På Osterøy møter virkeligheten fiksjonen

Hva sier forfatterne?

Hvert år kommer nye gjester med på festivalen, og her er en uttalelse fra noen som var her for første gang.

Anders de la Motte:

Jeg hadde hørt mye godt om Osterøy fra andre svenske forfatterkolleger, og festivalen levde virkelig opp til mine høye forventninger.

Charlotte Al-Khalili:

Spontant tenker jeg slik: Det var et veldig flott arrangement, og Bent Raknes og hans medarbeidere har all grunn til å være stolte. Jeg syntes festivalen var varm, inkluderende og personlig. Programmet hadde en spennende bredde, fra virkelige opplevelser til fiktive forbrytelser. Det er ikke rart at festivalen tiltrakk seg herlige krimlesere fra hele Norge! Det var en sann glede for meg å få være med.

Julia Fredrikke Klausen:

Festivalen på Osterøy er noe av det mest atmosfæriske jeg har opplevd. Her samles et knippe samtidsaktuelle forfattere og mennesker med historier fra virkeligheten til et unikt treff, og for meg gjorde denne kombinasjonen av fiksjon og virkelighet stort inntrykk. Som deltaker på selve arrangementet, gjennom bokbad med dyktige Bent, må jeg si at det var moro å få bruke tid sammen med de jeg har lest bøker av og om, samt det å få møte advokaten Erik Lea, som er kjent fra flere store norske kriminalsaker. Men det var bare lave skuldre og måltidene satte en skikkelig solid ramme rundt arrangementet.

Jeg er enormt glad for å ha vært der og knyttet så mange fine bekjentskaper, og jeg vet jeg snakker for andre også når jeg sier at jeg reiste derfra med fyllepennen ladet for en ny høst i skriftspråkets tegn.

Eva Salhus Winther:

Å delta på Osterøy krimfestival var over all forventning. Én ting var det varierte og interessante programmet med spennende forfattere og historier fra virkeligheten. En annen ting var det inkluderende miljøet vi opplevde fra første stund – her var det ingen klikkdannelse. Andre deltakere og gjester hilste på og slo av en prat, og man kunne sette seg sammen med hvem som helst uten å måtte kjenne folk fra før.

Alt foregikk i sjarmerende omgivelser og med god mat på bordet. Dette ble virkelig en flott opplevelse!

I tillegg til at helgen ble trivelig og inspirerende, ser jeg absolutt verdien for meg som forfatter i å få et større nettverk og at flere får høre om meg og boka/bøkene mine 😊

Her er et utdrag fra helgas program

Knut Gørvell mottok messingkniven

Simen Ingemundsen startet med å fortelle hva messingkniven er.  Prisen ble opprinnelig startet i samarbeid med forfatter Geir Tangen, men da Tangen la ned Krimlitteratur-siden, ble samarbeidet flyttet over til Hverdagsnett. 

Prisen er stemt frem blant folket. Man sender inn forslag til kandidater, som Ingemundsen og Hverdagsnett vurderer, og så er det folkets tur til å stemme. Denne gangen var det seks nominerte. Og Knut Gørvell var den som fikk flest stemmer.

Gørvell takket for Messingkniven og alle som hadde stemt ham frem. Han fortalte at han var stolt over å vinne blant så mange gode nominerte, før han tok publikum med tilbake til spenningsbøkene som vekket leselysten hans som ung.

Videre fortalte han om arbeidet med Bokpodd1, der han setter pris på friheten til å invitere forfattere fra alle forlag. Han legger mye arbeid i forberedelsene og prøver å lese hele forfatterskapet før hvert intervju. Selv om krim står hjertet hans nær, oppfordret han også publikum til å utfordre seg selv og lese andre sjangre.

Samtalen kom også inn på hans egen roman, «Gyldenløves arv», som henter stoff fra erfaringene hans i forlagsbransjen. Gørvell delte flere historier fra virkeligheten som har funnet veien inn i boken, og fortalte at han først og fremst ønsket å skrive en underholdende roman med humor, spenning og noen stikk til bransjen.

Advokatrollen med Erik Lea

Erik Lea ga publikum et innblikk i hverdagen som forsvarsadvokat og møtene med mennesker i krise. Han fortalte om en klient han hadde rådet til å tilstå, og understreket at klientene også skal leve videre etter at saken er over. For Lea handler forsvarerrollen om å se mennesket bak handlingene og følge klienten gjennom hele rettsprosessen.

Han snakket også om sitt mangeårige engasjement som bistandsadvokat for foreldrene til Birgitte Tengs, og om hvor tett han har kommet på familien gjennom årene. Samtalen kom videre inn på rettssikkerhet og forsvarerens oppgave med å utfordre politiet og påtalemyndigheten. Lea forklarte at han gjerne uttaler seg til mediene fordi han mener offentligheten trenger innsyn i det som skjer i rettssalene.

Lea rettet dessuten sterk kritikk mot det han mener er mangelfull oppfølging av alvorlig psykisk syke. Han viste også en personlig side da han fortalte at bekymringen for klientene og nervøsiteten fortsatt følger ham etter over 40 år i yrket. Alvoret fikk følge av humor og historier om blant annet et strandet forsøk på å skrive krim.

Gro Furrevik henter krimstoff fra krigens ettervirkninger

Gro Furrevik fortalte om krimdebuten «Svarttrostens sang», der handlingen beveger seg mellom Bergen og Kosovo. Interessen for krim fikk hun tidlig gjennom moren, mens arbeidet i Forsvaret har gitt henne kunnskap om krigstraumer. I boken utforsker hun blant annet hva det gjør med et menneske å være vitne til grusomheter uten å kunne gripe inn.

Temaet har også en personlig bakgrunn. Furrevik fortalte om morfaren, som var krigsveteran og levde med mareritt etter opplevelsene sine. Historien hans har hun tatt med seg inn i skrivingen. I romanen møter leserne blant andre eks­soldaten Victoria og psykiateren Carmen, som bistår politiet i etterforskningen av forsvinninger i Bergen.

Hun fortalte også om den omfattende researchen bak boken og lettelsen over å få gode tilbakemeldinger på troverdigheten i politiskildringen. Alvoret ble krydret med humor om søkehistorikken hennes og samtaler med ektemannen om drapsmetoder rundt middagsbordet. Furrevik har allerede presentert ideen til bok nummer to for redaktøren, og planen er å la leserne følge Carmen videre.

Tina Frennstedt gir uløste saker nytt liv i krimmen

Tina Frennstedt fortalte hvordan hennes første drapssak som journalist i Expressen la grunnlaget for både kriminaljournalistikken og forfatterskapet. Drapet forble uløst i åtte år, og hun fortsatte å følge saken lenge etter at den øvrige medieinteressen hadde stilnet. Engasjementet for uløste saker tok hun med seg inn i Cold Case-serien om etterforskeren Tess Hjalmarsson.

Hensynet til de pårørende var en rød tråd i samtalen. Frennstedt fortalte hvordan ubesvarte spørsmål preger både familier, lokalsamfunn og mennesker som aldri blir kvitt mistanken mot seg. Dette engasjementet deler Tess, som er mer opptatt av å gi familiene svar enn å klatre i politihierarkiet. Flere av bøkene bygger på virkelige saker, men Frennstedt skaper sine egne personer, relasjoner og løsninger.

Publikum fikk også høre om researchen bak bøkene, blant annet hvordan datterens interesse for Dragrace åpnet døren til et miljø Frennstedt visste lite om. Samtaler med en dragartist ga henne detaljer og erfaringer hun kunne bruke i en drapsgåte fra dette miljøet. Avslutningsvis fortalte hun at hun tar en pause fra Tess og er i gang med et nytt prosjekt, men holder muligheten åpen for å vende tilbake til serien.

Øystein Bogen skriver thrillere tett på virkeligheten

Øystein Bogen fortalte om sine geopolitiske thrillere, der erfaringene fra journalistikken gir stoff til handlingen. Publikum fikk høre om en russisk overtakelse av Svalbard og et ambassadørdrap i Moskva, og om hvordan han bevisst legger historiene nær virkeligheten. Han fortalte også at enkelte av scenarioene han har skrevet om, senere har fått paralleller i virkelige hendelser.

Samtalen kom videre inn på livet som korrespondent i Russland. Bogen delte dramatiske historier om arrestasjoner, forsøk på honningfeller og uvedkommende som hadde vært inne på hotellrommet hans. Han fortalte hvordan slike opplevelser har funnet veien inn i romanene, også med stoff han ikke kunne fortelle om da han jobbet som journalist.

Engasjementet for Ukraina sto også sentralt. I sakprosaboken «Fritt Ukraina» skildrer han norske frivillige som risikerer egen sikkerhet for å levere nødvendig utstyr. Bogen understreket hvor mye støtten betyr for menneskene de møter. Til tross for et alvorlig bilde av verdenssituasjonen avsluttet han med troen på at enkeltmennesker kan gjøre en forskjell, gjennom engasjement, beredskap og en mer saklig tone i den offentlige debatten.

Charlotte Al-Khalili lar kampen for rettferdighet drive krimmen

Charlotte Al-Khalili fortalte om veien fra eiendomsforvaltning til forfatterskap, og om hvorfor det betydde mye å få bøkene utgitt i Norge. Gjennom arbeidslivet hadde hun blitt godt kjent med landet, og da agenten spurte hvor hun drømte om å bli utgitt, var svaret Norge.

Samtalen dreide seg særlig om hovedpersonen Olivia, som opprinnelig var tenkt som en bifigur, men vokste til å bli seriens sentrum. Etter en bilulykke bruker hun rullestol og har fått livet snudd på hodet. Med et sterkt rettferdighetssans og en jobb hos påtalemyndigheten engasjerer hun seg i utsatte menneskers skjebner, men tar også snarveier og utfordrer grensene for rollen sin.

Al-Khalili fortalte at drap på kvinner i Sverige fikk henne til å undersøke hvordan det er å leve skjult fra en voldelig partner. Vold i nære relasjoner ble dermed et sentralt tema i serien, som også berører gjengkriminalitet og kjendislivets skyggesider. Hun understreket at krimmen gir henne mulighet til å utforske vanskelige samfunnsspørsmål og samtidig gi leserne noe virkeligheten ikke alltid tilbyr: svar på hva som har skjedd.

Ruth Lillegraven vant Sølvkniven for «Mitt neste liv»

Ruth Lillegraven mottok Sølvkniven for «Mitt neste liv», den siste boken i trilogien om Clara Lofthus. Juryen fremhevet blant annet den intense spenningen, de psykologiske skildringene og hvordan boken utfordrer leserens moral. Lillegraven takket juryen, festivalen og leserne, og fortalte at hun var både glad og stolt over utmerkelsen.

I samtalen etter utdelingen fortalte hun hvordan Clara Lofthus ble inngangen til en gammel drøm om å skrive krim. Hun ønsket å skape en skarp og handlekraftig hovedperson, med egenskaper som både fascinerer og vekker motvilje. Bak historien om Claras politiske karriere ligger familierelasjoner, hemmeligheter og spørsmålet om hvor godt vi egentlig kjenner våre nærmeste.

Lillegraven fortalte også om vekslingen mellom nynorsk og bokmål, som følger de ulike fortellerstemmene. Hun var først skeptisk til grepet, men opplevde at det gjorde perspektivskiftene tydeligere. Arbeidet med trilogien beskrev hun som både morsomt og krevende. Hun har lyst til å skrive mer krim, men vil vente til hun har en idé hun virkelig brenner for.

Anders de la Motte finner krimstoff i solfylte Italia og mørke kjellere

Anders de la Motte fortalte med humor om overgangen fra politi og sikkerhetsbransjen til forfatterlivet. Et grundig regneark hadde overbevist ham om å beholde jobben, helt til kona spurte hvilket arbeid som gjorde ham lykkelig. Han fortalte også om krimbøkene de skriver sammen fra Italia, der hun har hovedansvaret for italiensk kultur og miljø, mens han styrer krimintrigen.

Samtalen gikk videre til Leonore Asker og avdelingen for fortapte sjeler. De la Motte fortalte at miljøet har røtter i hans egen polititid, da han møtte kolleger som var blitt plassert langt unna det vanlige politiarbeidet. Møtet mellom den ambisiøse Leo og en gruppe tilsidesatte medarbeidere gir rom for både konflikter og mørk humor. Han understreket at humoren også er en måte å gi disse menneskene en stemme på.

Publikum fikk også høre om utforskningen av forlatte bygninger, tunneler og bunkere som inspirerer til bøkenes uhyggelige miljøer. En tur med en guide som hadde en hørbar, mekanisk hjerteklaff, ga ham ideen til et særtrekk ved karakteren Martin Hill. De la Motte kunne dessuten fortelle at han hadde skrevet siste kapittel i den neste Asker-boken natten før, og at han har planer om ti bøker i serien.

Julia Klausen tok ordet om egen oppvekst

Julia Klausen, datteren til Elisabeth Aaslie, fortalte om sjokket da hun fikk vite at moren var arrestert for drap. Til tross for en oppvekst preget av frykt og vold holdt hun lenge fast ved lojaliteten til moren og håpet om et bedre forhold. Bruddet kom da moren benektet at hun noen gang hadde slått noen, noe som sto i sterk kontrast til Julias egne minner.

En sentral del av samtalen handlet om hjelpen hun opplevde at hun ikke fikk som barn. Klausen fortalte om bekymringsmeldinger som ikke førte til tilstrekkelig oppfølging, og om belastningen ved å kjempe for ansvar og oppreisning i retten. Hun beskrev også mormoren som en viktig trygghet i en ellers ustabil barndom.

Skrivingen har fulgt henne siden barndommen og blitt en viktig måte å bearbeide opplevelsene på. Med boken ønsker hun å fortelle sin egen historie og synliggjøre hvordan det er å stå frem uten å oppleve å bli hørt. Klausen fortalte at hun fortsatt skriver, selv om arbeidet kan være smertefullt, og at flere bøker er på vei. Avslutningsvis understreket Klausen at hun selv ikke er farlig eller voldelig, og at hun på dette punktet er svært forskjellig fra moren.

Sven Petter Næss lar personene vise vei

Sven Petter Næss fortalte om den lange veien til debuten og hvordan etterforskeren Harinder Singh fikk den første historien til å falle på plass. Med sin egen indiske far som utgangspunkt skapte han en hovedperson som skiller seg ut i norsk krim. Han fortalte også om overraskelsen da bok nummer to, «Skjebnesteinen», vant Rivertonprisen. Boken hadde begynt som et lystbetont prosjekt der han flyttet handlingen til Edinburgh.

Samtalen kom videre inn på den nyeste boken, der en kvinne frykter for livet etter at den voldelige eksmannen slipper ut av fengsel. Næss ønsket å utforske hva det gjør med et menneske å leve i konstant utrygghet. Harinders niese Amandip får en sentral rolle når hun blir hentet inn for å hjelpe kvinnen, samtidig som hennes egen fortid skaper nye farer.

Næss fortalte også at han lar historien og personene utvikle seg underveis, fremfor å detaljplanlegge hele handlingen. Etter sju bøker tar han nå en pause fra Harinder og arbeider med en ny historie om politikvinnen Nikki, som må stille spørsmål ved sannheten om morens forsvinning. Harinder er likevel ikke pensjonert, forsikret han.

Eva Salhus Winther skriver krim fra Salten

Eva Salhus Winther fortalte om en skrivelyst som startet allerede i barndommen, og om beslutningen om å gjøre alvor av bokdrømmen. Som journalist var det naturlig å la hovedpersonen Lena Berge ha samme yrke. Lena vender hjem til Fauske for et vikariat i lokalavisen, men den forventede rolige sommeren tar en annen retning da hun kommer til et åsted.

Winther legger vekt på troverdige miljøer og sjekker både geografi, vær og nyhetsbildet fra tiden handlingen foregår. Hun fortalte også at hun hadde undervurdert arbeidet som ventet etter førsteutkastet. Redaktørens tilbakemeldinger ser hun som nødvendig hjelp til å gjøre boken bedre.

I oppfølgeren flyttes handlingen til Sørfold, der et likfunn knyttes til hendelser under andre verdenskrig. Winther ga publikum et innblikk i hvordan områdets fangeleirer og arbeidet med Polarbanen danner bakgrunn for den nye historien.

Anne Lise Johannessen løfter frem forfatterne

Anne Lise Johannessen fortalte om arbeidet med Hverdagsnettmagasinet og ønsket om å gjøre forfattere kjent for flere lesere. Magasinet startet med et bredt litterært innhold, men har fått en tydeligere krimprofil. Hun legger også vekt på å gi plass til forfattere som får mindre omtale andre steder.

Personlige historier er en annen viktig del av arbeidet. Johannessen fortalte at hun liker å komme tett på mennesker og formidle erfaringene deres, og at magasinet derfor rommer mer enn bøker og forfatterintervjuer. Besøkene på Osterøy har også gitt stoff til reportasjer om lokale mennesker og steder.

Samtalen kom dessuten inn på hennes eget bokprosjekt. Til tross for avslag fra forlagene fortsetter hun å bearbeide historien og bruke tilbakemeldingene hun får. Hun fortalte at hun ikke vil gi opp, og at selvpublisering kan bli et alternativ.

Simen Ingemundsen Ness brenner for bøker og menneskemøter

Simen Ingemundsen fortalte om journalistlivet i Randaberg 24 og hvordan han tidlig fikk ansvar da redaktøren dro på ferie. Med humor beskrev han blant annet møtet med sportsjournalistikken. Samtalen kom også inn på forfattersamarbeidet med Stig Ellingsen, som startet med krim fra Randaberg og senere utviklet seg til nye thrillerprosjekter.

Han fortalte videre om en kommende bok der han skriver om sin kristne oppvekst og mobbingen han opplevde fra både elever og lærere. Ingemundsen håper at det å dele egne erfaringer kan gi håp til andre. Han understreket at han nå har styrken til å stå frem med historien.

Bokanmeldelser og knivprisene fikk også plass i samtalen. Ingemundsen understreket at vurderingene hans er ærlige, og fortalte om planene for Sølvknivens tiårsjubileum. Avslutningsvis takket han Bent og samarbeidspartnerne for festivalen og innsatsen bak, før han lovet å fortsette med prisene i ti år til.

Det er også mye å se langs den drøyt 55 mil lange veien