, og hun begynner å lure på om det er fottrinn hun hører på loftet om natten, eller om hun er i ferd med å gå fra forstanden.
Hvilke tilbakemeldinger fikk du?
– Terapeuten fikk veldig mye oppmerksomhet da den kom. Den ble anmeldt bredt, og fikk god mottakelse. Det er jo stor stas for enhver forfatter, og for en debutant er det en drøm.
Den var allerede solgt til 27 land før den kom ut i Norge. Hvordan føltes det?
– Det har vært og er et eventyr. Det mest håndfaste resultatet, er at det gjorde meg i stand til å gå ned i stilling, slik at jeg nå delvis lever av å skrive. Å kunne ha arbeidsdager dedikert til skriving kjennes fortsatt som en ufattelig luksus.
Den er forventet å bli filmatisert. Kan du si noe om det?
– Filmrettighetene er solgt til en internasjonal aktør, og utover det er det ikke så mye jeg kan si, nei.
«Terapeuten» ble utgitt i 2019, og i 2021 var «Elskeren» i butikkhyllene.
Fortell litt om handlingen i Elskeren.
– «Elskeren» handler om naboene i en firemannsbolig på Tåsen i Oslo. Hovedpersonen er Rikke, som er godt gift, har to barn og en fin jobb, men kjenner det som om livet står litt stille. Hun har innledet et forhold til naboen i leiligheten over, og da han blir funnet drept, begynner livet i firemannsboligen å rakne. Rikke må vurdere hvilke løgner hun er nødt til å fortelle for å fortsette livet hun lever, og hvilke løgner naboene og familien hennes kanskje forteller henne.
Fikk den like gode tilbakemeldinger?
– Førsteboka fikk nok enda litt bedre anmeldelser, men begge har blitt godt mottatt, og det er jeg veldig glad for.
Er noen av rollefigurene dine inspirert av folk du kjenner?
– Nei. Heldigvis! Men det hender at jeg bruker små vaner eller handlinger jeg observerer hos folk rundt meg.
Krimbøkene dine har kommet ut hos Aschehoug. Hvordan var prosessen med å bli antatt?
– Jeg sendte inn manus til forlaget under pseudonym, men da de tok kontakt og var entusiastiske, bestemte jeg meg for å stå frem som meg selv. Deretter gikk alt veldig fort – før jeg visste ordet av det, hadde jeg agent og forleggere både her og der. En del av meg kan fortsatt ikke helt tro at alt dette kom fra en historie jeg fant på for meg selv.
Hvilken annen forfatters bok, kunne du ønske at du hadde skrevet, og hvorfor?
– Jeg skulle gjerne ha skrevet noen av Tore Renbergs bøker. Mannen som elsket Yngve, for eksempel, og Kompani Orheim. Fordi noe ved dem resonnerer i egen skriving, så det kjennes som at jeg nesten kunne ha skrevet dem. På den annen side tror jeg bøkene kler en mann fra Rogaland bedre enn en dame fra Oslo.
Kanskje jeg må lage min egen Jarle Klepp?
Du jobber også som forsker innenfor vold og traumerelatert skyld og skam. Henter du inspirasjon fra jobben?
– Nei. Men jeg bruker fagstoff her og der, der jeg synes det passer. Og man kan kanskje si at noe av kjernen i bøkene er en hovedperson midt i en krise. Hva det å stå i krise gjør med resonnering og følelsesliv vet jeg mye om fra jobben min, og det tar jeg med meg når jeg skriver.
Hvis noen skulle skrevet en biografi om deg. Hva skulle da tittelen ha vært?
– Hehe! Noe fra en film, sang eller bok, tror jeg.
Det er en Smashing Pumpkins-låt som har dette refrenget: Despite all my rage, I am still just a rat in a cage. Det hadde vært en kul tittel på en biografi.
Hva ville ditt 10-årige jeg, tenkt om den karrieren du har oppnådd?
– Hun ville synes det var fabelaktig at jeg kunne jobbe med å dikte opp fortellinger, og antakelig tenke at det høres mye mer gøy ut enn det er å gå i fjerde klasse. Og hun ville ha helt rett!
Leser du selv mye krim?
– Nei. Da jeg debuterte, leste jeg lite. Nå leser jeg mer, men jeg leser fortsatt mest annen skjønnlitteratur. Men jeg har en forkjærlighet for Agatha Christie.
Innenfor krim, er det psykologiske thrillere du liker best?
– Ja. Agatha Christie unntatt.
Hva gjør en bok bra?
– Den må gi mening psykologisk. Jeg elsker når forfatteren får til å beskrive at karakterene handler på tilsynelatende meningsløse måter, samtidig som jeg kjenner meg dypt overbevist om at ja, akkurat sånn ville den karakteren oppføre seg, det gir fullstendig mening. Det er godt gjort, og da koser jeg meg.
Hvilken bok irriterer deg at du ikke ha lest?
– Krig og fred. Og så burde jeg ha lest mer av Jens Bjørneboe, jeg som er psykolog og alt.
Det kommer vel flere bøker. Noe på gang?
– Jeg skriver alltid på masse forskjellig! Det mest håndfaste er vel at jeg holder på med den tredje boken i det jeg ser for meg som en løst sammenknyttet trio, der «Terapeuten» og «Elskeren» er de to første.
Når kan vi forvente den?
– Jeg jobber mot å få den ut neste år.
Noe fra den du vil fortelle?
– Tanken er at disse tre bøkene bruker krimsjangeren til å utforske de mørke sidene av parforholdet og ekteskapet, gjennom ulike hovedpersoner og fra ulik vinkel. Så jeg holder meg i det tette, nære, denne gangen hos et par som har holdt store ting skjult for hverandre gjennom mange år.
Har du hatt idéer som aldri har blitt til en bok?
– Mange! Men kanskje det blir noe av dem etter hvert?
Leser du alle anmeldelser?
– Nei, jeg prøver å la være å lese anmeldelser, fordi jeg tror det er best for meg selv og jobben jeg gjør. Redaktøren min viderebringer det jeg kan lære av dem. Men det hender jeg ikke kan dy meg og leser likevel.
Tenker du at omtaler fra kulturjournalister er mer seriøse enn omtaler fra bokbloggere?
– Jeg tenker det er to ulike kilder til omtaler. Det beste er å få omtaler både hos journalister og bloggere, det er gull.
