Skip to main content

Hvorfor ikke date en sugardaddy?

  • Myriam H. Bjerkli

Den gang jeg var ung, fantes ikke ordet Sugerdaddy, men selvfølgelig fantes de den gangen også. Rike menn som "kjøpte" seg selskap, enten det var snakk for en kveld, en natt, eller et lengre forhold. Som ei ung og litt rotløs jente, så hendte det selvfølgelig at man fikk tilbud. 

Galante menn som gjerne ville spandere, og som ofte virket å bli enda mer trigget av min motvilje mot å bli spandert på, at jeg knapt lot dem gi meg et glass vin, med mindre jeg fikk betale det neste.

Noen av dem hyggelige og single menn, med mer eller mindre seriøse hensikter. Mange av dem eldre og / eller gifte menn som likte utfordringer, og som var vant til at det meste lot seg kjøpe for penger. Mange selgere som gjerne ville ha faste møter langs salgsrutene sine. Noen ganske direkte, menn som tilbød noen tusenlapper for en natt, det var mange penger den gangen, jeg husker jeg tjente 15 kroner i timen på den vanlige jobben min. Allikevel var de alltid enkle å avvise. Jeg har alltid ment at kropp ikke burde være en salgsvare, og var definitivt ikke interessert i å selge min egen..

Allikevel... Det var en hyggelig fyr fra oljebyen Stavanger, jeg var tjue, han det dobbelte. Begge var vi relativt frie og franke, han var nok noen hakk mer betatt og fri enn meg. Han ville gjerne "hjelpe meg:" å få det livet jeg drømte om. Uten betingelser om sex eller fast forhold, bare som en mulighet til å bli litt bedre kjent ...

Tanken på å fortsette den utdannelsen jeg hadde måttet gi slipp på - av nettopp økonomiske grunner - var fristende. Fyren var hyggelig, det kom daglig blomster og hyggelige brev, (ja, BREV, vi er så langt tilbake i tid). Han ville at jeg skulle flytte til Stavanger, han lovet å betale skole, skaffe ny jobb, sørge for egen, ny leilighet. Tanken var fristende. Fyren VAR hyggelig og jobben jeg hadde var mer slit enn givende. Jeg bodde på en hybel på 20 kvadrat, uten dusj og med do tre etasjer ned. Det ville vært en vinn-vinn-situasjon, ikke sant? Jeg fikk oppfylt noen drømmer, han fikk oppfylt ... meg? 

Men magefølelsen min skrek allikevel nei.

Jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde blitt, dersom jeg hadde flyttet til Oljebyen. Selvfølgelig ville byttehandelen medført sex, noe annet ville vært nesten skammelig. Før eller siden MÅ man betale tilbake, det finnes ikke noe slikt som en evig gratis lunsj. Jeg var dessuten verken urørt eller jomfru, jeg hadde ingen "dyd" å miste.Troen på den eneste ene, og ekte, evig kjærlighet var heller ikke påtrengende tilstede. Jeg hadde med andre ord lite å tape.

Bortsett fra selvfølelsen. Integriteten. Selvstendigheten. Stoltheten. Og ikke minst, selvrespekten.

Jeg er veldig glad for at jeg ikke flyttet. At jeg ikke lot meg kjøpe. At jeg takket nei til å få meg en "sugerdaddy." 

Jeg tror det ville ha gjort noe med meg, at det ville skadet måten jeg i dag ser på meg selv på. Jeg tror det å la seg kjøpe av et annet menneske, gjør noe med selvfølelsen til den kjøpte, selv om det der og da kan virke uskyldig, ja til og med fornuftig. Derfor lar jeg meg opprøre når jeg nå ser at det kjører biler rundt i Oslo og prøver å friste unge studenter til å betale studiene med å la seg oppvarte og kjøpe. I reklamen, som står på en tilhenger, er budskapet:


«Hei studenter!  0,- i studielån? Date en sugardaddy». 

Og jeg er redd det er en del av en negativ "trend". Jeg leser innlegg av yngre kvinner, som nå, i 2017, sier at det er totalt uaktuelt for dem å date menn som ikke betaler. Selv om de har råd. Selv om de tjener bedre enn mannen de skal på date med. Jeg ser tv--program der de intervjuer damer og menn som kjøper og lar seg kjøpe, og begge parter tilsynelatende synes det er en helt grei deal. . Jeg blar meg gjennom en rekke sider på nettet der unge damer kan møte velstående menn for mer eller mindre forpliktende treff.

Jeg ser og leser og undres. Over hvor det ble av likestillingen. Og over at slik reklamer er lovlig. i et land der både hallikvirksomhet, kjønnsdiskriminerende reklame, og kjøp av sex er forbudt?

Men mest av alt, synes jeg det er nitrist. Unge, norske jenter, med alle forutsetninger for å leve et godt liv. Som er oppdratt til likestilling og selvstendighet. Også  lar de seg kjøpe? For enten det inkluderer sex eller ikke, dette er uansett kjøp og salg av jenter. Veien videre inn i prostitusjon er kort, alt begynner med en natt, en mann, deretter er det enklere ... Det er dessuten lettere å venne seg til å ha mye penger ... Det er mulig at jenta innbiller seg at hun har makten, at hun er ønsket, sett og begjært. Men i de aller fleste tilfellene er hun kun en hvilken som helst vare, noe en eldre mann ønsker å smykke seg med, slik at han kan pleie sin egen selvfølelse. Hadde han ikke valgt henne, så hadde han valgt jenta på hylla ved siden av ...

Et "liksom"forhold der den som betaler har makten, og den som blir betalt for, må gjøre det hun får beskjed om. Ofte iført de klærne han ønsker å se henne i, og som han kanskje også har betalt for. Unge jenter som bruker tiden og energien sin på å gjøre seg deilige for menn de egentlig ikke er tiltrukket av, for å betale studielån, kjøpe seg dyrere vesker og høyere sko. Som sender signaler ut til andre unge jenter om at dette er ok og spennende, og at det å selge seg "bare litt" på et eksklusivt hotell, er noe helt annet enn hun som står på gatehjørnet og byr seg fram til forbipasserende.


Vel, det er ikke noe helt annet. Det er mulig det foregår på finere plasser og på renere laken, men uansett om han penetrerer henne eller ikke, det er fremdeles kjøp og salg av jenter. Det er ikke ok. Og personlig har jeg faktisk langt mer respekt for jenter som prostituerer seg ut fra fattigdom og nød, enn jeg har for norske jenter som lar seg kjøpe for dyre vesker og nye sko. Eller for å slippe studielån ...

Dessuten: disse studentene, når de er ferdig med studiene og kanskje har sluttet å selge seg til høystbydende. Hvor festlig tror de det er, når de møter på sine tidligere sugerdaddys i sine nye jobber? Som sjefer, kollegaer eller som han de skal forhandle med i et konkurrerende selskap? Eller som sin kommende svigerfar?

 
Hvor stor sjanse er det for at de blir møtt med den respekten de ønsker da?
 

Dette innlegget er skrevet av og publisert med tillatelse fra

Myriams Boble

 Myriam er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger, har skrevet krimsuksessen 'Lille Linerle'