Hva gjør du ved siden av forfatterlivet?
– Ved siden av å være forfatter har jeg en 100% stilling i Aktiv Fritid i Kristiansand kommune. Arbeidet mitt går kort forklart ut på å hjelpe mennesker mellom 10-100 år til en meningsfylt fritid. For å få dette til, samarbeider vi med mange ulike klubber og foreninger. Vi lager egne venne-/aktivitetsgrupper, og så ansetter vi støttekontakter. Det er en utrolig meningsfylt jobb, hvor de som har behov for bistand i en aktivitet eller er sosialt isolert, får muligheten til å treffe andre og gjøre noe hyggelig. Jeg er veldig stolt over å arbeide i nettopp Aktiv fritid. Der har jeg gode og dyktige kolleger, og ikke minst en modell som fungerer og hjelper mange mennesker.
Hva førte til at du ble forfatter?
– I 2010 skrev jeg for første gang en fortelling for mine da 10 år gamle tvillinger. Jeg likte å lese for dem, men slet ofte med å finne bøker som traff hundre prosent i forhold til hva de likte. Ettersom jeg kjente godt til hva de var interessert i og hvilken humor de likte, forsøkte jeg for første gang å skrive noe selv. Historien het «Fluffy fra Omvendtbyen», og var akkurat så banal som den høres ut.
En kveld jeg var på hyttetur med familien dukket det opp en idé til en krimhistorie. «Siste timen», het den. Jeg hadde lest en del av Roald Dahls fantastiske krimnoveller, hvor slutten bare slo meg helt ut. Dette var noe jeg selv ønsket å prøve, og dermed satte jeg meg ned for å skrive når familien hadde lagt seg. Jeg fikk en kollega til å lese novellen og han tipset meg om å sende den inn til et forlag. Svaret fra dem var at dette var bra, men at en novelle ikke var nok. Jeg ble bedt om å skrive ni til! Der og da tenkte jeg at det ville være umulig, men dess mer jeg skrev, dess flere historier og idéer dukket opp. Jeg opplevde rett og slett å bli mye mer bevisst alt som skjedde omkring meg, og kreativiteten blomstret. Ofte har jeg tenkt at det en gang må si stopp, men etter å ha skrevet over 180 ulike historier er jeg ikke like bekymret for dette mer.
Hvor mange enkeltstående noveller har du skrevet?
– Jeg har ikke eksakt antall. Jeg har skrevet både krim, grøss og relasjonsnoveller, men at jeg har skrevet over 180 noveller totalt, og at det går mot 200 er ikke langt fra sannheten.
Hvor mange ganger har du vært på trykk i ulike magasiner?
– Jeg skulle ønske jeg hadde den fulle oversikten over dette, men flere av novellene mine er solgt både i Norge, Danmark og Sverige – altså den samme novellen er publisert tre ganger. Hvis jeg skal stikke en finger i været så vil jeg si mellom 110-130 ganger.
Og så har du gitt ut noen novellesamlinger. Fortell litt om dem.
– Jeg har gitt ut til sammen fem novellesamlinger. Jeg elsker krimnoveller, og kan gå å surre på plot i dagevis. Det å skulle lage en smart vending er utrolig spennende, men samtidig veldig vanskelig. Det å lure en leser er ikke lett, da det er mange smartinger der ute som har lest mye. Trikset mitt er å tenke fullstendig utenfor boksen, kanskje lage en vending som snur rundt på alt det man tenker kan skje.
For eksempel: hvis historien går en vei hvor man kanskje ser for seg to ulike løsninger, så kan en idé være å plutselig vri historien fullstendig slik at nye alternativer dukker opp. Jeg kan også gå og tenke på ting som: hvordan kan en død person klare å ta livet av sin egen drapsmann? (Altså drepe en person etter sin egen død) Mange vil da kanskje tenke på at forgiftning eller leiemorder er svaret, men jeg har funnet en annen løsning jeg garanterer ingen har tenkt på. Kanskje noen etter hvert får høre den.
Fortell litt om boka «En grav å gå til».
– En «Grav å gå til» er min første krimroman. Dette er en ganske så vill historie som starter med at en prest reiser tilbake til Kristiansand etter å ha bodd på en liten øy i Nord-Norge halve livet sitt. En desperat telefon fra en tidligere barndomsvenn gjør at han motvillig drar tilbake. Gammelt grums fra fortiden har virvlet opp. Han møter den gamle vennegjengen sin, som ikke har hatt kontakt siden alle dro hver til sitt. En hendelse i ungdomstiden har gjort at de inngikk en pakt om aldri å møtes igjen, men nå må de plutselig forholde seg til hverandre igjen. Dette er ei bok med mange vendinger, og som sagt ei ganske så vill historie. Man får etter hvert et godt innblikk i presset som den middelaldrene presten står i.
Hovedpersonen heter Vidar. Fortell litt om han.
– Vidar er utdannet prest og bor på Kiv-øya, et lite forblåst sted i Nord-Norge. Han lever et tilsynelatende ensomt og tilbaketrukkent liv, men har en fortid som plutselig banker på døren. I boka følger vi Vidar som jeg-person, og blir vitne til hvordan han gradvis blir trukket inn i situasjoner og følelser han helst ville vært foruten. En utrolig historie virvles opp og Vidar står midt i stormen, og alt det fører med seg.
Handlingen foregår i Kristiansand. Hvorfor er dette stedet viktig for deg?
– Kristiansand og Hånes er mitt hjemsted, og det var helt naturlig å legge mye av handlingen der. Jeg har lest særdeles lite krim fra byen min, og har en liten drøm om at vi skal bli kjent for mer enn sol, sommer og dyreparken. Det å skildre fra steder jeg kjenner er selvsagt også mye enklere, i tillegg til at jeg har lagt en del scener til steder jeg selv liker/benytter og som jeg håper andre vil oppdage. Eksempel: Utsiktsplassen på Hånes og Ansgarkapellet.
Du valgte å selvpublisere boka. Hvorfor det?
– Etter å ha utgitt fem bøker via forlag var det faktisk sønnen min som foreslo at dette burde vi prøve å gjøre selv. Jeg var veldig skeptisk, men han klarte ganske raskt å overbevise meg om at dette skulle gå bra. Og det gjorde det. Vi brukte profesjonelle aktører i alle ledd, og fikk et sluttresultat vi var fornøyd med. I tillegg var sønnen min veldig dyktig med reklamering slik at vi fikk spredd boken utover det ganske land, og ikke bare i lokalområdet. Både biblioteker, privatpersoner og bedrifter har bestilt boken og det har vært en positiv, men slitsom prosess.
Med full jobb fant vi ut at dette ble en engangsgreie, men vi har lært utrolig mye og er stolte over hva vi fikk til.
Så nå valgte du å gi ut boka på Forlagshuset i Vestfold.
– Valget om å bruke forlag handler om to ting. Det ene er at det er utrolig tidkrevende å selvpublisere og det stjeler mye kapasitet fra det å faktisk være forfatter. En annen ting er at det føles anerkjennende å bli antatt av et forlag. Så ærlig må jeg faktisk være, at jeg blir veldig stolt over at andre vil satse på mitt manus. Det er fremdeles en stor jobb å gi ut bok, men tryggheten om at man har noen i ryggen er utrolig god å kjenne på.
I disse dager slipper du din andre bok. Er vi fortsatt i Kristiansandsområdet?
– «Døde øyne ser ikke» heter min nye bok. Dette er en frittstående bok, men for de som leste «En grav å gå til», så vil mye av persongalleriet være kjent. Etterforsker Emil Ribe er fremdeles med, men jeg-personen er en kvinne som hadde en liten rolle i forrige bok, nemlig psykiater Mona Jones. Hun er en karakter jeg ganske raskt forsto var interessant, og som jeg ville skrive mer om.
Fortell litt om handlingen.
– Jeg synes det er vanskelig å fortelle om handlingen uten å røpe for mye, derfor velger jeg å bruke vaskeseddelen som svar på dette spørsmålet. Psykiateren Mona Jones er særdeles anerkjent innen sitt fagfelt, men hun er også beryktet for sin utsvevende omgang med menn. Da en ung eiendomsmegler blir funnet drept, blir hun ufrivillig trukket inn i saken, ettersom hun nylig har hatt et kort og lidenskapelig forhold til ham.
Etterforsker Emil Ribe blir satt til å løse drapsgåten, men han møter flere utfordringer i jakten på morderen. En av dem er at også han har hatt en het affære med den karismatiske Mona Jones. «Døde øyne ser ikke» er en nervepirrende krimthriller om relasjoner, drifter, fortidens spøkelser og høyt psykologisk spill.
Hvordan ser en typisk skrivedag ut?
– Jeg har få typiske skrivedager. Tidligere kunne jeg skrive selv om jeg hadde mange rundt meg, men nå må jeg ha litt mer ro. Jeg skriver når jeg har noe å skrive om, og når det passer. Når det gjelder krimnoveller så kan jeg gå og kverne på en historie til jeg har laget den ferdig i hodet, for så å skrive den nesten ordrett ned. Da har setninger og plot surret ganske så mye på repeat.
Har du som regel historien klar i hodet når du skriver?
– Som regel er krimnovellene klare i hodet når jeg skriver dem, men når det gjelder krimroman så blir mye av handlingen til underveis. Jeg har selvsagt en rød tråd, men ellers er det litt som å se en film, man vet ikke hva som skal skje. Det at en handling fører til nye situasjoner og scener man selv ikke ante skulle komme, er kanskje noe av det jeg liker best ved å skrive.
Hvilke fremtidige bokplaner har du?
– Akkurat nå har jeg kun fokus på å få utgitt «Døde øyne ser ikke». Dersom leserne liker den, har jeg lyst å skrive mer om Emil Ribe og hans liv. Jeg tror denne boka viser at han er en mer kompleks fyr enn vi aner. Jeg er heller ikke fremmed for å skrive om helt andre ting, og krimnoveller er noe jeg aldri vil slutte med.
Er det noe du vil at leserne skal sitte igjen med når de leser dine bøker?
– Ja! Jeg skriver ganske enkelt for å underholde. Det desidert viktigste for meg er at leseren skal ha en lesestund som drar dem bort fra den vanlige hverdagen. Jeg ønsker at leserne skal ha få dødpunkter, bli overrasket og kjenne på samme spenningen som jeg gjør når jeg skriver. Jeg kan kjenne på kroppen når scener jeg skriver fungerer, for da er det nesten som å lese boka selv.
Hvis du kun skulle lest tre bøker denne høsten, hvilke tre bøker ville du da valgt?
– Oi, hvis jeg skal velge de tre første som dukker opp i hodet mitt så velger jeg bøker som har inspirert meg til å skrive «En grav å gå til»: «Levende begravd» av Peter James, «De som fortjener det» av Patrick Swanson og «Trekkfuglene» av Erling Greftegreff.
Jeg må ellers nevne at det er vilt mange andre dyktige forfatter i Norge som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. Jeg anbefaler derfor leserne å ikke bare gå på de kjente, men teste ut noen andre navn av og til. Jeg lover at man kan finne noen virkelige skatter.
Har du noen manus gjemt bort i skuffen, som sannsynligvis ikke vil bli utgitt?
– Jeg har haugevis av manus i skuffen. Noen av dem tenker jeg burde blitt gitt ut, mens andre ikke fortjener dagens lys. Jeg har en historie jeg selv er veldig glad i, en slags roman bestående av mange noveller som henger sammen. Det handler om en ung mann som må flykte fra landet i ung alder, hvor hendelser gjennom hele hans liv er beskrevet i små spennende noveller. Den hadde jeg elsket å lese selv, men er svært usikker på hvordan den ville blitt mottatt. Hvem vet, kanskje den dukker opp en gang…
