Anne Gro Gulla ble født i en taxi på Ørsta i 1963. Familien flyttet deretter til Bergen, og senere til Rælingen, utenfor Lillestrøm. Hun flyttet hjemmefra allerede som 16-åring. Og året etter flyttet hun helt til Dallas i Texas for å være utvekslingsstudent.
Hva drømte du om å bli da du var liten?
– Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle bli journalist, og skaffet meg lommepenger ved å skrive i «yearbooks» og sende dikt til «Det Nye». Fram til jeg fikk en kommentar fra en i Aftenposten; at som journalist, ville jeg bli alkoholiker og skilt før jeg ble 40. Dermed tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe annet, og endte derfor opp med å studere økonomi i Mannheim, like ved Frankfurt i Tyskland. Der ble jeg i seks år, og ble «Diplom-Kaufmann», som det heter.
Gulla har hatt et langt, spennende og variert yrkesliv.
Fortell litt om yrkesbakgrunnen din.
– Da jeg var ferdig med studiene i Tyskland, bodde jeg litt i Stockholm – fram til Berlinmuren falt. Da lengtet jeg intenst tilbake til Europa, og historien som var der. Jeg jobbet som manager trainee hos Unilever i Sverige. Men da jeg flyttet tilbake til Tyskland, fikk jeg jobb i Hamburg. Jeg ble der i syv år, en fantastisk tid. Jeg jobbet som europeisk produktsjef, og reiste mye rundt, i tillegg til å jobbe med markedsføring.
Da vi ble foreldre, flyttet vi tilbake til Oslo. Tyskland ligger en generasjon bak oss, og er dårlig tilrettelagt for det å være karrierekvinne og mamma.
Tilbake på norsk jord begynte jeg å jobbe hos Coca Cola, og var markedssjef for 12 land. Etter noen år ble det bestemt at Coca Cola skulle flytte til København. Jeg valgte å hoppe av lasset, vi ville bo i Norge. Da begynte jeg i jobben som administrerende direktør for Scandinavian Design Group, et av Nord-Europas største designbyrå. Der ble jeg fram til moren min ble syk, og jeg ville gjøre noe annet, noe som førte til at jeg startet opp for meg selv, og i tillegg jobbet litt på London business school.
Etter hvert gikk ferden videre til Telenor. Jeg har også jobbet mye i Asia. Det var cv’en, sier hun og ler.
Leste du mye i oppveksten?
– Jeg leste nærmest uten stopp! Til dags dato kan jeg ikke legge meg uten å lese på forhånd. Jeg leser ikke mye krim, men ellers leser jeg alt mulig. Jeg kommer heldigvis fra en lesende familie. I hjemmet vårt var det bøker overalt. Jeg husker godt "Ina-bøkene", dem elsket jeg. Lesing er som å spise.
Hvordan ble du forfatter?
– Det er nok et ønske som alltid var der. Som sagt, skulle jeg jo bli journalist, og så meg selv som en skulle ut i verden å skrive. For meg var det helt opplagt at det var det jeg skulle.
Jeg har jo bodd mange år i utlandet, og slet lenge med å skrive tekster på norsk, men da jeg ble 50, bestemte jeg meg for at jeg skulle gjøre to ting som jeg alltid har drømt om – det ene var å hoppe i fallskjerm, og det andre var å skrive en bok.
Jeg ba om seks uker permisjon fra Telenor, og fikk fem. Jeg leide et hus på Mallorca og reiste dit alene, og satt og skrev. Det ble til en historie som jeg ikke hadde planlagt på forhånd, men som er basert på min tantes historie. Hun reiste til Kenya i 1969, og var sjef på et barnehjem som het Mama Ngina. Jeg besøkte henne der flere ganger. Barnehjemmet har jeg omdøpt til Kenyatta i boka som fikk navnet "Sommerfuglringen". Den er på en måte forhistorien til den nye boka mi, selv om begge er frittstående.
Da "Sommerfuglringen" kom ut i 2015, ble den gitt ut hos Forlagshuset i Vestfold. Det var en tung tid for Gulla, og et ja fra forlaget ble et stort lyspunkt i tilværelsen.
Var det vanskelig å bli antatt av forlaget?
– Jeg tror jeg sendte inn manuset til alle forlag som finnes. Og da jeg fikk ja fra Forlagshuset i Vestfold, var det en veldig spesiell dag. Jeg hadde samtidig fått en lite hyggelig beskjed fra legen – jeg hadde kreft.
På den tiden bodde jeg i Stockholm. Jeg hadde jobbet der i åtte måneder, og nettopp flyttet inn i ny leilighet. Jeg hadde ikke engang rukket å pakke ut etter flyttingen – så det var en veldig spesiell tid. Det å få ja fra Myriam på Forlagshuset i Vestfold, var ganske hyggelig midt oppi dette, sier hun og ler.
Da "Vingespennet" kom ut i fjor, valgte du å selvpublisere. Hvorfor det?
– På generelt basis, så visste jeg ikke så mye om hvordan det fungerte hos et forlag, og jeg fant etter hvert ut at jeg synes det var greit ha kontrollen selv. Så når jeg skrev "Vingespennet" ville jeg prøve om jeg fikk det til selv, og få den erfaringen.
Også til denne boka, brukte Gulla inspirasjon fra historien til hennes tante Else, ispedd en dose med hennes egen fantasi.
Kan du fortelle litt om innholdet i historien.
– I boka er det mange historier som går i hverandre. Den drivende historien, som er oppdiktet, er om diamantsmugling på 70-tallet i Kenya. Sommerfuglringen som var med i den første boka er viktig i handlingen. Den forsvant på 70-tallet, for å så dukke opp på Oslos vestkant i 2015.
Det er mange forbindelser i historien som også i høyeste grad er en kjærlighetshistorie. Det er altså en smuglerhistorie, en kjærlighetshistorie, og det handler mye om at det ikke finnes noen tilfeldigheter i livet, alt henger sammen.
Sara og Josef er to sentrale karakterer i boka. Fortell mer om dem.
– Det starter med at Josef jobber for mannen til Sara, og hun blir tiltrukket av han. Josef er helt annerledes enn Anton, mannen hennes. Sara og Josef møtes hver uke, og blir først elskere, men forholdet utvikler seg til noe jeg ikke kan røpe uten å spoile handlingen.
Du skildrer steder i Kenya og India som får oss til å se stedene for oss. Har du selv vært der?
– Jeg har vært på alle stedene. I Kenya har jeg f.eks. vært 17 ganger. I Nairobi ble jeg kjørt rundt med en guide. Jeg har også mange venner ute i "bushen" der. I India har jeg også vært mye, både privat og på jobb. Og ikke minst på Mallorca. Det huset jeg beskriver i boka, er faktisk der. Jeg har ikke vært inne, men sett på det fra utsiden.
Det ligger ann til at det kan komme en oppfølger. Kommer det en fortsettelse?
– Ja, det tror jeg nok at det gjør, men på et senere tidspunkt. Jeg kan røpe at jeg også har skrevet ned stikkord til videre handling for en oppfølger til "Vingespennet".
Nå for tiden har jeg så vidt begynt på en annen bok, som jeg har skrevet 100 sider på, men jeg kan ikke si så mye om den enda.
Når kommer den ut da?
– Jeg tar det litt med ro fram til neste vår, siden jeg har full jobb ved siden av. Nå må jeg jo også konsentrere meg om å markedsføre "Vingespennet". Men til sommeren kommer jeg nok til å få skrevet videre på den. Det blir spennende å se hva som kommer ut av det.
Hvilke forfattere liker du selv å lese bøker av?
– Oj, vanskelige spørsmål, men mine favoritter er Ian McEwan, Isabel Allende, Lars Mytting og Nina Lykke.
Noe du vil si til slutt?
– Noe jeg brenner for er at man bør våge å være kreativ. Da jeg fikk kreft f.eks. så var det veldig slitsomt å fortelle om det til alle som lurte. Derfor skrev jeg en forespørsel til Arianna Huffington i "The Huffington post" som svarte at jeg kunne få skrive et innlegg i avisa. Jeg skrev da om «The devil on the shoulder».
Når du skal våge å gjøre noe, så kommer selvkritikeren. Jeg er helt overbevist om at alle mennesker får det bedre om man finner ut en måte å uttrykke sin kreativitet. Det kan være hva som helst, f.eks. matlaging, men det er så mange som ikke tør. Dette å trosse sin kritiker, brenner jeg skikkelig for.
