SIGBJØRN MOSTUE
Sigbjørn Mostue har mange bøker på CV’en. "Taus Savanne" kom ut hos Cappelen Damm i 2022. Neste vil komme i 2024.
Tekst: Anne Lise Johannessen | Foto: Agnete Brun | Juli 2022
Sigbjørn Mostue skriver bøker til forskjellige målgrupper. Det startet med barnebøker, bla. en fantasyserie som han vant en barnebokpris for, og ble nominert til Brageprisen for som første fantasybok noensinne.
Hvorfor fantasy?
– Da jeg begynte å skrive på trilogien "Alvetegnet", slo det meg ikke at dette var såkalt fantasy. For meg var det bare snakk om en revitalisering av vesner fra folketroa vår, en slags neo-eventyr. Jeg børstet støvet av nisser, hulder, skrømt og troll, og plasserte dem i vår egen tid, brukte dem i moderne problemstillinger, som at den urørte naturen blir stadig sjeldnere. Akkurat den vrien er jeg svært godt fornøyd med.
Hvor mange barnebøker har det blitt?
– Jeg har skrevet to trilogier, "Alvetegnet" og "Den siste magiker", samt en faktabok og to illustrerte bøker: "Zombie-Bjarne" og "Dødens tjern". I tillegg har jeg skrevet trilogien "I morgen er alt mørkt" for ungdom.
Blir det flere?
– Ja, definitivt. Jeg er blant annet i ferd med å gjøre ferdig et manus for ungdommer nå, "Hex", og har en drøss med idéer, fra illustrerte bøker for de minste, til serier for såkalte young adults. Det er fint å kunne veksle mellom barne- og ungdomslitteratur og bøker for voksne.
Jobbmessig har Mostue en allsidig bakgrunn, og har bl.a. vært redaktør i Den norske Bokklubben. Nå er han forfatter på fulltid.
Fortell litt mer om hva du har drevet med, og hvordan du endte opp som forfatter på fulltid.
– Jeg er utdannet idéhistoriker, og etter en sommerjobb på Bokklubbenes medlemsservice fikk jeg fast stilling i Bokklubben Villmarksliv. Etterhvert gikk ferden i mer litterær retning, og jeg endte opp som redaktør i bl.a. Den norske Bokklubben og Bokklubben Lyrikk. Jeg debuterte som forfatter samtidig som jeg var i full jobb, og med to småbarn og husprosjekt oppå det hele, var det ei stri tørn, for å si det mildt. Da bøkene mine gikk såpass bra som de gjorde, tenkte jeg at den som intet våger, intet vinner. Dermed sa jeg opp jobben og ble forfatter på heltid i 2009. Det valget har jeg ikke angret på!
Fortell litt om forfatterskapet ditt.
– I tillegg til bøker for barn og ungdom, har jeg skrevet fire krimbøker sammen med tidligere politispaner Johnny Brenna, samt to spenningsromaner/thrillere om Even Stubberud.
I flere av bøkene mine skinner det nok igjennom et sterkt engasjement for hvordan vi mennesker ødelegger naturen og det ville dyrelivet. Selv om bøkene mine er fulle av spenning og action – for ikke å glemme humor – er det et alvor og samfunnsengasjement som ligger bak de aller fleste av utgivelsene. Å skrive kun for underholdningens skyld, ligger liksom ikke helt for meg.
Hvor mange bøker har du totalt gitt ut?
– 20 stykker, i tillegg kommer noveller, et teaterstykke og dessuten har jeg bidratt som såkalt co-writer til en tv-serie.
Har du noen manus i skuffen som aldri har blitt til bøker?
– Ingen fullstendige. Jeg har imidlertid et par-tre som er påbegynt, men som av forskjellige grunner ikke er ferdigskrevet. Jeg har imidlertid stor tro på at de vil bli utgitt ved en senere anledning. Jeg mener å ha en nokså god teft for om idéen jeg baler med, har nok i seg til å bli en god historie. Dermed har jeg sluppet å måtte kassere et helt manus, og det jeg starter med blir i regelen ferdiggjort.
I 2020 ble vi kjent med Even Stubberud i boka, "Himmelen skal gråte blod." For øvrig en veldig god bok, med en veldig spesiell helt.
Fortell kort om historien.
– Even Stubberud jobber som sjef i en topphemmelig antiterror-gruppe, og skal være med som en «grå skygge» under en fangeutlevering til Somalia. Når så fem av passasjerene reiser seg og overtar kontrollen på flyet, dreper pilotene og setter kursen mot Etiopia, har problemene for Even og de andre ombord bare såvidt startet. Kaprerne har nemlig en brutal og spektakulær plan med flyet.
Hvordan fikk du denne idéen?
– Jeg hadde lenge gått med en idé om å skrive et kapringsdrama. Stort mer klaustrofobisk enn å befinne seg om bord på et fly 10 000 meter over bakken, med en håndfull mennesker som er villige til å ofre både egne og andres liv for å nå målet, kan knapt tenkes.
Jeg slet imidlertid med å finne grunnen til kapringen. Forløsningen kom da jeg så Terje Tvedts utmerkede dokumentar om Nilen. Brått skjønte jeg hva som skulle stå på spill, og jeg formelig kastet meg over tastaturet. Det skulle imidlertid legges ned mange timer med research før manus kunne skrives ferdig. En tur til Afrika og gjesteopptreden i cockpit t/r Trondheim som ivrig tilskuer og spørsmålsstiller, måtte også til. Jeg må også få rette en takk til tålmodige flyvertinner som har svart på de merkeligste og mest morbide spørsmål fra undertegnede ...
Det er planlagt at boka skal bli til film. Hva kan du si om prosessen?
– Covid-pandemien la store deler av filmbransjen i dvale, men det siste jeg har hørt, er at filmselskapet som sitter på rettighetene er svært bestemt på at en filmatisering skal og vil bli realisert. Jeg venter i spenning og krysser fingrene!
I "Taus savanne" følger vi Even videre når han jakter på krypskyttere i Nairobi. Også dette er en god og veldig spennende bok.
Fortell litt om handlingen.
– Even har nå sagt opp sin stilling i etterretningen, og reist til Kenya for å vie sine kunnskaper fra tiden i Forsvaret til kampen mot krypskyttere som er i ferd med å utrydde blant annet elefanter. Det viser seg at det er store, internasjonale krefter som står bak krypskytterne, og snart er Even viklet inn i en kamp på liv og død som skal få alvorlige ringvirkninger helt opp til Norge.
Her hjemme er nemlig et av tidenes største byggeprosjekter lansert, og det skal etter planen utføres av kinesiske entreprenører – noe som får Elna Husøy, sjef for Forsvarets Etterretning, til å steile. Evens vendetta i Nairobi mot kinesiske embetsmenn gjør ikke saken enklere, og snart utgår en beskjed fra regjeringshold: Even Stubberud må dø!
Bruker du noe av deg selv i rollen som Even?
– Vi er nok ganske forskjellige, heldigvis – Evens indre demoner unner jeg ingen. Men vi har likevel noen kryssende interesser, som kampsport og et glødende engasjement for det ville dyrelivet som er i ferd med å bli borte.
Hvordan foregikk researchen på bøkene. Dro du til Kenya?
– Jeg har brukt time etter time på nettet, har skvist venner, familie og bekjente for det de måtte ha av relevant kunnskap, om alt fra flyving til hvordan E-tjenesten jobber, og så har jeg vært to ganger i Kenya. Det er noe helt annet å ha sett, opplevd og snakket med folk der handlingen utspiller seg, enn avstandsresearch. Å kunne fange opp og formidle de små detaljene, lyder og lukter, tror jeg bringer leseren inn i handlingen og gjør det hele mer troverdig og levende. Dessuten er det en opplevelse i seg selv å kunne få oppleve Afrikas dyreliv med egne øyne – noe jeg unner alle.
Kommer det flere bøker med Even i hovedrollen?
– Ja, definitivt! Jeg er allerede i gang med neste.
Kan du gi oss noen små hint?
– Da bærer det inn i hjertet av Amazonas, i grensetraktene mellom Brasil og Venezuela. Det som skjer med verdens største regnskog, er i ferd med å forandre planeten vår for alltid ...
Har du noen gang fått panikk fordi du er tom for idéer?
– Jeg går ikke sjelden tom for de «små» idéene, altså det som skal drive handlingen videre og det som i realiteten boka består av. Den store, bærende idéen er relativt grei å komme på, og det er ikke ofte jeg har opplevd å stå tom for bokidéer. Men som sagt, den tunge jobben er å fylle hver eneste side med stoff som er relevant og spennende.
Hva gjør du når du står fast?
– Da er jeg rett og slett streng mot meg selv. Disiplin er stikkordet. «Jobbe, jobbe jevnt og fast og trutt, det er tingen», pleide faren min å si. Det hadde han rett i. Jeg gir meg selv ikke lov til å forlate arbeidsplassen min uten at jeg har skrevet minst en side pr dag. Står man fast, er en side mer enn nok. Og før eller siden løsner det – alltid!
Har du noen gode tips til andre som har en "forfatterdrøm" i magen?
– Les mye, skriv enda mer. Å skrive er et håndverk som det tar tid å lære seg, mens lesing er for skriving som jogging er for nesten all idrett: det ligger i bunnen. Få dessuten andre til å bedømme det du har skrevet, og lytt til dem. En side av saken er hvordan teksten din fremstår i ditt hode. Noe annet er hvordan den fremstår for andre. Og bare bli vant til læresetningen «Kill your darlings» jo før, jo heller!
Hva slags type bøker liker du selv å lese?
– Det viktigste med bøker er at de på en eller annen måte griper meg, og at jeg blir fanget inn i illusjonen, tatt til et sted jeg ønsker å forbli, selv om det ikke nødvendigvis er et hyggelig sted, med trivelige personer. Oppfylles disse kriteriene har det ingenting å si om det er bøker skrevet for barn eller voksne, om det er krim eller drama, Ken Follett eller Kyrre Andreassen. Hvis boka i tillegg har åpnet noe opp i meg, som jeg tar med meg videre i livet, er leseopplevelsen fullendt! Dette forsøker jeg å ha som rettesnor for min egen skriving.
Er det ellers noe du har lyst til å fortelle oss?
– I "Taus savanne" er utgangspunktet det sørgelige faktum at det hvert 20. minutt skytes en elefant. Fortsetter nedslaktingen i samme hastighet som nå, er regnestykket såre enkelt: elefantene er borte fra naturen om 10 år.
Dette er imidlertid bare et symptom på en langt mer alvorlig diagnose: Det ville dyrelivet forsvinner nemlig i et forrykende tempo verden over. Teller man antall individer, er 80% av alle ville dyr, fugler, fisker, insekter og småkryp nå borte. Norge er intet unntak, og enhver med litt peiling på fugler og insekter legger merke til en dramatisk utvikling.
Jeg kan bare ikke forstå hvorfor det ikke er mer fokus på dette, at ikke nyhetene formidler alvoret, at ikke politikerne gjør noe, at ikke flere er bekymret! Til tider føles det svært ensomt å være opptatt av disse problemene. Likevel forsøker jeg å bidra til å snu utviklingen ved å fortelle om denne tragedien gjennom bøkene mine. Mange rygger imidlertid unna når det er snakk om slike alvorlige temaer, så jeg hadde sikkert kunne hatt en fetere bankkonto ved å velge noe annet å skrive om. Jeg ville imidlertid ikke ha kunnet sett meg selv i speilet hvis jeg ikke i det minste hadde gjort et forsøk.