En alternativ hverdag

Jeg er 34 år. Jeg er ikke mamma. Jeg er ikke kone. Jeg er ikke samboer. Jeg er ikke arbeidstaker. Jeg er uføretrygdet. Jeg er pasient. Jeg er tvangsinnlagt. Jeg er skribent. Jeg er blogger. Jeg er fotograf. Jeg er anmelder av bøker. Jeg er forfatter. Jeg er meg, fra innerst til ytterst. Jeg er som løken; lag på lag.

Tekst: Helene Larsen

Jeg er kontraster, og slik er hverdagen min også - kontrastfylt. Jeg lever med Asperger syndrom, som er en tilstand på autismespekteret. Det gjør at noen ting er vanskelige for meg, mens andre ting er lettere for meg enn for andre tror jeg. For eksempel det å skrive. Jeg har noen super-powers, som evnen til å oppdage detaljer, og det beriker skrivearbeidet mitt.

Skrivearbeidet er en del av hverdagen min. Jeg blogger hver dag. Andre ting som er en del av hverdagen min, er døden. Jeg har gjennom å leve med en tilstand andre ikke forstod, og jeg heller ikke visste jeg hadde før jeg ble 30 år gammel og utredet grundig, pådratt meg tileggsdiagnoser, deriblant opptrer anoreksi og sucidalitet.

Asperger syndrom, synes ikke utenpå kroppen. Det er heller ikke mulig å se det på en blodprøve. Men ser du på dagen min, kan du forstå at jeg har en annen måte å fungere på. For eksempel er jeg veldig var på forandringer og er opptatt og avhengig av rutiner og forutsigbarhet. Jeg har delt opp dagen min etter en detaljert dagsplan. Jeg har klokkeslett jeg sitter i stolen og ser tv og klokkeslett jeg sitter ved mac-en min og skriver som jeg gjør nå. Ingenting er tilfeldig.

Når man har en autismetilstand, er det ofte også vanskelig å kommunisere og sosialisere. Det gjør at noen oppfatter meg som en einstøing. Men det er ikke det at jeg ikke vil ha kontakt med andre mennesker, jeg synes bare det mellommenneskelige er litt vanskelig. Det å kommunisere om løst og fast, faller seg unaturlig for meg. Derfor leser jeg reklameannonser slik at jeg kan fortelle deg hvor du kan gjøre et kupp denne uken.

Asperger er en såkalt høytfungerende tilstand på spekteret, noe som innebærer at for å få diagnosen må man ha normal til høy iq og et normalt språkforråd. Derfor er det av og til vanskelig for andre å forstå at jeg sliter når vi omgås hverandre.

Ofte, avviser jeg andre midt i en samtale. Jeg trenger å styre sosialiseringen, sitte med håndbrekket så jeg kan si stopp om bilen får for stor fart. Det er en svakhet og enorm sårbarhet hos meg, dette med å være så var for hvordan andre mennesker er sammen med meg. Det er derfor jeg virker litt ensom. Andre liker ikke folk som bestemmer hva de kan si og ikke si.

Jeg har som skrevet anoreksi, og spiser kun to matvarer om og om igjen. Jeg følger et strengt regime som sikrer et inntak jeg egentlig ikke vil ha. Men jeg er på sykehus og noen vil holde meg i live. For noen, har også jeg livsverdi. For meg, under et slikt press, er det viktig at måltidene kommer til faste tider.

Jeg fotograferer to ganger om dagen, som regel på parkeringsplassen utenfor døra. Det er utrolig hvordan man finner motiver når man har en begrenset horisont. Jeg er veldig kreativ og jeg er utholdende. Jeg kan holde på med samme interesser over lang tid.

Når kvelden kommer, er jeg lettet over at jeg har klart enda en dag. Jeg føler meg mer komfortabel til å snakke litt når jeg ligger i senga, så nattevaktene får noen samtaler med meg mens jeg på dag- og kvelds-skiftene er relativt stille, med unntak av deling av reklame, oppskrifter og kanskje litt om det vi ser på tven. Ser du meg nå? Jeg krymper meg i anoreksi, skammer meg i selvskading og nedbryter selvbildet mitt. Men jeg kan også kjenne på livskvalitet og egenverd, og da, akkurat da, er jeg takknemlig for at noen er på jobb og redder oss som faller utenfor.

Helene driver bloggen Aspergerinformator  som er en opplysningsblogg om Asperger Syndrom.

Besøk bloggen hennes her