I år har jeg vært på mange litteraturarrangementer, tenkte jeg idet toget ankom hovedstaden. Med på turen var datteren, Mona, min faste litteraturledsager. Vi var begge invitert på forfatterlunsjen. Det var også bokblogger Mariann Sæther Tokle. I tillegg hadde jeg fått spørsmål om jeg ville intervjue forfatteren i Hverdagsnettmagasinet – klart jeg vil, svarte jeg!

Vi ruslet først oppover mot Cappelen Damm i Akersgata, hvor jeg hadde avtalt å hente noen bøker, før vi gikk videre til Gyldendal, like i nærheten. Der skulle jeg hente enda flere bøker. Tilfeldighetene ville at vi også der var bedt på lunsj, sammen med den skotske forfatteren Jenny Colgan. Siden det ikke passet, kunne vi komme en tur på forhånd, og hilse på henne.

Innenfor døra hos Gyldendal møtte vi Mariann og mannen. Der sto også Kjersti Herland Johnsen, forfatter og redaktør i Gyldendal. Hun fortalte at hun dessverre hadde tatt feil av datoen. Det var først dagen etter Jenny Colgan skulle komme. Vi kunne komme tilbake da, men det passet ikke for oss. Sånt skjer. Vi fikk en liten omvisning i de flotte lokalene til Gyldendal. Jeg har vært der før, men nå fikk vi også se den flotte takterrassen. Der har de god utsikt over til Aschehoug.

Kl 12 meldte vi oss i resepsjonen til Aschehoug. Veldig spente, både på å møte forfatteren og å se hvor mange som egentlig kom. Det viste seg å være en veldig eksklusiv invitasjon, for det er bare oss fire, og Helen Foss fra administrasjonen hos Fri Bokhandel som var der.

Forfatter Heather Morris, er født i New Zealand, men bor nå i Australia. Hun har skrevet tre bøker; Tatovøren i Auschwitz, Cilkas reise og Tre søstre. Alle med handling fra den andre verdenskrig, og jødene som ble sendt til Auschwitz.

Dette er første gang Morris er i Norge. Hun har solgt mange bøker her, men også i 57 andre land. Iallefall er bøkene hennes oversatt på 58 språk. Hun skrøt av bokbloggerne, og dem som "spredde ordet" om bøkene hennes.

Den første boka, Tatovøren i Auschwitz er i ferd med å spilles inn, som en tv-serie. Opptakene foregår i Slovakia. Den er det bare å glede seg til! De andre bøkene har hun ikke solgt filmrettighetene til, enda iallefall.

Lale som er navnet på tatovøren, møtte hun via en venn. Morris liker ikke skrive fiction, kun historier om virkelige personer. Hun synes det er vanskelig å velge ut historier, da hun får mange gode tips. Da hun møtte Lale, forsto hun at hun måtte skrive denne historien. Han døde av slag før boka ble gitt ut, men han rakk å lese gjennom manus.

Sønnen til Lale og Gita, Gary, kjente ikke til hele historien, og trodde nesten ikke at den var sann. – Why do I learn about my parents when they are dead, sa han da han hadde lest. Morris møtte aldri Gita, men Gary var veldig fornøyd med at Morris hadde klart å fremstille henne så riktig.

Morris møtte også Livy som er hovedpersonen i Tre søstre, og flere av hennes familiemedlemmer. Livy døde da hun var 97 år gammel. Familiemedlemmene fant en dagbok som var skrevet på slovakisk. Den fikk Morris tilgang til, og i boka har hun tatt med et utdrag. Da Livy satt i konsentrasjonsleieren hadde hun tilgang til administrasjonsbygningen. Der klarte hun å stjele en collegeblokk og en penn. Den første nedtegningen var fra 30. april, og der sto det: Vi er fri. Vi unnslapp tyskerne.

Cilka fra Cilkas reise, fikk Morris aldri møtt. Historien hennes fikk hun fra Lale, og fra andre som kjente henne.

Morris er nå i gang med ny bok. Historien tar oss denne gangen ut av Europa, og til Malaysia, under krigen. Hovedpersonene er to sykesøstre. Hun ene er fra England. De jobbet med å ta vare på dem som ble skadet i krigen. Denne boka er forventet å være klar neste høst. Norske lesere må nok vente enda lenger.

Lunsjen ble avsluttet med boksigneringer og bildetakinger. Mitt intervju med forfatteren kommer i februarutgaven av Hverdagnettmagasinet.