Randi Fuglehaug ble født på Voss i 1980, og er nå bosatt i Oslo. I tillegg til å være forfatter, er hun også frilansjournalist og mentor på journalistskolen. Hun har tidligere jobbet som journalist i Dagbladet.
Du har mange skrivejobber på CV’en. Hadde du allerede som ung, en drøm om å bli forfatter?
– Jeg har alltid elsket å skrive, men som barn var jeg først og fremst bestemt på å bli journalist. Det var på mange måter verdens beste jobb, så det var først i starten av 30-årene jeg begynte å tenke på å skrive bøker. Jeg startet med sakprosa og fortsatte med barnebøker, for det var skjønnlitteratur jeg egentlig drømte om å skrive. Å fullføre en hel roman føltes lenge som en utopi, men jeg hadde som mål å gjøre det før jeg fylte 40 og klarte det med åtte måneders margin!
"Fallesjuke" var din første roman beregnet på voksne lesere. Hvordan var overgangen fra å skrive barnebøker?
– Å skrive barnebøker var en kjempefin skole. Det lærte meg mye om å bygge opp en historie, men fordi bøkene er såpass korte, var det lett å holde oversikt over stoffet.
Den største overgangen var kanskje nettopp dette. Man må holde tunga rett i munnen når man skriver en krimroman på 400 sider.
I romanen er det en venninnegjeng som hopper i fallskjerm. Har du selv hoppet i fallskjerm?
– Jeg har hoppet i fallskjerm to ganger. Det er mange år siden, og jeg er glad for at jeg har prøvd det, men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri kommer til å gjøre det igjen – spesielt ikke etter å ha skrevet "Fallesjuke".
Hvordan fikk du idéen til å skrive akkurat denne historien?
– Jeg hadde lyst til å skrive noe fra Voss, hjembygda mi, og innså at stedet var perfekt som krimsetting: stort nok til at det kan skje ting der, men lite nok til at det er et gjennomsiktig samfunn.
Så snart jeg kom på tanken om å skrive krim, tenkte jeg på den internasjonalt kjente festivalen Ekstremsportveko – og om ikke tukling med fallskjerm kunne være en interessant drapsmetode. Jeg hadde også lyst å skape en hovedkarakter man skulle få lyst til å lese mer om. Agnes Tveit er uoriginalt nok journalist, men jeg tror hun er en ganske kompleks, litt annerledes og veldig likandes antihelt.
Neste bok, "Tonedød". Hva kan du fortelle om den?
– "Tonedød" starter under Vossa Jazz, da den lokale, men verdenskjente saksofonisten Marta Tverberg faller om på scenen. Blant hundrevis av vitner i salen sitter Agnes Tveit, som har sluttet i lokalavisa og nå jobber med en biografi om den omstridte jazz-divaen. Da det snart viser seg at Tverberg ble drept, blir bokprosjektet gjort om til en true crime, og Agnes må navigere gjennom Marta Tverbergs mange uvenner for å finne svaret på drapsgåten.
Hvordan foregikk researcharbeidet for denne boka?
– I motsetning til forrige bok, da jeg ikke turte å gjøre research i ekstremsportmiljøet på Voss i frykt for at vossingene skulle få greie på at jeg skrev krim derifra, har jeg fått god hjelp og informasjon av festivalsjefen i Vossa Jazz. Jeg har også vært hjemme hos en saksofonist som lærte meg mer om både musikksjanger og instrument, ettersom jeg kunne særdeles lite om jazz fra før. Det kan heldigvis ikke Agnes heller.
Handlingen i romanen utspiller seg i Voss, hvor du selv kommer fra. Har det vært viktig for deg å legge handlingen til et kjent sted?
– Jeg er fryktelig glad i Voss, og siden jeg ikke bor der lenger, er det, om ikke viktig, veldig gøy å skrive bøker med handling derfra. Både fordi jeg kjenner bygda godt, men også fordi jeg blir kjent med stedet på nye måter. Før den første boka kom ut, var jeg veldig nervøs for om folka der kom til å like at jeg gjorde Voss til krimbygd, men jeg har heldigvis fått utelukkende positive tilbakemeldinger. Nå gleder jeg meg til å ha slippfest der igjen i januar.
Hvordan er planene videre, kommer det flere krimbøker?
– Det kommer i alle fall en bok til om Agnes Tveit! Tanken har hele tiden vært at det skal bli en Vossatrilogi. Så får vi se etter det.
Du har skrevet romanen på nynorsk. Føler du at det begrenser antall lesere?
– Det gjør det jo naturligvis, men jeg føler også at bøkene mine skiller seg litt ut i den enorme norske krimfloraen. Det er ikke så mange som skriver krim på nynorsk, selv om det har blitt flere de siste årene, og det har blitt en liten kampsak for meg: Jeg synes det er så viktig at det finnes lettlest, tilgjengelig litteratur som krim på nynorsk! Overraskende mange synes nemlig fortsatt at «lyrikk er vakkert på nynorsk», men kunne aldri tenke seg å lese en hel nynorskroman.
Har du noen favoritt blant andre norske forfattere?
– Jeg leser faktisk veldig lite krim selv, men jeg leser veldig mye annen samtidslitteratur – spesielt kvinnelige forfattere. Blant favorittene er Trude Marstein, Olaug Nilssen, Agnes Ravatn og Vigdis Hjorth. Akkurat nå leser jeg imidlertid "Morgenstjernen" av Knausgård og må innrømme at han også står høyt på lista.
