• Inger Anne Røhr, BUP Betanien - stud.psycho.

Selektiv mutisme

Stjerne inaktivStjerne inaktivStjerne inaktivStjerne inaktivStjerne inaktiv
 

Begrepet selektiv mutisme kommer av selection som betyr utvelgelse og mutism som betyr taushet eller stumhet.

Barn med denne tilstanden kan snakke og snakker i noen situasjoner og overfor noen personer, men er tause i andre situasjoner og i nærvær av andre personer. Atferden er konsekvent og vedvarer over tid.

Forekomsten ser ut til å ligge på under 1%, og er noe høyere for jenter og innvandrerbarn/tospråklige barn. Symptomene debuterer ofte tidlig, helt ned til 2-3 års alder, men blir i starten ofte sett på som grad av sjenanse. Barn med selektiv mutisme skiller seg imidlertid fra sjenerte barn som kan snakke når de blir bedt om det. Disse barna vet at de er redde, men kan vanligvis ikke forklare hvorfor.

Symptomenes grad og mønster varierer. De fleste barna snakker fritt hjemme til nære familiemedlemmer, men er tause i barnehage eller skole. Noen barn er sosialt aktive og kommuniserer via mimikk og gester, mens andre viser generell tilbaketrekning i atferd. Noen er tause overfor voksne, men kan snakke til jevnaldrende utenom skolegården, mens andre kan si noe til en lærer i en til en situasjon, men ikke til medelever, osv.

Foreslåtte etiologiske faktorer er sosial angst, immigrasjon, vage språkvansker og vansker med auditiv prosessering, nevrologiske utviklingsproblemer, motoriske utviklingsforsinkelser, pre/perinatal skade.

Selektivt mutistiske barn varierer mye i personlighet, temperament, faglig kapasitet og kommunikasjonsstil. Dersom utredning viser at barnet har spesifikke utviklingsforstyrrelser, oppmerksomhetsvansker, språkvansker eller lignende, må selvfølgelig kommunikasjonen og undervisningen tilpasses barnet i forhold til dette.


Informasjon til personer rundt barnet

De som ikke vet hva selektiv mutisme innebærer kan synes at det er vanskelig å forholde seg til disse barna. Første steg er å informere dem om at barnet er som andre barn når hun/han er i en trygg situasjon, og at barnet ønsker å snakke men ikke kan.

Taushet som kommunikasjonsmiddel er både tvetydig og provoserende. Det gir større muligheter for feilkommunikasjon og misforståelser enn tale. Dette kan føre til at en føler seg maktesløs og at en ”har prøvd alt, men ingenting nytter”. Press for å få barnet til å snakke eller å la barnet være helt i fred er begge grøfter å falle i. Det er viktig å gå sakte og gradvis frem hvis man skal oppnå fremgang.

Det er viktig å formidle at en kan dempe angsten som er forbundet med å snakke hos barnet på flere måter:

  • Ha en avslappet holdning til barnet.
  • Vise at det er greit at barnet ikke snakker og at nonverbal kommunikasjon blir akseptert i begynnelsen.
  • Tilpasse seg barnet i forhold til blikk, tale, kroppsspråk og plassering (ved siden av heller enn overfor).
  • Ha felles fokus på noe av interesse for barnet, heller enn på selve barnet.
  • Ikke stille direkte spørsmål, men heller undre seg høyt og slik åpne opp for respons.
  • Gi barnet tid til å gi respons.
  • Fortsette dialogen selv om barnet ikke gir verbal respons, for å ta ansvaret vekk fra barnet.
  • Stille ja/nei-spørsmål dersom det er nødvendig, heller enn å gi valg som krever verbalt svar (”vil du ha det sånn eller sånn”).
  • Når barnet begynner å snakke forsøke å motta verbale svar på en naturlig måte og med nøytral affekt, for å unngå å øke selvbevisstheten hos barnet.
  • Se barnet som den han er utover å være selektiv mutistisk - hva liker barnet?

Til kontaktlærer

1. Forståelse av selektiv mutisme

Innhent informasjon om selektiv mutisme og del denne med andre på skolen.

2. Samarbeid med foreldre

Det er viktig å etablere et godt samarbeid mellom foreldre og skole (eventuelt andre instanser PPT, BUP osv).

3. I møte med barnet

Ta barnet til side i et trygt, privat og komfortabelt miljø og forklar at du forstår at det å snakke på skolen kan være skremmende for noen barn. Spør barnet om hun/han ønsker å ha mulighet til å snakke på skolen i framtiden. Når barnet indikerer at hun/han gjør det, tilby at du ønsker å hjelpe henne/ham å nå dette målet, at du vet at det vil ta litt tid, og at det kan være en vanskelig ting å gjøre. Fortell at du vil gå sakte og gradvis frem, og at du ikke vil presse barnet til å snakke før hun/han er klar for det eller tillate noen andre å gjøre det. Formidle også at du er trygg på at barnet gradvis vil nå sitt mål.

4. Informere i klassen (etter avtale med eleven selv og foreldrene)

  • Gjerne i begynnelsen av skoleåret.
  • Fortelle at barnet kan snakke, men synes det er vanskelig (akkurat som andre barn synes andre ting er vanskelige).
  • Sette i sammenheng med at andre barn i klassen har andre vansker dersom dette er tilfellet.
  • Eks.: For at barna skal forstå vanskene: la dem skrive med høyre hånd, så venstre.

5. Gradvis jobbing mot at barnet skal snakke på skolen

- En tillitsfull relasjon med barnet er helt grunnleggende, og det får man ikke om man bruker press eller tvang. Uansett begynner ikke et barn med elektiv mutisme å snakke fra en dag til en annen. Det jeg har sett fungere i skolen, er at man legger listen veldig lavt og tar utgangspunkt i den situasjonen og det eller de menneskene som barnet kommuniserer best med, det være seg med nikk og gester – og prøver å bygge på det og gå videre til nye situasjoner og nye personer. Når barnet er sammen med en voksen som det har lært å kjenne og bli trygg på, kan man tøye denne kommunikasjonen.

Læreren kan for eksempel si: Jeg forstår ikke hva du mener, kan du nikke/riste på hodet litt kraftigere? Eller: Jeg hører ikke hva du sier, kan du hviske/snakke litt høyere? Kanskje kan man finne noe morsomt og motiverende der barnet skal hviske eller snakke med en dukke eller en annen stedfortreder i stedet for direkte til læreren – og så jobber man med dette en stund. Hvis det ikke går, venter man til dagen eller uken etter, det er barnet som bestemmer tempoet - men hele tiden forsøker man å tøye grensene.
(Hentet fra intervju med barnepsykiater Hanne Kristensen, Helsenytt.no)

 

Utarbeide angsthierarki

Forsøk å avgjøre hvilke situasjoner som er de enkleste og vanskeligste for barnet. For eksempel kan barnet være mindre anspent når det sitter i en spesiell stol (f.eks sacco-sekk) og det blir spilt musikk, eller hvis en spesiell voksen er til stede. Det vanskeligste kan være et bråkete klasserom sammen med alle de andre elevene. Foreldre eller søsken kan være til hjelp i å få denne informasjonen.

Det er viktig å etablere et “trygt” miljø for barnet: uttrykk for varme, støtte og oppmuntring vil langt på vei skaffe dette til veie. Når barnet stoler på deg, kan du begynne prosessen med å oppmuntre til å snakke på skolen. Dette skjer gjennom å begynne med de situasjonene som er minst fryktet av barnet og gradvis forvente mer ettersom barnet mestrer disse situasjonene.

Fremgang kan ses opp mot grad av mutisme (dette er ingen mal):

  • Fullstendig mutisme på skolen
  • Avslappet i nonverbal deltakelse
  • Snakker til foreldre på skolen
  • Tale observert av klassekamerater
  • Tale overhørt av klassekamerater
  • Barnet snakker til klassekamerater gjennom foreldre
  • Barnet snakker til en klassekamerat: hvisking
  • Barnet snakker til en klassekamerat: normalt toneleie
  • Barnet snakker til flere klassekamerater: hvisking
  • Barnet snakker til flere klassekamerater: normalt toneleie
  • Normal tale

 

Gi barnet muligheter til å snakke

Oppmuntre til nonverbale aktiviteter sammen med barnet som gir henne/ham mulighet til å snakke (uten å presse barnet), f. eks. puslespill, tavle-leker. Involver barnet i alle vanlige gruppeaktiviteter. Støtt alle forsøk på verbal deltakelse, i begynnelsen aksepterer du også nonverbal kommunikasjon (peking, nikke/riste på hodet, skrevne notater, mimikk). Gradvis kan du øke forventningene til verbal kommunikasjon, (ja eller nei svar, hvisking, etc.) Over tid kan du begynne å ignorere nonverbal kommunikasjon, og fortrinnsvis svare positivt på verbal tale.

Det å ignorere nonverbal kommunikasjon bør bare skje når barnet har snakket til deg flere ganger over en periode på minst en uke. Dette for å forsikre deg om at barnet føler seg trygg på å snakke til deg, selv i situasjoner som er begrensede. Gradvis toner du ned din respons på nonverbale tegn. Ikke stopp helt eller plutselig, men vær selektiv for hvilke anledninger du vil svare. Fortsett å tillate barnet å svare verbalt til deg i trygge situasjoner (som ute i gangen). Ikke insister på øyekontakt. Når barnet har demonstrert noe tale, utvid gradvis de situasjonene der snakking foregår. Dette innebærer å skaffe til veie muligheter for å snakke. Overvei f. eks. å sende barnet i ærend inn på skolen (for eksempel på kontoret) hvor det er mulighet for å snakke.

 

Ros og belønning

Gi barnet mye ros, men vær varsom med hvordan du roser barnet for å snakke: Du ønsker ikke å øke barnets anspenthet ved å gjøre et stort nummer ut av det når hun/han snakker. Ros henne/ham privat, men inderlig. Det du ønsker å vise er at å snakke er normalt og forventet. Du vil normalt ikke gi mye offentlig ros til andre barn som snakker, så gjør det heller ikke til selektivt mutistiske barn. Ikke straff eller bestikk barnet for å få han til å snakke. Dette vil vanligvis øke angstnivået og undergrave følelsen av trygghet, samt øke motstand mot å snakke ved fravær av bestikkelser. Belønninger virker sjelden for å få et ikke-snakkende barn til å snakke. Når barnet allerede snakker i noen situasjoner, kan belønninger imidlertid brukes til å øke antall ord.

 

Tips til kommunikasjon i klasserommet

  • Lapp som barnet kan vise når det må på toalettet etc.
  • La barna telle på fingre, skrive på tavla/overhead, peke på kartet, etc. (la dette gjelde alle barna i klassen ikke bare barnet med selektiv mutisme).
  • La barnet snakke gjennom en dukke eller lignende, gjerne der barnet kan være ute av syne for andre slik at det blir dukken som snakker og ikke barnet.
  • Å lese høyt kan oppleves som mindre truende fordi det er mer upersonlig.
  • Gi barnet ”no choice”-options for å redusere selvbevissthet og øke sannsynligheten for at barnet ”glemmer å ikke snakke” (for eksempel ”hvis du trenger blyant må du spørre”).
  • Gjør feil slik at barnet kan korrigere deg.
  • Be om ett ords, upersonlige svar.
  • Barnet kan være mer villig til å synge enn å snakke. (f eks sanger sammen med resten av klassen, gruppesanger med bevegelser, etc.).

Innspilling på bånd

Overvei å tillate barnet å ta opp seg selv på video eller kassett hjemme. For eksempel kan hun/han lese høyt eller snakke med familiemedlemmer. Hør på båndet og gi ros og kommentarer. Ikke spill båndet for resten av klassen uten at du har barnets og foreldrenes tillatelse til å gjøre det. Noen ganger kan det å spille av et bånd være en god måte å la de andre barna i klassen vite at det selektivt mutistiske barnet kan snakke, at hun/han stort sett er som andre barn. Barnet kan være villig til å lage et opptak på skolen, for eksempel i et privat rom. La hun/han gjøre dette alene først, og gradvis få barnets tillatelse til å la lærer eller en annen voksen hun/han stoler på komme nærmere når opptaket starter.

 

Slide-in-teknikken

Når nye personer skal introduseres for barnet kan det jobbes systematisk ved hjelp av nøkkelpersoner (personer som barnet snakker med og er trygg på). Dette foregår ved at barnet og nøkkelpersonen holder på med en aktivitet som barnet liker og at den nye personen gradvis introduseres i aktiviteten, før nøkkelpersonen til slutt kan trekke seg ut. Det er viktig å planlegge hvordan dette skal skje gjennom små steg, for eksempel kan den nye personen først vente utenfor rommet, banke på, ha døren åpen, være i samme rom, sitte ved siden av barnet, osv. Forklar til barnet på forhånd hva som skal skje, hvorfor, at det skal skje i små skritt om gangen og at de stopper når barnet vil. Hyppig øving i små økter er viktig, gjerne 10 minutter 3 dager i uken.

 

6. Planlegging av neste skoleår


Det er viktig at det blir en link til neste års lærer. Han eller hun bør bringes om bord så fort som mulig. Barnet bør ha muligheten til å bli kjent med neste års lærer og klasserom før skolen starter opp på høsten. Dette kan oppnås ved å la barnet og foreldrene besøke klasserommet på sensommeren. Læreren kan for eksempel først møte barnet utenfor bygningen, kanskje på lekeplassen. Når nye personer skal bringes inn må det jobbes med forberedelse av innholdet i møtet for å gi mest mulig kontroll til barnet. Benytt noe barnet mestrer, og vis dette til den nye personen. Bruk slide-in-teknikken og jobb systematisk ved hjelp av nøkkelperson.

 

Til foreldre

Mens de fleste selektivt mutistiske barn snakker hjemme, bør foreldrene være forsiktige med å ikke øke barnets anspenthet ved å spørre: ”Snakket du på skolen i dag?”. Ikke gjør et stort poeng ut av det. Når barnet forteller at hun/han snakket på skolen, bør foreldrene svare på dette med tilfredshet og forsikringer om at de stoler på barnets mulighet til å gjøre dette. Behandle dette som en forventet og normal ting.

Noen barn vil snakke lettere i nærvær av foreldre og søsken, og foreldrene kan introdusere gjester hjemme for å hjelpe barnet til å snakke med andre i ikke-truende situasjoner. En av disse gjestene kan for eksempel være barnets lærer.

 

Denne artikkel er skrevet av psykolog student Inger Anne Røhr. Den baserer seg i hovedsak på Maggi Johnsons bok og nettside www.mutisme.no.

Inger Anne Rør jobber for tiden i BUP Bergen og utreder der bl.a en 7 år gammel gutt for SM . Hun har deltatt på videreutdanning/seminar "de tause barna" i regi av R-BUP i juni 06 i Oslo. Det er Hanne Kristensen som er forsker og ekspert her i Norge på dette området og hun organiserer årlig et seminar om selektiv mutisme.

 

Kilder:

Johnson, M. & Wintgens, A. (2001). The Selective Mutism Resource Manual. UK: Speechmark Publishing Ltd.

Internett:
Foreningen mutisme.no – selektiv mutisme:
http://www.mutisme.no

The selective mutism group – Childhood anxiety network “Speaking out for our children”: http://selectivemutism.org

Hjemmeside om selektiv mutisme på norsk (med en del linker): http://www.geocities.com/selmut2002/

Nettstedet forskning.no: http://www.forskning.no/Artikler/2004/juni/1086183868.34

Helsenytt for alle: http://www.helsenytt.no/artikler/mutisme.htm

Anbefalt hobbybok:

Julegenserbok

Den tredje fredagen i desember er den offisielle julegenserdagen, så om du starter å strikke nå - så rekker du det kanskje akkurat :)

Høytidsdekorerte ullgensere har lenge vært et humoristisk innslag i britiske og amerikanske juletradisjoner. Disse morsomme høytidsplaggene har også nådd Norge, og vi ser dem både til hverdag og fest når desember banker på døren.

Les mer …

Kopirett © 2017. Hverdagsnett. Alle rettigheter reservert.