Merete Junker ble født i Skien i 1959, men bor nå i nabobyen, Porsgrunn. Som forfatter debuterte hun i 2008 med krimromanen "Jenta med ballongen". Forfatteren er utdannet med cand.mag innen statsvitenskap, kriminologi og historie. Hun har jobbet som journalist i mange år i ulike medier, bl.a. i NRK Telemark. Hun har også jobbet som lærer i mediefag. Nå er Junker forfatter på heltid.
Husker du en av de første bøkene du leste selv?
– Jeg var nok et heldig barn, som ble lest for av foreldrene mine. Senere fortsatte jeg å lese selv. En av de første egenbøkene, i alle fall en som har festet seg for evigheten, var "Skipshunden Skruff". Jeg elsker den fremdeles! Jeg likte best å lese bøker der dyr var hovedkarakterer. I min barndom lekte vi heller ikke med dukker, men med dyrefigurer, både i plast og myk pels.
Du debuterte som forfatter da du var 49 år. Hvordan kom det prosjektet i gang?
– Å, det var en lang prosess! Jeg bestemte meg for å bli forfatter da jeg var rundt 12 år gammel, men holdt jo på med alt mulig annet frem til en eller annen gang rundt år 2000. Da begynte jeg på skrivekurs, hos skrivepedagogen Kjersti Wold, og senere hos Berit Hoff.
Skrivingen tok en seriøs retning, og jeg begynte å stille krav til meg selv, krav om å bli sittende ved tastaturet, uansett hva annet som måtte lokke utenfor den lukkede døra. Da jeg noen år senere satt med et manus jeg mente var en naivistisk krim, sendte jeg det av sted til fire forlag og fikk svar fra Gyldendal etter en uke, med beskjed om å komme til Oslo for et møte. Deretter gikk det et godt stykke tid med mye jobbing, omskriving og nyskriving, før Jenta med ballongen gikk i trykken høsten 2008.
Hvordan finner du på plott og titler til bøkene dine?
– Alt blir til ved tastaturet. Jeg starter på side en og avslutter på side 314, mer eller mindre. Innenfor den ramma skjer det justeringer og omrokkeringer, så klart, men hovedprinsippet er at historien blir til i en slags linje i tid og rom.
Titlene kan komme på ulike måter. "Pumasommer" kom i en drøm, eller snarere i et mareritt. Jeg drømte at redaktøren min ringte meg og sa at jeg hadde skrevet et elendig manus med tittelen "Pumasommer". Jeg blånektet, men han holdt på sitt, insisterte og gjentok hvor dårlig dette manuset var. Da jeg våknet og fikk tenkt meg om, bestemte jeg meg for at tittelen skulle bli, nettopp "Pumasommer". Det gikk ellers ganske bra med den boka.
Historiene dine foregår i Grenlandsområdet, mens du ofte skriver dem når du er i feriehuset i Spania. Kan vi forvente handling fra Spania i fremtidige bøker?
– Kanskje? Men det er ikke så nøye hvor en sitter. Det viktigste er tilnærmet hundre prosent ensomhet. Det å ha strekker av tid uten forstyrrelser. Å gå inn i en historie en selv skal skape, krever at en kan være i historien over tid, oppholde seg i universet sitt, uten å måtte forholde seg til andre mennesker eller andre oppgaver. Jeg har det i alle fall sånn at jeg går inn i en lukket boble, og jeg vil helst bli der til jeg kommer ut frivillig. Om bobla hele tiden sprekker og jeg må ut i den virkelige verden, da funker kreativiteten dårlig.
Hva med persongalleriet ditt. Er det noen typer mennesker du blir inspirert av?
– Karakterene trer langsom frem og får kjøtt og flesk og blod, personlighet, styrker og svakheter, mens de beveger seg rundt i handlingen. Jeg har aldri bestemt meg for hvem de er på forhånd. Alt skjer ved tastaturet, gjennom fingrene, i samråd med hjernen, vil jeg tro.
Jeg har oppdaget at det alltid er barn eller ungdom med i bøkene mine. Det er ikke direkte bevisst, men jeg tror jeg har en forkjærlighet for det sårbare mennesket. Barn og dyr er prisgitt voksne menneskers velvilje, kjærlighet og omsorgsevne, men som vi alle vet, det er ikke alle voksne som mestrer oppgavene sine.
Hender det at leserne tar kontakt med deg og har ønsker for handlingen?
– Absolutt. Noen vil at jeg skal skrive deres egen historie. Det går ikke. Andre har forslag til tema, eller konkrete tips om hendelser fra virkeligheten som kan danne bakgrunn for en historie. "Venuspassasjen" fra 2014, kom til som en direkte følge av et tips, men historien i romanen jeg skrev, er likevel ikke som i «virkeligheten». Forøvrig en virkelighet ingen har funnet ut av. Den boka ble gledelig nok nominert til Rivertonprisen året etter. Det var veldig stas.
En gang ringte en mann og fortalte at han hadde funnet en genial måte å ta livet av samboeren sin på. Han ville gjerne fortelle meg om metoden, om vi kunne møtes, på et hemmelig sted? Vel, jeg fikk aldri noe innsyn i metoden hans.
Leser du alle anmeldelser av bøkene dine, og har du fått noen overraskelser?
– Ja, jeg leser alt jeg ser selv, eller blir gjort oppmerksom på, men særlig overrasket blir jeg sjeldent, kanskje med unntak av Telemarkavisas anmeldelse av "Lillemann ildebrann" i fjor. Ettersom avisene så å si har sluttet å anmelde annet enn de mest profilerte forfatterne, var det overraskende, og veldig gledelig at de tok seg tid til å lese og anmelde. Det varmer forfatterhjertet mer enn de kanskje forstår selv, i avisa. At de trillet en femmer var også en stor lettelse og glede.
Har du noen gang vurdert å gi ut bøker som ikke er krim?
– Jeg har ikke vurdert det veldig seriøst, fordi alt jeg skriver, ender opp som krim. Men en skal aldri si aldri.
Har du noen gang kjent på skrivesperre?
– Ikke skrivesperre, for jeg skriver og skriver, men «manussperre» vil jeg heller kalle det! Veldig ubehagelig. Jeg ser på manus som et digert dyr, gjerne en rev som ligger rullet sammen til en ball, med halen under hodet. Jeg starter ved snuta og stryker over hodet, mellom ørene over nakken og ryggen, undersøker hele dyret, kjenner på potene og drar over halen til jeg når tilbake til snuta.
Når en har manusvegring roter fingrene rundt mellom tennene, bak ørene og føler på de skarpe klørne, uten at det finnes noen sammenheng, ingen hel kropp, ingen linjer, ingen historie, ingen handling, bare broker av ubrukelige fragmenter, som i høyden kan bli til et dikt som selv et barn ville refusert prompte, ha ha.
Hva jeg gjør? Fortsetter, til det går over. Men tenk om det ikke går over? Jo, klart det må gå over, dust. Det går alltid over!
Du skiftet nylig forlag. Var det noen spesiell grunn til det?
– Selvsagt. Den sannsynligvis vanligste grunnen til at forfattere bytter forlag. Gyldendal refuserte manuset mitt. Det er viden kjent, siden fylkesavisa Varden, min forhenværende lokalavis, valgte å gjøre et stort nummer ut av det, og jeg bidro, etter beste evne.
Når du møter en journalist som har fått los, og har bestemt seg for en negativ vinkling, er det smart å spille på lag og ta kontroll på hva som blir skrevet. Jeg har selv vært journalist, men jeg tror ikke det finnes en eneste forfatter som ivrer etter å snakke offentlig om det svært skambelagte temaet refusjon, rett før en boklansering. Lanseringen skal være en feiring av boka og jobben det var å skrive den. Lesere flest bryr seg ikke en skitt om hvilket forlag en bok er ugitt på. De eneste som bryr seg, er forfattere og folk i bransjen, pluss kulturjournalister.
Men altså, refusjonen var et faktum, jeg var uenig med Gyldendal, mitt gamle forlag, og fortsatte jobben med manus. Liv Forlag leste og ville gi ut det som ble boka, "Lillemann ildebrann". En gledelig utvikling, sett fra mitt ståsted. Høres jeg snurt ut når det gjelder avisa Varden? Hah, da høres jeg ærlig ut!
"Lillemann ildebrann" har ellers ligget på utlånstoppen på bibliotekene i regionen, så noe godt må den ha tilført de leselystne.
Jeg vet du har en boxertispe, Chira. Hvorfor akkurat boxer?
– Det er også en lang historie, men kort: Jeg ville ha hund (med lang, myk pels!). Mannen min ville ikke ha hund, overhodet. Han syntes det holdt med to unger. Jeg maste i et par år, før jeg kom på at han i barndommen hadde en boxer (urk, med kort og glatt pels!). Ok, en hund er en hund, tenkte jeg, og hang opp bilder av boxere på kjøleskapet. Tre måneder holdt han ut, før han selv reiste til Spydeberg og hentet hjem en boxervalp, søte Tanja. Det er 28 år siden. I løpet av disse årene har vi vært uten boxer i 3 hele dager!
Så kom Gorm, den sterke, hentet i tårer over Tanja. Vår tredje, Chira, er en overlapper som skulle mildne smerten over det fremtidige tapet av Gorm (det er bare noe de sier, det skjer ikke i virkeligheten). Hun fyller 12 år i slutten av november. Vi elsker henne over det meste. Chira blir vår siste, så hver dag med henne er dyrebar.
En hund er en hund, slik jeg tenkte den gangen. Men bare en boxer er en hund du ønsker deg, når du først har hatt en, og lært rasen å kjenne.
