Skip to main content

Den fremmede mannen med briller

  • Eline Skår

Det var søndag kveld. Jeg hadde stirret på snøen som så lett falt på bakken i sikkert en time. Det så fint ut. Jeg ville ut å kjenne på snøen. Kjenne om den var kram. Kanskje jeg kunne lage snømann. Jeg var urolig så jeg fikk mast meg til en luftetur. En av pleierne var med meg. Vi gikk runder rundt sykehuset. Snøen var ikke kram. Den var lett som fjær. Lufta var skarp og ren. Jeg pustet inn luft som om jeg ikke hadde mer oksygen i lungene mine og trengte påfyll. Selv om jeg ikke var spesielt glad i sykehusområdet måtte jeg innrømme for meg selv at det var spesielt fint denne kvelden her.

Det gikk en mann forbi. En fremmed mann. Jeg la merke til at han hadde briller. Jeg snudde meg etter han. Han snakket til meg. Jeg var helt sikker på at jeg hørte noe. Han hadde en viktig beskjed til meg. Jeg var overbevist.

Jeg stoppet opp og stirret bak etter mannen. Han gikk videre i ganske raskt tempo.

Hva skjer nå Eline? Pleieren som fulgte meg ute stoppet opp og så på meg. Jeg sa hva jeg tenkte. At den fremmede mannen prøvde å si noe til meg. Pleieren sa hun ikke hadde hørt noen ting.

Vi gikk videre, men jeg klarte ikke legge fra meg tanken på at den fremmede mannen med briller skulle si noe viktig til meg. Kanskje han visste noe om kodene. De viktige kodene som jeg måtte finne ut av. Ja, han var nødt til å ha informasjon til meg.

Vi hadde akkurat rundet bygget for andre gang da jeg så den fremmede mannen med briller igjen. Jeg spurte pleieren om jeg burde snakke med han, men hun rakk ikke å svare før jeg henvendte meg til han.

Unnskyld! Unnskyld, men prøvde du å si noe til meg nå nettopp? Sa jeg, mens jeg speidet mannen opp og ned. Nei jeg gjorde ikke det, sa mannen. Jeg syns nemlig at du prøvde å fortelle meg noe i ste skjønner du, jeg er sikker på at jeg hørte noe, fortsatte jeg. Nei jeg snakket med noen andre der borte for litt siden, sa mannen og pekte i en annen retning. Kanskje jeg snakket litt høyt bare, det beklager jeg, sa den fremmede mannen med briller.

Jeg stusset over svaret hans, men pleieren og jeg gikk videre. Tankene raste.

Det var jo kjemperart, sa jeg til pleieren. Hun så på meg og var stille en stund før hun sa, men Eline, så du ikke hvor forbauset han ble da du snakket til han?

Jeg la ikke merke til det. Jeg tror han løy. Faktisk er jeg ganske sikker på at han skjuler noe. Han prøvde å snakke til meg, og han vet noe om disse kodene. Kanskje jobber han hemmelig for politiet, sa jeg mens jeg gikk i et enda litt raskere tempo.

For meg virket han bare som en helt vanlig mann som var ute og gikk tur, sa pleieren.

Jeg ristet på hodet. Jeg sluttet å gå og ble stående stille en stund. Hva tenker du på Eline? Spurte pleieren. Det er mye som tyder på at han holder på informasjon jeg burde ha. Jeg tror jeg må finne han igjen slik at jeg kan få svar, sa jeg bestemt.

Jeg tror ikke det er noen god ide Eline. Faktisk så tenker jeg vi bør gå inn igjen nå, så kan vi snakke litt om det der. Jeg tenkte så det knakte, men gikk med på det. Jakken forble på, selv om vi var inne igjen. Jeg hadde ikke tid til å ta den av. Dessuten skulle jeg jo ut igjen å finne den fremmede mannen med briller. Jeg ble gående frem og tilbake ved vinduet for å speide etter han.

Jeg sa jeg ville ut igjen for å finne han. Jeg resonnerte meg høyt frem til hvorfor det var den beste løsningen. Jeg husker kanskje ikke så godt hvordan han så ut, men jeg la merke til at han hadde briller, så jeg finner han nok, sa jeg.

 

Dette innlegget er hentet med tillatelse fra bloggen: Eline redder verden litt