• Susann Laache

Til mobberen - se hva du har gjort!

Brukervurdering: 3 / 5

Sjerne aktivSjerne aktivSjerne aktivStjerne inaktivStjerne inaktiv
 

Du som lo bak ryggen hennes og sa stille til kameratene dine “Hvordan ble hun så stygg?”. Kanskje kommenterte du overvekt. En jente eller gutt i korridoren på skolen blir sett på og snakket om. Hun er feit. Stygg. Tynn. Mørk i huden. Et ben er lengre enn det andre. Oransje hår. Kanskje fregner i tillegg? Ikke merkeklær fordi moren og faren ønsket å prioritere mat på bordet og speideren. Det fikk han bort fra mobberne. Der var ingen av de.

Har du tenkt på hva dine handlinger gjorde med “feita” som du kalte henne med et smil om munnen? Hun var også den siste som ble valgt hver gang i gymtimene. Når du og alle i klassen skulle velge lag til hjørnefotball eller stikkball. Jeg digget stikkball. Jeg digger det ennå.

Har du tenkt på at når du trodde du mobbet stille så mobbet du høyere enn høyest? Har du tenkt på at offeret kjente øynene dine og kameratene dine sine øyne i ryggen? Har du tenkt på at selv om hun kanskje ikke sa noe, så var hun ikke stum. Hun var heller ikke døv.

Hun hørte alt. Når du trodde du var stille.

Jeg håper og tror at de fleste som mobber på barneskolen eller ungdomsskolen, de angrer når de er på min alder. En gang lo jeg av en jente i klassen fordi hun hadde dårlig pokemonkort. Skal jeg fortelle deg noe? Jeg fikk aldri pokemonkort. Jeg eide aldri et eneste kort. Jeg lånte. Jeg lo av noen som faktisk hadde egne kort. Jeg lo av noen som hadde noe jeg ikke hadde. Jeg mobbet den gangen og skammer meg. Se hva jeg gjorde? Kanskje jeg ble sett på som en av mobberne for alltid? Jeg fikk ikke inntrykk av det. Allikevel skammer jeg meg.

Jeg lo eller mobbet ingen for hvordan de så ut. Jeg var normalvektig selv. Jeg fikk aldri buffalo sko eller miss sixty bukse. Jeg gikk i korps og hadde mat på bordet. Jeg syns mamma priorierte riktig. Jeg fikk bulimi når jeg var 14 år. Jeg spøker ofte på scenen om at det er mamma sin feil. Hun ba meg skaffe en hobby. Jeg valgte ikke håndball eller turn. Det ble bulimi. Allsidig og kan gjøres hvor som helst og når som helst. Genialt. Nei.

En gang prompa jeg forresten. I klasserommet. Det var helt stille. Alle lo. Jeg løp hjem til mamma. Jeg var naboen til skolen. Jeg gråt og skulle aldri tilbake på skolen. Så jeg følte meg mobbet et lite øyeblikk. Jeg kom tilbake og alt var glemt. Hvor godt hadde ikke det vært for de som ble mobbet hver dag?

Jeg ble aldri mobbet for bulimien. Jeg vet hvorfor. Jeg fortalte ingen det. Jeg ventet fem år med å fortelle det til noen. Jeg var helt alene om det. Allikevel så jeg på det som bedre i forhold til å bli mobbet. Jeg hadde det vondt. Hva hadde skjedd om jeg fortalte det? Jeg vet at det hadde blitt snakket om. Det hadde blitt spekulert og jeg hadde ikke blitt sett på som den Susann jeg ønsket å være. Den glade jenta som hadde en god del venner, overnattinger hver helg og jeg hadde jevnlig kjæreste. Om man kunne kalle det, det på den tiden. Jeg ble såvidt tatt på “puppen”. Det kalte man en kjæreste. En gutt som tafset på noe jeg nå vil si var en skinnfell.

På Facebook er det grupper for mobbeofferet. Stopp mobbing. Oss som er mot mobbing. Det er mennesker som har blitt mobbet store deler av livet som ønsker å samles. Det må være godt å være samlet og kunne dele erfaringer og vonde tanker. Gode tanker også. Så vondt at det skal føles godt at man ikke er alene om disse traumatiske opplevelsene de har gått gjennom på skolen og utenfor skolen. Den vonde barndommen.

Jeg har fulgt med litt på en av mange grupper man kan finne på Facebook. Der er det blitt en “trend” at man legger ut et bilde av seg selv og skriver noe som kan rive i sjelen. “Hei, tør du å skrive hei til meg? “. Det lages innlegg som “fortell meg en fin ting ved deg selv”. Dette for å fokusere på de fine tingene. Jeg håper at dette river i din sjel, din mobber. Jeg håper det river skikkelig. Det river i min sjel selv om jeg kun hadde pokemonepisoden min. Da jeg mobbet noen for å ha noe jeg ikke hadde.

“Hei, tør du å si hei til meg?”

 


Susann Laache som har skrevet denne artikkelen er mamma, bonusmamma, barnehageassistent og Stand Up komiker. Hun startet bloggen Gaffeltruckfrue i oktober 2017. På en humoristisk måte er hennes mål å skildre og skrive om livet generelt. Hun har mest fokus på mammalivet og mammalivets utfordringer, erfaringer og ideer. Bildene tilhører også Susann Laache.

Besøk bloggen hennes her

Anbefalt hobbybok:

Heilt spesiell - sy barnas favorittplagg

Så gøy å kunne sy og sine egne klær! Her finner du over 35 fine oppskrifter på plagg til både babyer og større barn. Størrelsene er fra 50 til 140 cm.

Hver oppskrift følges av en enkel og god forklaring. Kristin Thorsnes har også laget en instruktiv syskole med bilder og trinn-for-trinn-forklaringer. Du kan sy alle plaggene på din vanlige symaskin, og du trenger ikke å ha mye erfaring for å komme i gang. Mønsterark i full størrelse medfølger.

Les mer …

Kopirett © 2017. Hverdagsnett. Alle rettigheter reservert.