Ellen G. Simensen (47) er født og oppvokst på Ringerike. Hun jobber som universitetslektor på masteren i karriereveiledning ved Universitetet i Sørøst-Norge. Hun har holdt flere skrivekurs for ungdom og voksne og vært programleder i podkasten "Helt kriminelt".
Debutboka "Tro meg når jeg lyver" (2020) er utgitt i Sverige og Frankrike. Den ble også nominert til Maurits Hansen, Nytt blod-prisen.
"Den navnløse arven" er en psykologisk thriller og en oppfølger av debutboka "Tro meg når jeg lyver" som kom i 2020. Lars Lukassen dras denne gangen inn i en etterforskning som skal vise seg å ha dype forgreininger i Norges sæddonorsystem og menneskers liv og relasjoner – men også i Lars Lukassens egen livshistorie, og søken etter sin far.
Handlingen starter en junikveld i år 2000 hvor en ungdomsgjeng samles ved et tjern utenfor byen for å feire overgangen til videregående skole. Stemningen er høy, men neste morgen snus gleden. En jente er utsatt for en voldtekt, og hevnen hennes ender i en nådeløs tragedie for flere av ungdommene. En hendelse som skal prege dem alle inn i voksenlivet. 16 år senere, blir en lege ved en fertiltetsklinikk på Ringerike, brutalt myrdet. Etterforsker Lars Lukassen blir satt på saken, og gradvis avdekkes et sæddonorsystem fra 80-tallet der hemmelighold, anonymisering og skjulte handlinger ikke ønsker dagens lys.
Jeg ble inspirert til å skrive denne krimromanen etter at jeg i 2021 kom over en nyhetssak i mediene. Øystein Tandberg, nå leder av foreningen Donorunnfangede i Norge (DUIN), oppdaget via en DNA-test til MyHeritage at han hadde et tosifret antall halvsøsken. Han var unnfanget ved anonym sæddonor på 80- tallet.
Jeg begynte å undre meg over hvordan man kunne ha så mange halvsøsken og hvordan systemet for å få sæddonasjon hadde foregått for å få slike resultater.
Etter å ha gjort en del research forstod jeg at her hadde det vært et uregulert system, der legestanden kunne håndtere dette slik de ville uten at noen stilte spørsmål ved systemet de praktiserte. Legene holdt ikke oversikt over hvor mange barn som ble til per donor. Tvert imot ble man oppmuntret til å være sæddonor dersom legene så at man var en som fikk mange avkom. Foreldre ble sterkt oppfordret til å være tause om hvordan barna ble til, og de signerte taushetserklæringer. Med andre ord ingen skulle få vite om familiens hemmelighet. Aller minst barna.
Sæddonasjon var den gangen ferskvare, og det er donorer i dag som har stått frem og fortalt at de har gitt donasjoner to ganger i uka over en tiårsperiode. Det kan bli en god del barn av det. For det er vel slik, at jo flere ukjente søsken man har, desto større blir sjansen for at man kan møtes – uten å vite at man faktisk er søsken. Hvilke konsekvenser kan det få? Og hvordan oppleves det å få det du trodde var ditt biologiske opphav revet bort under føttene dine?
I dag er DNA alle manns eie. Det kan ikke legene ha tatt høyde for da de for over 30 år siden praktiserte det anonymiserte og taushetsbelagte systemet. Her var det duket for en krimhistorie som du kan lese om i Den navnløse arven.
En ting er sikkert: en DNA-test har potensiale til å forandre ditt liv – og andres.
Foto: Lina Hindrum