Hanssen har også drevet med mye annet. Han er utdannet innen film, informasjonsteknologi, mediekunnskap, markedsføring, og har en master i administrasjon og ledelse.
Fortell litt mer om din yrkesbakgrunn.
– Om det fins en rød tråd i min yrkesbakgrunn, må det være å fortelle historier. Fotojournalistikk, dokumentarfilmproduksjon, forfatter, og i podkasten jeg driver sammen med forfatterkollega Ørjan Nordhus Karlsson dreier det seg om å fortelle historier.
Jeg skrev masteroppgaven for mange år siden om industrispionasje mot private organisasjoner, et tema som på den tiden var litt smalt, hvor jeg konkluderte at det næringslivet burde være mest bekymret for var fremmede makters etterretningstjenester. Gitt dagens situasjon tenker vi åpenbart litt annerledes om det.
I 1991 deltok du som fotograf på en ekspedisjon til Antarktis. Hva kan du fortelle om turen?
– Sesongen jeg var i Antarktis, desember 1991 – mars 1992, var en fantastisk opplevelse. Det er ikke alle som får anledning til noe slikt, langt mindre ha det som jobb, men jeg deltok på Monica Kristensens ekspedisjon som gikk over tre sesonger fram mot OL på Lillehammer. Opplevelsen av naturen sitter sterkt i meg den dag i dag, selv om dette nå er 30 år siden. Jeg husker det gjorde særlig inntrykk å stå på et svært isflak mens en hval kom til overflaten like ved, og en episode der vi lå stille på isen og pingvinene kom bort til oss og sjekket ut hva vi var for noe. De har ingen frykt for mennesker.
I 1994 var du igjen på tur, til Mount Everest. Fortell.
– Jeg deltok på en Everest-ekspedisjon som dokumentarist og laget en dokumentarfilm i to deler. Det var en opplevelse få forunt, og et godt kameratskap å oppleve, både blant klatrerne og sherpaene. Dessverre gikk ekspedisjonen på et snøras. Én omkom, og et par stykker ble lettere skadd. Det endte med at ekspedisjonen ble avsluttet, delvis også som følge av usikre værforhold.
Over til ditt forfatterskap. Hvordan ble du forfatter?
– Jeg har alltid hatt en drøm om å være en som fortalte spennende historier, slik Ken Follett, Desmond Bagley eller Frederick Forsyth klarte å holde meg oppe til langt på natt. Dessuten har jeg alltid holdt på med historiefortelling, enten som journalist, dokumentarfilmskaper, podkaster eller forfatter. Det surrer rundt med nye historier og innfall i hodet hele tiden.
Fortell kort om bøkene dine.
– Jeg skriver på to prosjekter. Bøkene om Elli, hvor jeg nå nærmer meg et førsteutkast på den åttende boka, er politikrim. I tillegg har jeg skrevet to thrillere, disse ligger nært opp til spionthrillere i form. Det er en sjanger jeg ønsker å utforske mer.
Du debuterte med boka "De ingen savner". Hva handlet boka om?
– Den er en seriemorderthriller, den kanskje tydeligste sjangeren hvor thriller og politikrim smelter sammen.
Din hovedperson er Elisabeth Sunee Rathke. Hvordan vil du presentere henne for nye lesere?
– Elisabeth Sunee Rathke er en hundre prosent dedikert og kompromissløs etterforsker, men hun er også en outsider, særlig fordi hun er halvt thai. Det gir henne andre perspektiver, noen ganger en annen filosofi eller etikk enn sine kolleger. Jeg liker å utforske hennes av/på-forhold til sin mors kultur og buddhisme i bøkene.
Dessuten er Elli høyt gradert i karate. Det bruker hun når det er nødvendig. Elli Rathke henter for øvrig sine initialer fra en annen tøff kvinne, Ellen Ripley fra Alien (Sigorney Weaver).
Du har også en annen hovedperson, Nora Wold. Hva kan du si om henne?
– Nora er prisbelønt grave-journalist med betydelig emosjonell bagasje fra en skakkjørt familie. Hun er redd, impulsiv, lever til dels utsvevende, noe Elli ikke gjør, om man skal sammenlikne. Like viktig i bøkene om henne er den tidligere leiesoldaten Roger Eik, som jeg har ambisjon om å utforske mer i senere romaner.
Hvilken av dem ligner mest på deg selv?
– Ha ha, begge kanskje. Vi forfattere bruker jo av oss selv enten vi vil eller ikke. Jeg driver også med kampsport, som Elli, og jeg kjenner jo journalistyrket, som Nora er i. Elli har hund, det har min familie også, og vi hadde en rhodesian ridgeback da jeg begynte på bøkene om Elli. Nå har vi en mynde. Kanskje Elli får en slik etter hvert? Men ellers er det lite, egentlig.
Din nyeste bok, "Kokong", kom i 2021. Fortell oss kort om den.
– "Kokong" er en spionthriller som utforsker og beskriver Norges sårbarhet i nord, og særlig Svalbard og satellittkommunikasjonen.
Hva gir deg inspirasjon til å skrive?
– Livet, litteratur, nyheter, andre mennesker. Alt egentlig. Ingen i mine omgivelser kan føle seg trygge. Jeg skrev inn en person i et manus en gang som jeg kun hadde sett på et pissoir.
Ligger det ting "mellom linjene" som du er spent på om leserne får med seg?
– Leserne får det med seg. Jeg får noen ganger spørsmål av typen «er det sånn at ...» Og ja, da er det gjerne sånn at det er nettopp den personen eller situasjonen jeg har ønsket å rette søkelyset mot.
Etter to bøker byttet du forlag. Hvorfor det?
– Det er mange grunner til å bytte forlag, men det er såpass lenge siden at jeg ønsker å la det ligge.
Hender det at du får skrivesperre?
– Da er det alltid noe annet å gjøre. Research, redigering, se på struktur. Å skrive handler like mye om å produsere jevnt og trutt.
Leser du alle omtaler du får?
– Stort sett, men det hender at noe glipper. Nå om dagen er jo en av utfordringene å faktisk bli anmeldt.
Tenker du at omtaler fra kulturjournalister er mer seriøse enn omtaler fra bokbloggere?
– For meg er det ikke er relevant hva slags publikasjon som har en anmeldelse eller omtale, så lenge den holder grei kvalitet og man forstår hvorfor en anmelder mener som hen gjør.
Hvis bøkene dine skulle blitt filmatisert. Hvem er dine drømmeskuespillere?
– Aner ikke, men Elli vil være en sofistikert rolle å spille.
I etterkant av dette intervjuet har Hanssen også gitt ut boka "Bikkjer".
