Den gang jeg nesten ble kidnappet
Klokken var litt over syv, men allerede hadde solen gått ned og mørket senket seg. Store, tunge regndråper falt fra himmelen. Splat, splat, splat, sa det da de traff den våte asfalten. Sokkene mine var gjennomvåte. Hadde jeg visst det kom til å regne, ville jeg kanskje valgt noe annet enn joggesko å gå med. Jeg burde jo egentlig ha visst det; det var tross alt regnsesong nå. Det fine, grønne gresset hadde for lengst blitt brunt. Bladene på trærne hadde for lengst blitt gule og falt ned. Nå lå de og druknet i vanndammer rundt omkring, sammen med meitemarken som var kommet opp fra jorden i et forsøk på å berge livet.
Det var en høstkveld lik alle andre. Det var ingenting ved akkurat denne kvelden som tilsa at snart skulle livet mitt snus fullstendig på hodet. Hadde jeg visst hva som ventet meg, ville jeg kanskje snudd og løpt i motsatt retning. Hadde jeg visst, hadde jeg kanskje ikke gått ut i det hele tatt. Men jeg visste ikke.
Ikke ennå.
Jeg var kommet til fotballbanen nå. Jeg gikk langs tribunen. Så på det mørke treverket som nå mest av alt så sort ut. Så på gresset, med de hvite oppmerkingene. Målene i hver sin ende av den gigantiske banen. En gang hadde jeg spilt her. En gang hadde jeg løpt rundt med knebeskyttere og fotballsko sammen med jevnaldrende elever fra klassen. Men så hadde jeg sluttet, for fotball var ikke noe for meg. Jeg hang liksom ikke helt med. Var mer opptatt av publikums reaksjoner enn å spille på lag. Slik blir man ingen god lagspiller av.
Med et siste blikk på fotballbanen, vendte jeg den ryggen. Nå var det ikke langt igjen til jeg var hjemme. Nå skulle jeg bare følge veien, ta til venstre ved første sving, og så følge veien igjen, så ville jeg være hjemme. Med raske skritt løp jeg over veien. Den hadde ikke noe fortau eller veirekkverk, så her gjaldt det at både gående og kjørende holdt øynene på rett sted for å unngå ulykker.
Jeg gikk i grøftekanten. Forsøkte å ta opp minst mulig plass. En rekke biler kjørte forbi. For hver bil som passerte, sprutet vannet opp over føttene mine. Jeg brydde meg egentlig ikke, men jeg visste at mamma kom til å gjøre det. Disse skoene kom ikke til å være brukendes i morgen, så fulle av vann som de var blitt nå.
En sort bil med en rød stripe på svingte inn bak meg. Stoppet. Det samme gjorde jeg. Et vindu ble rullet ned. "Hei, du!", ropte en voksen mannsstemme. Jeg dro ikke kjensel på den. "Ja?", ropte jeg tilbake. "Kan jeg kjøre deg noen plass?", spurte han. "Ellers takk", responderte jeg.
"Joooda", maste han plutselig, "kom nå da, så kjører jeg deg hjem! Moren din lurer nok på hvor du er hen!". Jeg tok et par skritt bakover. "Mamma vet hvor jeg er hen. Jeg bor rett borti her. Ellers takk", sa jeg igjen. Følte meg plutselig litt utrygg på hele situasjonen.
Så hørte jeg det klikket i et belte. Før jeg forsto hva som foregikk var døren blitt åpnet. Lynraskt var han ute. Jeg snudde meg. Løp, men var ikke rask nok. Han fikk tak i jakken som jeg hadde knyttet rundt livet. Den gled opp, og jeg løp så fort jeg kunne. Jeg kunne høre ham banne bak meg. Jeg snudde meg ikke. Fortsatte bare å løpe, mens jeg kunne høre bilen svinge ut igjen og kjøre etter meg.
Det våte håret klistret seg til ansiktet mitt. Det brant i lungene. Våte joggesko klasket hardt mot asfalten. Hjertet hamret så fort at jeg trodde det skulle sprette rett ut av brystkassen. Men jeg stoppet ikke. Jeg bare løp. Så fort jeg kunne. Svingte inn så fort sjansen bød seg. Løp gjennom private hager. Tenkte det ville være vanskeligere for ham å følge etter meg der. Jeg ville gråte. Jeg ville skrike. Jeg ville ringe på hos noen. Søke tilflukt. Men fornuften tok meg. Det var best å ikke ta noen sjanser. Det var best å ikke lage noen lyder som kunne avslørte hvilken hage jeg befant meg i. Best å ikke stoppe opp for å ringe på hos noen, for hvem vet om de i det hele tatt ville åpne? Nei, det var best å bare løpe, og håpe at jeg ikke snublet.
Så var jeg ute på veien igjen. Ingen flere hager å løpe i. Jeg stoppet ikke. Fortsatte bare å løpe. Rev opp ytterdøren, hev meg innenfor og låste den. "RING POLITIET!!!!" skrek jeg for full hals, til familien på fire som satt der i stuen og så på tv. Nysgjerrige blikk møtte meg. Mamma, pappa, storesøster og storebror. Jeg sank sammen. Skalv og gråt. Forsøkte å snakke, men klarte ikke.
Da jeg omsider fikk talens makt igjen fortalte jeg om mannen som hadde forsøkt å gripe tak i meg. Om bilen som hadde forfulgt meg. Mamma forsøkte å roe meg ned; Jeg hadde livlig fantasi. Han skulle nok bare samme veien. Han ville nok bare sørge for at jeg kom meg trygt hjem. Politiet ble aldri varslet. Selv den dag i dag er jeg overbevist om at jeg ble utsatt for et kidnappingsforsøk, enn så mye mamma forsøkte å dysse det ned.
Kidnappingsforsøk er ikke uvanlig. Annenhvert minutt blir et barn meldt savnet i Europa. I Norge alene kom det inn hele 198 savnetmeldinger på barn (under 18) i perioden januar-mai 2017. Dèt er mange. I alle fall mange nok til at vi bør ha det i bakhodet.
Da jeg gikk hjem den kvelden, var det fordi moren min syntes det var tullete å skulle bruke bensin på den korte kjøreturen. Jeg var ni år gammel, stor nok til å gå hjem alene, og veien var absolutt ikke så fryktelig lang. Likevel var det så vidt jeg faktisk kom hjem i det hele tatt.
Så kjære foreldre, til dere vil jeg komme med en oppfordring:
Vær så snille å kjøre den ekstra kjøreturen. Selv om barnet er stort nok til å finne veien hjem selv, og avstanden er kort. Selv om det fremdeles er lyst ute, selv om det er midt på ettermiddagen, og selv om det er 'unødvendige bensinutgifter'. For sannheten er at noe kan skje når som helst, hvor som helst, og med hvem som helst. Det er bedre å miste bensin enn å miste et barn.
Har du ikke mulighet til å kjøre barnet hit og dit, og synes du barnet kanskje er hakket for ungt til å ha sin egen mobiltelefon, så skaff i det minste en GPS-tracker, så du alltid kan vite hvor barnet befinner seg. Dette armbåndet (affiliatelenke) har gøyale farger for barna og kobles opp mot din telefon ved at du laster ned en app på telefonen din. Derfra kan du følge med på hvor barnet befinner seg. Dere kan også ringe og sende tekstmeldinger til hverandre. Er barnet i fare, klikker det på SOS-knappen, og du blir umiddelbart varslet. Klikk på lenken og scroll nedover for å lese mer om produktet.
Det verste man gjør i slike situasjoner er å tenke "det skjer ikke oss", for "vi bor i et trygt byggefelt", og "dessuten er det alltid noen som passer på". Jeg bodde også i det som ble ansett som et trygt byggefelt, med masse hus rundt oss, og noen som 'alltid passet på'. Helt til den kvelden hele min virkelighetsoppfatning ble snudd fullstendig på hodet og jeg tilbrakte de to neste årene livredd for å bevege meg utendørs.
