Unni Lindell (f. 1957) har nå en ny krimserie med helten Lydia Winther, kalt Snø. Første bok i serien er "Nabovarsel", og bok nummer to "Fremmedlegeme" er den siste som kom ut, i fjor.
Fortell litt om "Fremmedlegeme".
– I "Fremmedlegeme" gjemmer flere kvinner seg for sine voldelige ektemenn på en idyllisk jordbærgård. Den ligger inne i skogen, med vakre åkre med røde bær i front. Det er et slags ettervernssted etter krisesenteret, drevet på ideell basis av en eldre kvinne ved navn Dagny Brede Viik, hun gjør alt for å hjelpe dem. Eller gjør hun det? Hvem sitt parti er hun egentlig på?
En dag ser Lilja at det er overvåkningskameraer i trærne rundt gården. Og Betzys seks år gamle datter, Bambi, går i søvne og forviller seg ut i skogen rundt gården om natten. Der finner hun noe fryktelig. Og Bambi sier så mye rart, som at hun har kontakt med en i kjelleren via babycallen.
Kvinnene som har søkt tilflukt på gården får ikke ha kontakt med omverdenen. Mobilene deres er konfiskert og etterhvert skjønner man at Dagny har god kontakt med lederen av krisesenteret, Evelyn Moos. Det finnes mange farlige menn i verden, men det finnes også noen farlige kvinner.
Hvordan vil du presentere Snø?
– Snø er kallenavnet til Lydia Winther. Hun er bare 24 år gammel i denne boka, og helt nyutdannet. Å bli kastet ut i en heftig drapssak, og ha Marian Dahle som sjef, er ikke bare bare. Snø vil levere, hun vil oppklare og gi resultater. Gjennom en 40 år gammel savnetsak blir hun koblet til jordbærgården. Hvordan kan det ha seg at flere savnede menn har koner eller samboere som har søkt tilflukt på gården?
Snø er vakker. Hun er høy og har lyst krøllete hår. Hun har sin egen tunge bagasje å hanskes med, nervenettverket hennes er til dels mørkt og derfor har hun oppsøkt en psykolog for å ordne litt i sitt eget sinn. Psykologen Fride Helmer opplever Snø som fraværende og litt merkelig. Snø selv kjenner at hun ikke har tid til å «marinere i sin egen skit». Ikke nå som hun har en sak hun skal løse. Men på finurlig vis er sinnemestringspsykologen knyttet til flere av de involverte i saken.
Hva med de andre karakterene i boka?
– Da vil jeg trekke frem Lilja og Betzy igjen, to av kvinnene på jordbærgården. Lilja er latvisk og har utviklet en hard fasade mot livet. Hun er ulovlig i Norge og ønsker derfor å bli på gården. Penger har hun ikke.
Betzy derimot er gift med den velstående advokaten William, som har gått over streken og banket henne gul og blå. Hun rømmer fra sommerhytta med de to barna Bambi og Soy, gjennom sommerskogen en natt, med voldsmannen hakk i hæl. Lilja og Betzy utvikler et avhengighetsforhold på gården.
Så vil jeg gjerne nevne Hay, eller Hans Arnold som han egentlig heter. Han jobber tett på Snø på Politihuset, og hun har vært veldig betatt av ham. Han er en kjekk, sympatisk og dyktig etterforsker, men han har samboer. Snø gir ham derfor opp, men det viser seg at han ikke er helt ferdig med henne likevel.
Til slutt vil jeg nevne Evelyn. Hun er femtisju år, en tynn kvinne med spraglete grått hår. Noen sier at hun ligner på en grevling. Hun er lederen på krisesenteret og klager over at det alltid er fullt der, og at hun aldri har tid til privatliv. Men hvorfor tar hun da hyppige turer til utlandet og får assistenter til å jobbe for seg? Snø går henne etter i sømmene og finner ut at det er noe som ikke stemmer.
Hvorfor har du valgt temaet kvinnemishandling?
– I alle krimbøkene mine velger jeg forskjellige samfunnsproblemer, og kvinnemishandling er et stort samfunnsproblem. Krimsjangeren er unik, for i tillegg til å dykke dypt ned i menneskene, og skrive litteratur, så har man spenningen. Det at man MÅ vite hvordan det går til slutt. Og jeg har laget flere kast i Fremmedlegeme, det vil si jeg snur alt på hodet og ting er ikke slik man tror. Og en overraskelse helt til slutt byr jeg på. Som alltid.
Hvor fant du inspirasjon til historien fra?
– Jeg har tro det eller ei, ikke så mye inspirasjon. Inspirasjon er overvurdert. For meg er skriving mest hardt arbeid. Jeg mekker sammen en intrige, deler bøkene i forskjellige «soner» og setter i gang å skrive. Og jeg synes det er slitsomt. Særlig de tre siste månedene. De er ikke morsomme!
Du har uttalt at du selv er lettskremt. Blir du redd av dine egne bøker?
– Jeg blir aldri redd av mine egne bøker. De er jo fiksjon. Derimot er jeg veldig redd for virkeligheten. Utenfor døra skjer det farlige ting, man kan bli overkjørt, knivstukket, voldtatt eller ranet. Eller ting kan skje med familien min. Jeg tenker alltid worst case, og får som regel rett. Da sønn og familie skulle til Florida på ferie sa jeg: pass på barna, så de ikke blir spist av en alligator. De lo selvsagt godt. To uker senere var det store oppslag i pressen om at en toåring var blitt spist av en alligator der borte. Så vel, mine angster stemmer ofte. Jeg synes folk som ikke er redde er veldig rare.
Hvor mange bøker har du planer om for denne serien?
– I alle fall en til. Om ikke flere. Men jeg har tittel og ny story til Snø 3 klar.
Når kommer neste bok?
– Sannsynligvis i 2024.
Har du noen gode boktips, utenom dine egne bøker?
– Det er så mange gode bøker. Jeg får nesten ikke lest andres bøker. Det går sånn i ett her. Det har vært signeringer, foredragsrunder, intervjuer og barnebarn. Jeg har faktisk ikke hatt en ledig dag før langt uti november. Og så begynte jo julesigneringene. Og forberedelser til julefeiring med hele storfamilien i huset her tar mye tid. Akkurat nå har jeg en bokstabel på ti liggende på nattbordet. Får mange tilsendt, vet du. Øverst i bunken ligger "Grønnøyd monster", av Myriam Bjerkli. Den har jeg kjøpt for egne penger! Deretter skal jeg lese "Løpe ulv". Jeg har nettopp lest ferdig Karin Fossums siste. Den var bra den!
Noe du vil si avslutningsvis?
– Jeg føler meg veldig privilegert som har så mange lesere, og er glad for at jeg fortsatt klarer å henge med i svingene. Min første krim kom jo i 1996, det er jo 26 år siden det. Det samme gjelder jo Anne Holt og Karin Fossum. Vi er tre voksne damer som klorer oss fast.
