Hva gjør vi når barnet trasser?

I mitt arbeid med barn og foreldre, blir jeg ofte bedt om gode råd og veiledning fra foreldre som sliter med sine trassige barn.

På mine mange foredrag får jeg ofte spørsmål om hvordan stagge barn som trasser. De vet ikke hva de skal gjøre, har prøvd alle metoder som for eksempel den nå så populære ”time-out”, avvisning, ignorering og annet.

De har stanget hodet i veggen gang på gang, i frustrasjon over at de ikke får det resultat de ønsker; nemlig å fjerne trassen, å få barnet til å godta grensene.

Når jeg kommer inn for å hjelpe, ser jeg ofte hvor skoen trykker. Det som gjentar seg er ikke at barnet trasser, men at det har for mange regler og grenser å forholde seg til, det blir rett og slett for mye. På en eller annen måte må barnet demonstrere sin avmakt og frustrasjon, og da kommer trassen inn. Forholdet mellom foreldre og barn blir ikke godt, og alle bare tærer og sliter på hverandre. Dette igjen fører ofte til at foreldrene lager enda flere regler, og barnet vil da naturligvis trasse enda mer.

Men er det slik at vi skal barn som er lydige til enhver tid? Og hvorfor ser vi på trass og andre følelsesutbrudd som negative? Jo, jeg skjønner at det blir veldig slitsomt når barnet til enhver tid nekter å gjøre det du sier, og jeg skjønner at man lett vil føle seg mislykket når poden hyler i butikken for å få godteri. Det kan virkelig gå på nervene løs noen ganger, og i enkelte situasjoner er det ikke til å holde ut! Men det er slitsomt å ha barn, sånn er det bare. Og det er ikke alltid vi får til det vi ønsker. Da må vi se litt nærmere på vår egen strategi og tilnærming, mer enn barnets oppførsel. For det er nemlig der nøkkelen ligger. Måten vi takler trassen på er av avgjørende betydning, og da må vi endre våre egne tanker rundt dette først. Jeg håper min vinkling kan gi frustrerte foreldre en annen måte å se problemet på, slik at de ikke sliter seg fullstendig ut, og slik at forholdet til barna kan bli annerledes og bedre.

 

Sånn jeg ser det

Fra den dagen barnet trår inn i denne verden, har det et viktig mål for øye; nemlig å lære hvordan dette samfunnet fungerer. Den lille babyen er ikke et tomt skall, men et levende vesen som deg og meg, og vi kan bare vagt skimte hvordan babyen trekker til seg inntrykk fra første dag, undersøker, forsker, tester. Her er det jammen mye å sette seg inn i, masse å lære, alt er nytt og annerledes! Det er som om barnet nærmest bretter opp armene, ivrig etter å sette i gang, full av livsglede, pågangsmot og utforskertrang. Og hva gjør vi? Jo, vi møter barnet fulle av kjærlighet og omsorg, passer på at den lille har det bra og ikke mangler noe. I vår kjærlighet og omsorg, og i vår iver etter å tilfredsstille barnets behov, tar vi på oss rollen som kelnere og oppvartere, løpepiker og natteravner. Midt oppi disse selvpålagte oppgavene glemmer vi å se barnet. Sånn jeg oppfatter det har vi misforstått vår rolle; vi tror at barnet trenger å være mottaker og at vår jobb er å dekke alle ytre behov. Og hva skjer? Jo mer vi gir barnet, jo mer krever det, ikke fordi det ønsker mer, men fordi det kjenner en slags tomhet, at noe mangler eller er feil, og gir uttrykk for det på sin måte. Og fordi vi foreldre har lett for å misforstå barnets egentlige agenda, kommer vi raskt inn i en ond sirkel av gi og gi og gi. Det vi gir blir en dårlig erstatning til hva barnet egentlig trenger; nemlig å bli sett, tatt på alvor, delta. Dessuten; slitne foreldre som leker kelnere døgnet rundt, er ingen gode foreldre! Barnet vil aldri bli helt tilfreds, alltid være litt misfornøyd.

Tenk deg at barnet er en journalist som skal lage en reportasje om hvordan menneskene lever i et avsidesliggende land. Journalisten ankommer landet, du ønsker ham velkommen, og fører ham til et trygt og godt sted hvor han får mat, seng og omsorg. Du forsikrer deg om at han er trygg for farer, og at alle hans behov vil bli møtt. Du vil til enhver tid sørge for at han blir oppvartet. Hans forsøk på å be om informasjon og veiledning blir ignorert, du gir ham mer mat og trøster ham når han blir frustrert. Han får jo aldri laget reportasjen sin på den måten, han vil aldri kunne lære stort om hvordan dette rare landet egentlig fungerer! Dessuten vil han nok bli ganske frustrert, sur, gretten og irritert. Han vil prøve å få deg til å skjønne at det ikke er oppvartning han ønsker, men muligheten til å undersøke omgivelsene, slik at han kan gjøre det han er blitt satt til å gjøre. Men hans interesse og iver blir ignorert, og du fortsetter å gjøre alt trygt for ham. Og når han kommer tilbake etter endt oppdrag, vil han sannsynligvis miste jobben. Oppdrag ikke utført.

Denne historien kan overføres til det virkelige liv; det liv som dine barn lever. Dere har påtatt dere et ansvar for å lære opp denne krabaten til å bli en del av fellesskapet, og det krever at han får den kompetanse som trengs for å bli godt fungerende samfunnsborgere.

 

Det virkelige liv

Hva er vel mer frydefullt enn et barn som føler seg verdifull, og ingen er vel mer ansvarsfull enn et barn som har fått et oppdrag! La babyen få observere hvordan du med liv og lyst går i gang med oppgaver. Legg barnet midt i rommet hvor viktige gjøremål skjer. De beste modellene barnet kan ha er entusiastiske foreldre, fulle av livsgnist og pågangsmot, og som driver med viktige ting. Det gir barnet et positivt syn på livet!

La 4-åringen få en bunke med klesvask til å brette sammen, og se hvordan hun går inn for oppgaven med liv og lyst, bretter, sorterer farger, legger i bunker, er fullstendig konsentrert om sitt viktige gjøremål! La krabberen få ”rydde” i kjøkkenskuffen eller hjelpe deg med å sette inn i oppvaskmaskinen. La 5-åringen få vanne blomstene, la 2-åringen hjelpe til å dekke bordet. Sett krabberen på kjøkkenbenken mens du lager middag. Inkludering gir følelse av verdi og medansvar, som igjen er en utrolig god investering for barnet og familien! Dessuten vil det garantert minske behovet for å trasse; både fordi barnet føler seg verdifullt, blir brukt i fellesskapet, og fordi poden vil gradvis føler medansvar for tingenes tilstand. Prøv da vel.

I en barnehage hvor jeg var styrer, lot vi 1 og 2-åringene hjelpe med å dekke bordet. De gikk til oppgaven med liv og lyst, og utførte arbeidet veldig tilfredsstillende. Ikke nok med at de visste hvor alle barna hadde sine faste plasser rundt bordet. De visste til og med hvilke kopper hver og en hadde. Vi hadde treåringer som hjalp til med påkledning når vi skulle ut, og vi lot barna trøste hverandre når noen gråt, istedenfor at vi kom løpende til med en gang. Vi ga barna muligheter, de ble tatt på alvor og brukt som ressurser. Og aldri noen gang ble vi skuffet over innsatsen, tvert imot! Barn kan, vil og må få lov! Jo mer vi bruker barna som ressurspersoner, jo mer ansvar vil de føle, grunnlaget for gode dialoger blir lagt, og behovet for å trasse blekner.

Engasjerte foreldre gir engasjerte barn. Når barnet føler seg nyttig, vil det utvikle medansvar for fellesskapet, og sannsynligvis slippe taket på testing av grenser og maktkamp. Et tips tilslutt; ikke forvent store resultater; Rom ble ikke bygget på en dag, men legg merke til hvordan situasjonen gradvis, bit for bit, endres, og den onde sirkelen blir til en god sirkel. Lykke til!