Jeg møtte Tangen på Osterøy den siste dagen i september, der vi begge er på et krimarrangement. I år skal hverken Tangen eller krimkona Agnes Matre på scenen. De er her som publikum, i likhet med 50 andre.
Kan vi ofte møte deg på krimarrangementer som publikum?
– Ja, både jeg og Agnes reiser mye rundt på arrangementer som dette. Dette på Osterøy, er et fantastisk arrangement, for her møtes fiksjon og virkelighet ved at politifolk forteller om ekte saker, og forfatterne om kriminallitteraturen. Vi møter kollegaer, krimforfattere – det er veldig hyggelig. Vi møter også mange politifolk som gir av sitt liv og erfaringer. Dette er kontakter som vi senere kan bruke i vår research.
Vi reiser også på Lahlums krimfestival i februar. Der er det også hyggelig. Den festivalen er ganske lik som denne med at alle samles på et hotell. Det er rundt 70-80 mennesker, og man blir kjent med publikum. Den beste måten å markedsføre seg på er å snakke med folk. Det å møte leserne som har lest bøkene dine, og få direkte tilbakemeldinger, gjør meg til en bedre forfatter. Vi reiser altså mye rundt, både for å treffe andre forfattere, men også for å treffe lesere.
Tangen vokste opp i den lille bygda Øystese i Hardanger, med en far som var motedesigner, noe som kanskje ikke var så vanlig på 70-tallet.
Hvordan var det?
– Pappa var sær. Han ble noe annet enn den bygda var vant til. Han designet kåper for konfeksjonsfabrikken i bygda, og var en kjent skikkelse. Det er klart han hadde en annen væremåte, og et annet liv enn mine venners foreldre. Mens de var «stucked» i lokalsamfunnet, så var pappa på motemesser i Hamburg.
Jeg ble ganske tidlig klar over at jeg hadde en annerledes pappa, og en annerledes oppvekst enn de andre ungene i Øystese, ved at det var rom for kreativitet. Vi hadde andre typer samtaler, og jeg lærte å kjenne verden på en annen måte gjennom pappas fortellinger. Jeg ser nå at den kreativiteten han hadde i seg som designer, har jeg arvet i min skriving. To av mine søsken har blitt musikere, så jeg tror at dette kreative genet går i ledd. Min sønn driver dessuten med maling og kunst.
Pappa ville vært 103 år nå. Under krigen var han motstandsmann, så jeg fikk også de fortellingene. Samtidig kom moren min fra en tyskervennlig familie, så det var kontraster som gjorde at jeg tidlig lærte at «en sannhet aldri er svart-/hvit». Disse erfaringene har jeg tatt med meg videre i skrivingen med at karakterene aldri skal være «svarte eller hvite». De skal alltid ha både det gode og det onde i seg. Det onde er ikke alltid ondt, og det gode gjør ikke alltid nødvendigvis godt.
Tangen har en allsidig bakgrunn. Han har bl.a. jobbet med radio, som journalist, vært programleder for fotball i lokal-tv. I dag er han lærer ved siden av forfatteryrket.
Hva fikk deg over på forfattersporet?
– Tangen ler, og sier at det med allsidig bakgrunn tror han kommer fra oppveksten hans, at man skulle gjøre det som var gøy, og at det var viktig å holde på med noe kreativt ved siden av.
Forfatterdrømmen, sier han har vært der siden han leste Hardyguttene, Bobseybarna og Nancy Drew, og at han alltid har lest spenningslitteratur. Jeg gikk over til Bagley og MacLean da jeg ble ungdom.
Modenheten til å skrive kom først da jeg ble voksen. Jeg elsker å skrive, så jeg begynte litt som frilansjournalist.
Dessuten har jeg nok alltid vært litt i overkant utadvent, og liker å ha scenelyset på meg. Derfor begynte jeg å jobbe med radio og tv. Hobbyene mine førte til at jeg etter hvert begynte å jobbe frilans med forskjellige ting. Jeg har alltid vært fotballinteressert, så da jeg i 2008 fikk tilbud om å bli programleder for lokal-tv, så sa jeg «JA, det har jeg lyst til å prøve». Allsidigheten kommer nok av at jeg aldri er redd for å ta en utfordring. Utfordringer er gøy, og hvis det er umulig, så er det enda mer gøy. Da har jeg i hvert fall lyst til å prøve meg på det. Jeg går jo på trynet noen ganger altså, men det må en tåle, sier han med et smil.
Dine tre første bøker har titler inspirert av melodier av Kaizers Orchestra. Hvorfor det?
– For lenge siden begynte jeg å skrive på en bok. Historien ble lang, men så kom jeg til et punkt hvor jeg hadde satt karakteren min i en situasjon som var umulig å komme ut av. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle få historien til å henge sammen. Det gjorde meg lei av hele historien, og jeg slettet den fra harddisken. Jeg bestemte meg for at forfatterskap ikke var noe for meg. Samme ettermiddag, i bilen, hører jeg låten Maestro av Kaizers på radioen. Da jeg lyttet til teksten, får jeg en rar opplevelse. «Det er jo den historien som jeg tidligere tenkte på å skrive.». Jeg dro jeg hjem, og skrev 14 sider. Jeg hadde hele historien i hodet.
Manuset som ble slettet, har jeg prøvd å finne fram igjen. Jeg tenkte at noen scener kunne brukes, men det var dessverre borte for godt. Når jeg skulle skrive enda to bøker, hørte jeg gjennom låtene til Kaizers Orchestra, og hentet titler og inspirasjon til handlingen.
I 2021 kom boka "Vargtimen", med førstebetjent Gabriel Fjell som hovedperson. Fortell.
– "Vargtimen", er min første seriøse krimroman. Dette var en fryktelig vanskelig bok å skrive. Den har handling fra noe som ligger mitt hjerte nært, ungdom og psykisk helse. Da jeg skrev denne, hadde jeg et håp om at media ville ta tak i temaet, og det skjedde heldigvis.
Gabriel Fjell er bygd opp som en A4-person. Han er et helt vanlig menneske med en helt vanlig jobb; førstebetjent på politikammeret i Haugesund. Han er normalt sterk, trygg og smart. Han har sine svakheter, men ingen som er veldig tydelige. Han er veldig nær den «normale» politimannen, og han er veldig ekte. Jeg la til et politikammer med kollegaer, der det er null konflikter. Alt er harmonisk.
Tematikken derimot dreier seg om selvdrap på unge, som er et tøft tema. Slikt er det vanskelig å skrive underholdningshistorier om. Det er ikke kriminelt å ta sitt eget liv, så temaet har ingen kriminell handling. Dette til sammen ble en stor utfordring som jeg synes var veldig spennende å ta tak i.
VG mente det var en del «språklig ugrass» i Vargtimen, og Aftenposten mente at Tangen brukte mange klisjeer.
Hvordan reagerte du på det?
– Jeg tror du kan ta enhver forfatter, uansett utgivelse, så vil du finne «språklig ugress». Hvis du som journalist, eller anmelder har behov for å argumentere for ditt eget syn, så kan du si dette. Jeg kan faktisk si det samme om hvem som helst av de siste 10 års vinnerne av Rivertonprisen, for noe er det uansett i hver roman. Man klarer ikke å luke bort alt.
Det var mye verre før, å få den type tilbakemeldinger. I starten var det vondt, for man tok det personlig. Jeg blir litt lei meg når jeg ser at unge forfattere i dag tar disse tingene så hardt. En anmeldelse er én persons oppfattelse av ei bok.
På 70- og 80-tallet var det anmeldere med høyere utdanning innen litteratur som skrev dem. Den gang var det en faglig vurdering. I dag er det journalisten som har fri den dagen eller helga, som tar med seg en bok hjem, og skriver anmeldelse. De er ikke lenger eksperter på samme måte. Det er som regel ikke lenger noen kompetanseforskjell på en avisanmelder og en bokblogger, og derfor ingenting som gjør at den ene skal være bedre enn den andre. Det er ofte anmelderens erfaring det kommer ann på. Det finnes så klart unntak.
En av dem som kommenterte boka mi, er utdannet litteraturanmelder, og det er helt greit. Jeg tok det til meg, og tenkte at da har jeg fremdeles noe å lære. Jeg skulle ønske at de i slike tilfeller kunne komme med eksempler, som gjør at jeg vet konkret hva de tenker på. Forlaget var uenige, og mente at det ikke var noen feil, så da velger jeg å stole på dem, sier han og ler.
Bokbloggerne elsker bøkene dine. Leser du alle omtaler?
– Jeg er blant dem som leser alle omtaler. Det gjør jeg fordi jeg lærer noe av dem alle. Jeg er ikke så glad i de omtalene som bare skryter og sier at det er en fantastisk bok. Det er selvfølgelig bra, men jeg personlig liker at det er litt konkrete tilbakemeldinger. Eksempel "i midtpartiet gikk det litt tregt, jeg synes det ble for mange karakterer eller for mange synsvinkler" – eller omvendt, hva er det som gjør at boka er så bra, sånn at jeg får inn noen innspill.
Hvis det kanskje er fire ulike anmeldere som tar opp det samme, så er det en fin lærdom å ta til seg for neste bok. Det å være forfatter er å være i en kontinuerlig læreprosess. Jeg vet bedre hva som fungerer nå, enn jeg gjorde for 5 år siden.
Noen du har blitt overrasket over?
– Ja, det er det jo. Jeg ble veldig positivt overrasket over Leif Ekle sin anmeldelse av "Vargtimen" i Nrk. Den var svært grundig, og han var veldig positiv, og framhevet den som en av årets beste bøker. Den grundigheten han hadde lagt ned, og det at han så hvordan jeg hadde jobbet med tematikken og språket, det var veldig tilfredsstillende. Jeg har lest en del av hans anmeldelser tidligere, så jeg var litt redd for hva som ville komme i en anmeldelse fra han.
Jeg ble også overraska over Ingvar Ambjørnsen. Første anmeldelsen jeg fikk av han var en 5’er i Dagbladet. Jeg ga ut boka på eget forlag, og fikk en henvendelse fra Dagbladet om å få anmeldereksemplar, og sende den til Ambjørnsen. Jeg ble kjempenervøs, men det gikk jo veldig bra.
Jeg har også fått terningkast 2, og totalt slakt av VGs anmelder Sindre Hovdenakk. Det var en ordentlig vond og sarkastisk anmeldelse hvor jeg ble latterliggjort. Det er selvfølgelig en del av gamet, og jeg visste at teksten hadde noen svakheter. Det var likevel veldig overraskende, siden jeg selv var veldig fornøyd med sluttproduktet.
Tangen har også skrevet boka "La alt håp fare", som kom ut i fjor. Den er en kortroman i serien til Vigmostad & Bjørke, basert på de ti bud. Tangens bok er inspirert av det andre bud «Du skal ikke misbruke Guds navn». Han forteller at det er den morsomste boka han har skrevet, og han ble inspirert av en bok han leste i ungdommen; "Den gudommelige komedien" av Dante.
I år gir han ut bok nummer to i serien om Gabriel Fjell, som har fått tittelen "Hundedager".
Hva kan du røpe om den?
– Dette er sent på sommeren i 2021, og det er glovarmt. Boka starter med funnet av en liten gutt i en grøft i skogen i nærheten av et turområde i Haugesund. Det er helt tydelig at han er drept. Det viser seg raskt at han har blitt slått i hjel av en stor stein som har blitt sluppet ned på hodet hans. Han er kun kledd i pysjbukse. Mysteriet er at de ikke finner ut hvem gutten er, og ingen har meldt han savnet. Det vurderes om han er ulovlig i landet, men de får et bestemt inntrykk av at han er norsk.
Gabriel, som vi ble kjent med i "Vargtimen", sliter fortsatt med den forrige saken, alt han burde hatt gjort, og at han ikke fikk reddet flere ungdommer. Og så skjer det noe som gjør at han ikke lenger stoler på sin egen dømmekraft. Nå er han tilbake på jobb, og arbeidsdagene starter rolig, helt til det smeller med denne saken. De henter inn Aida fra Kripos for å komme dypere i saken. Mer kan jeg ikke fortelle, for det er litt av spenningen i boka. Forlaget har sagt at de er begeistret for boka, og at det er den beste boka jeg har skrevet.
Hvorfor akkurat den tittelen?
– "Hundedager" hinter til sagnet som sier at det er tida på året hvor alt i naturen råtner, lik flyter til overflaten i vannet og hunder blir gale og uforutsigbare. Jeg har bevisst brukt gamle sagn gjennom hele boka. Ikke at det er noe overnaturlig – det finner du ikke i mine bøker, men det er stemninga jeg prøver å vise. Den er litt guffen gjennom hele boka. Noe er fullstendig galt i saken.
Føler du at du har forbedret språket denne gangen?
– I det øyeblikket du «stivner» som forfatter og slutter å lære noe, kan du slutte å skrive for da har du allerede skrevet din beste bok. Min erfaring er at man lærer noe nytt i hver bok man skriver, ikke minst når det kommer til det språklige. Man utvikler seg, og blir bedre for hver gang. Jeg lærer også mye av mine forfatterkollegaer, og min egen skriveerfaring. Dette gjør at jeg finner bedre måter å si ting på. Så ja, jeg vil absolutt si at "Hundedager" er bedre skrevet enn "Vargtimen". Sånn er det alltid – den nyeste boka blir bedre enn den før.
Som norsklærer, hvilken karakter vil du gi deg selv?
– Når jeg slipper en bok fra meg, er jeg fornøyd. Jeg kan ikke gi ut en bok som ikke er bra nok. Når boka er ferdig, så må den være det beste jeg klarte å skrive, og at jeg ikke kunne klart å få den bedre. Fra min side så er det alltid en 6’er. Jeg er selvfølgelig klar over at ikke alle nødvendigvis mener det samme.
Som ungdom, var du da god til å skrive stil?
– Ja, jeg var det, og jeg plaget livet av vennene mine med det. Jeg skrev historier på fritiden, som jeg fikk vennene mine til å spille ut som lydteater. De fikk hver sine roller, og så tok vi det opp på kassettspiller. Jeg elsket å skrive historier. For meg var en hel dag med tentamen i norsk et paradis. Jeg gledet meg i ukesvis til vi skulle ha norsktentamen.
Bøkene dine selger bra også utenfor landegrensene. Har du gode tips til andre forfattere?
– Det gode tipset er å ha litt mer flaks. Treffe de riktige menneskene på de riktige stedene, og snakke med de riktige folkene. Neida, for å være seriøs, må du ta en del grep selv. Ta kontakt med agenturer. Agentene ser ofte etter de litt spesielle historiene, de som skiller seg ut med en spesiell tvist. Det å skrive en krimroman som ligner det 14 andre har skrevet før, selger ikke i utlandet, sier han.
Vi har ett eksempel i Norge på ei som har klart å selge seg selv inn til utenlandske forlag uten agent, og det er Lene Lauritsen Kjølner. Det er SVÆRT sjeldent at går. Det skjer nesten aldri.
Disse salgene foregår på de store bokmessene. Du kan ikke reise ned til Frankfurt, og be om å få prate med en spesiell person. Forlagene har fullt opp hele dagen med møter med agenter. Og det er de agentene som selger bøkene videre. Det er til dem du må prøve å selge deg inn.
Ved siden av forfatterskapet ditt, så er du også en ivrig bokblogger. Hvor mange bøker tror du at du leser hver måned?
– Jeg vil heller si i året. Mellom 40 og 50 bøker leser jeg på ett år. Det varierer veldig fra måned til måned for noen måneder skriver jeg veldig mye. Jeg har kanskje en deadline som gjør at jeg bare rekker en halv bok, mens en annen måned leser jeg kanskje seks. Felles for alle bøkene, er at sjangeren er krim.
Jeg har alltid foretrukket krim, men da jeg gikk på lærerhøgskolen leste jeg også andre sjangre, og flere klassikere.
Jeg må være ærlig å si at jeg fortsatt har til gode å synes at det er gøy å lese noe annet enn krim.
Hvordan er det å gi terningkast til forfatterkollegaer?
– De fleste har nok lagt merke til at jeg ikke gir dårlige terningkast. Det gjorde jeg i starten da jeg begynte som bokblogger i 2013. Den gang ga jeg alt fra 1 til 6, og kunne være ganske krass i omtalene av bøker jeg ikke synes var bra nok. Den gang kjente jeg ikke forfatterne.
Så begynte jeg å gi ut krimbøker selv, og ble kjent med andre forfattere. Da begynte det å bli ubehagelig, og jeg fikk flere ganger spørsmål hvor jeg måtte forsvare meningene mine. Dermed la jeg ned hele bloggen. Etter ett års tid savnet jeg den. Jeg liker å formidle god litteratur, på samme måte som Liv Gade. Nå kaller jeg meg for en kriminspirator. I dag omtaler jeg kun bøker som jeg virkelig liker. Bøker jeg ikke liker, skiver jeg derfor ikke om.
Her på Fjordslottet, Osterøy – sammen med forfatterkollega Espen Skjerven.
