Jean-Louis Adorsen ble født i Marseille 11. november 1949 og har bodd i Norge siden 1954. Han er forfatter og kortfilmskaper. I tillegg til egne bøker, har Adorsen vært delaktig i produksjonen av 15 andre bøker, og har det siste tiåret stilt ut bilder på flere årlige salgsutstillinger.
Er du forfatter på fulltid, eller har du også et annet yrke?
– Har aldri vært forfatter på fulltid. Fra 1971 til 2013 jobbet jeg i Aftenposten og senere Schibsted – som setter, ombrekker, brukerstøtte og IT-konsulent, og skrev en og annen novelle eller ukebladroman i fritida, men syslet mest med film og foto. Da jeg ble førtidspensjonert, begynte jeg å skrive mer kontinuerlig, men langtfra fulltid. Kanskje to-tre timer daglig (i praksis nattlig) på det meste.
Hvor henter du inspirasjon fra?
– Den kan komme fra overalt. En strofe i en sang, en avisartikkel, noe på TV. F.eks. så jeg et innslag i Dagsrevyen om meksikansk mafia som eksporterer avokado stjålet fra bøndene. Det ble til novellen «Grønt gull». Riktig gode ideer er så sjeldne at jeg av og til gjenbruker dem. Midt på åttitallet fant jeg et leserbrev i Norsk Ukeblad hvor en kvinne fortalte om samlivsproblemene sine. Det inspirerte meg til å lage en kortfilm med tittelen «Jeg er så glad i deg». Den fikk 1. premie i landskonkurransen for amatør-film (dvs. ikke-profesjonell film) i 1986, fikk sølvmedalje i et nordisk mesterskap og ble vist på NRK TV. Senere skrev jeg historien i novelleform, og den ble publisert i ukebladet KK i 1992. Og i 2020 ble den innlemmet i min samling med kriminelle fortellinger.
Du gir ut bøker på eget forlag. Er det et bevisst valg?
– Det er kun ca. to prosent av manusene forlagene mottar, som blir antatt og utgitt. Etter et år med innsendinger til nærmere ti forlag og standardiserte refuse-ringsbrev med intetsigende svada i retur, ble jeg tipset om at det er fullt mulig å gi ut bøker selv uten å bli ruinert av det. Så da begynte jeg med det. Som mangeårig skribent, ombrekker og datamann behersker jeg de fleste ferdigheter man trenger for å produsere ei bok.
Tross meget oppmuntrende anmeldelser og mange femmere på terningen har salget ikke vært stort å skryte av foreløpig. Men jeg betrakter forfatterskapet som en kreativ hobby, ikke et yrke jeg skal leve av. Og siden hobbyen faktisk går med overskudd, kan jeg ikke klage. De fleste hobbyer gjør jo ikke det. Den kjedelige markedsføringsdelen har jeg ikke lagt særlig vekt på. En gang i framtida, når jeg ikke lenger har inspirasjon til å skrive bøker og noveller, kan det jo hende jeg begynner med mer aktiv markedsføring av skriveriene mine, så salget skyter i været, inntektene strømmer inn og alderdommen sikres …
Hvordan er din skriveprosess?
Jeg antar at kaotisk er en dekkende beskrivelse. Det er visst vanlig – og anbefalt – først å skrive ferdig et førsteutkast, som man så skal la ligge og modnes i noen uker før man begynner å redigere det. Men siden jeg ikke planlegger innholdet på forhånd, stopper skrivingen ofte opp en stund mens jeg pønsker ut hvordan historien skal fortsette, og i skrivepausen redigerer jeg – går langt tilbake og jobber meg utover igjen, polerer og forbedrer språket, «anriker» teksten. Jeg foretrekker lange, levende setninger som flyter godt, framfor den skrinne, blodfattige og framfor alt kjedelige «telegramstilen». More is more, less is bore! Og når jeg til slutt har skrevet siste kapittel, som slett ikke behøver å være det siste i boka, er verket ferdig. Den siste boka mi ble skrevet ferdig om morgenen 24. august; samme kveld kunne pocketutgaven kjøpes på Amazon og noen dager senere på Adlibris, Bokklubben, CDON m.fl. – og e-bokutgaven like etter.
Hvis du kunne valgt fritt uansett nåtid og fortid. Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å skrevet bok sammen med?
– William Gibson.
Hvorfor det?
– Han er så kreativ at han skapte en ny sjanger, cyberpunk. Å skape en ny sjanger har alltid vært drømmen min. Men så langt har jeg nøyd meg med veksle mellom forskjellige sjangere og skrive bøker med flere sjangere blandet sammen.
Hvilken av dine egne bøker liker du best?
– Min første, «Høstmørke». Den har jeg lest mange ganger, og stadig oppdager jeg detaljer jeg ikke har tenkt over, men som underbevisstheten må ha tenkt på mens jeg skrev. Dessuten er den mer eksperimentell enn de påfølgende bøkene.
Hva er du mest fornøyd med i forfatterskapet ditt?
– Friheten til å kunne skrive akkurat som jeg vil, ha full kontroll over utseende og innhold på hver eneste bokside og la det hele bli innpakket i et omslag jeg selv har skapt. Det er en herlig følelse når den første forsyningen kommer fra trykkeriet og jeg kan plukke ut en av bøkene og stolt bla gjennom den og fryde meg over mitt nyeste kunstverk.
Har du noen nye bokplaner framover?
– Jeg har en god stund jobbet med fortsettelsen på «Høstmørke», som tar for seg livet i en avis. Fortsettelsen har fått tittelen «Road Movie» og handler om en filmproduksjon. Tredje bok i serien har tittelen «Tech Talk» og vil foregå i et datamiljø. Dermed vil jeg ha skrevet bøker om alle arbeidsmiljøer jeg har en viss kjennskap til.
Hva slags bøker liker du å lese selv?
– Jeg leser i utgangspunktet omtrent alle typer romaner, men det har gått mest i krim og spenning de senere åra, trolig fordi de tre første bøkene mine var krim og spenning. Så nå vurderer jeg å lese diverse annet en stund, og kanskje ha et gjensyn med gamle favoritter som John Irving, Jan Kjærstad, Ray Bradbury og William Faulkner.
Hvordan er en god bok?
– Jeg liker at historien ikke følger den tradisjonell dramaturgi-oppskriften, men er mest mulig uforutsigbar. Protagonisten må være sympatisk, så jeg bryr meg om hvordan det går med ham eller henne.
Og som gammel ombrekker er jeg nesten like opptatt av bokas utseende som av innholdet: Mens jeg leser legger jeg automatisk merke til alle stygge orddelinger, overdimensjonerte ordmellom og annet skjemmende som røper amatørmessig ombrekking – det distraherer og trekker ned helhetsinntrykket.
Lydbøker liker jeg ikke, selv om jeg der slipper å se dårlig ombrekking. Inn av det ene øret og ut av det andre, som det heter. Tankene begynner ofte å fly, så jeg ikke lenger følger med. Og lydbøker er upraktiske å bla i hvis jeg skal sjekke noe – og det skal jeg som regel.
Er det en spesiell bok som du aldri vil glemme?
– «Ikke bare Song My» (Conversations with Americans) av Mark Lane. Den inneholdt intervjuer med 32 amerikanske soldater i Vietnam som i detalj beskrev massakrer og andre grusomheter soldatene begikk mot befolkningen i Sør-Vietnam. Den kjente My Lai-massakren var ikke et unntak, som den senere ble framstilt som, den var én av mange. Hårreisende lesning, spesielt da boka var ny på 1970-tallet, mens overgrepene fortsatt pågikk og nesten alle norske medier fortiet dem, siden de ble begått av vår viktigste allierte.
Hvilken romanfigur skulle du gjerne hatt en helaften med?
Molly Millions i William Gibsons Sprawl-trilogi. Hun er et spennende bekjentskap utstyrt med diverse implantater og andre kybernetiske forbedringer, og har en figur «tegnet med samme funksjonelle eleganse som skroget i et jagerfly».
